Anmeldelse: Leviatan

Leviatan får terningkast seks av KINOMAGASINETs anmelder, Lars Johnsrud.

Hva vil det smake av blandingen vodka, korrupsjon og en skvett bibelhistorie?

Den fjerde filmen til Andrei Zvyagintsev er en thriller, innpakket i et visuelt vakkert virkelighetsdrama.

En mørk og dyster historie, men med komiske innslag. Alt satt i system under Putins regime.

På overflaten er dette historien om en alkoholisert mann, Kolya (Aleksey Serebryakov) i sitt livs kamp om å ikke tape sitt hjem og eiendom. Hele livet har han bodd i en liten landsby mot havgapet av Barentshavet. Der bor han med sin sønn Roma (Sergey Pokhodaev) og sin andre kone Lilya (Elena Lyadova). Hun jobber på det lokale fiskerimottaket, og han driver for det meste med reparasjon av biler i garasjen sin. Alt ser ut som bare idyll for den lille familien, helt til borgemesteren dukker opp.

Med lokale byråkrater og kirken på sin side, overkjører den brutale borgemesteren Vadim (Roman Maydanov) den lille mannen fullstendig ved å frata ham hans eiendom, og det med loven i hånd. Men heldigvis har Kolya en redningsmann i en kompis fra Moskva, og inn kommer advokat Dimitri (Vladimir Vdovitchenkov). Med seg i dokumentmappen har advokaten kraftige skyts for å ta et skikkelig «balletak» på mafiaen og de korupte byråkratene. Uten å avsløre for mye, innholder dette dramaet så mye mer. Her er svik, utroskap og kanskje til og med mord.

Det er en etterlengtet film som er Russlands bidrag som kandidat for beste utenlandske film under årets The Oscars – Academy Awards 2015. Den ble også nominert, og den vant Golden Globe 2015 i samme kategori. Manuset er allerede premiert med en pris under fjorårets Cannes filmfestival.

Her har vi en filmskaper som med bitter ironi tar et oppgjør mot Vladimir Putins korrupte regime. Og det ironiske i dette er at filmen ble finansiert med støtte fra det russiske kulturdepartementet.

Helt siden Zvyagintevs første film The Return vant Gulløven i Venezia i 2003, har han blitt sammenlignet med Andrei Tarkovsky. Delvis fordi de begge er særdeles begavede filmregissører, og delvis fordi Tarkovsky ofte er den eneste kjente regissøren utenfor Russland, med unntak av Sergei Eisenstein. De to deler likheter med blant annet en felles interesse for det poetiske perspektiv, metafysiske temaer, det visuelt vakre, et tvetydig religiøst syn og evnen til å operere med flere lag av skjulte budskap i overflaten av det enkle drama. Men der Tarkovsky kom i konflikt med sovjetiske myndigheter, har ikke Zvyagintev kommet i konflikt med russiske styresmakter, enn så lenge.

Filmens tittel, Leviatan refererer til Jobs bok, en av læreskriftene i Det gamle testamente i Bibelen og flere ganger sitert i filmen. Parallellen mellom Leviatan og Jobs bok er tydelig, selv om den ligger under overflaten. Det er lett å la seg forføre av den unike stemningen i filmen. Og takket være manuset til Zvyagintev og Oleg Negin legger det grunnlaget for fortellermåten i hvordan denne historien skrider frem.

Det visuelle kunstverket til kameramann Mikhail Krichman blir skapt av hans lek med lys, men også fraværet av det. Og her fødes rommet og omgivelsene hvor skuespillerne glir inn som en naturlig del av historien og blir en forlengelse av filmens fortellermåte.

Det mesterlige skuespillet både sjarmerer og overbeviser så til de grader at man rett og slett blir sittende og undre seg om dette virkelig er skuespill. Men det er det.

Lydbildet er skapt og båret frem av lyder fra det naturlige miljøet skuespillerne befinner seg i, og benytter seg lite av musikk. Men musikken fra operaen Akhnaten fra 1983 av Philip Glass, omrammer den strålende bildekomposisjonen til regissør Zvyagintsev.

Med denne filmen har Andrei Zvyagintsev laget noe som vanskelig kan oppsummeres med få ord. Det ville være som å tegne en tegning for å beskrive et maleri av Rembrandt. Det lar seg ikke gjøre.

Derfor er det bedre at du setter deg i kinosalen og lar deg rive med av et virkelighetsdrama uten sidestykke i modern tid. For dette smaker mesterverk!