Anmeldelse: Love & Mercy (Blu-ray)

Love & Mercy er en film om Brian Wilson, det musikalske geniet bak The Beach Boys.

John Cusack og Paul Dano gestalter Beach Boys’ Paul Wilson, hans kreative geni, og hans kamp mot psykiatriske overgrep i den glimrende filmen Love & Mercy.

Brian Wilson var den plagede hjernen bak Beach Boys.

I Love & Mercy får vi innblikk i to viktige perioder i hans liv. Filmen har en todelt struktur; Paul Dano spiller en ung Brian Wilson på høyden av Beach Boys’ suksess på 60-tallet, mens John Cusack spiller den nedbrutte Wilson på 80-tallet.

Vi får først en kort åpningssekvens med konsertopptredener skutt på 16mm film. Det gir et autentisk inntrykk som engasjerer seeren. Snart ser vi Cusak da han treffer sin kommende kone mens han er under behandling av den kontroversielle psykologen Eugene Landy (Paul Giomatti). Wilson leverer henne (hun blir meget godt spilt av Elizabeth Banks) et visittkort med sin kontaktinfo. På baksiden ser vi at han har skriblet ordene: Lonely, scared, frightened.

Filmen klipper frem og tilbake mellom 60- og 80-tallet. På et tidspunkt sitter en ung Wilson ved pianoet og spiller sin far en tidlig versjon av den briljante komposisjonen «God Only Knows». Faren er en innbitt, selvopptatt og autoritær figur. Han ber faren lukke øynene for å se om han får frem noen bilder. «It’s like being blind, but because you’re blind you can see more», sier han til faren med håp i stemmen.

Ideen om å lukke øynene for å se, er en direkte metafor for kreative prosesser. Man må lukke ute det dagligdagse for å skape noe nytt. Kunst er noe som eksisterer bortenfor virkelighetens realisme. Spesielt tydelig er dette i kinosalen. Først når lysene slukkes kan et helt nytt univers skapes; seeren lever i en ny virkelighet de neste timene. Kinogåeren er hundre prosent under regissørens kontroll. Som den franske mesterregissøren Jean-Pierre Melville sa det: «Creative art is based on lies – which can only be exploited properly, in my opinion, if one is not a liar in real life.» Kreativ kunst baserer seg på løgn, på fantasi; ikke på virkeligheten. Men kunstneren må formidle noe genuint med det han skaper. Wilson hadde forstått dette.

Men musikkens overskridende kraft treffer ikke Brians far: «I don’t know what the hell you’re talking about,» svarer han. «I closed my eyes, didn’t see a thing.»

I Eskil Vogts kritikerroste Blind er hovedpersonen blind og må skape sine egne bilder. I begynnelsen er filmen sanselig og formell på en nydelig måte. Men etterhvert blir filmen mindre visuell, mer litterær. Det er som om Vogt vil imponere kritikerne fremfor å male frem bilder i mørket, og det hele utvikler seg til å bli et slags Charlie Kaufman-inspirert frieri og ender som en dårlig kopi av Leo Carax’ surrealistiske «Holy Motors».

Ikke så med Brian Wilson: han holder seg kompromissløst i musikkens eget univers. Hans evne til nyskaping var grensesprengende. Han skapte et nytt, komplekst lydbilde, og tok i bruk rytmearrangementer inspirert fra jazz og andre sjangre. I dag regnes han som en av musikkhistoriens viktigste produsenter. Han nevnes gjerne i samme åndedrag som folk som Phil Spector og nylig avdøde Beatles-produsent George Martin.

Som spillefilm når likevel ikke Love & Mercy høydene til Wilsons musikk. Men det er en interessant og tidvis medrivende biografifilm, ulik mange andre musikkfilmer i samme sjanger. Mange av de sterkeste scenene har det til felles at de drives frem av Beach Boys’ briljante melodier på soundtracket. Mer ubevisst er måten filmkomponisten blander inn deler av Brian Wilsons musikk med nye komposisjoner. Dette er virkningsfullt og skaper dystre undertoner. En erfaren regissør som David Lynch eller Martin Scorsese ville trolig gjort disse lydelementene mer fremtredende (tenk Lost Highway eller Shutter Island). Isteden drukner de her litt under dialogen og mye av effekten går tapt.

Dette er milliardærsønnen Bill Pohlads andre film. Debutfilmen hans kom for 25 år siden og ble fort glemt (hvis den i det hele tatt ble oppdaget). Det er ikke unaturlig å tenke at Pohlad har kommet lett til det. (Hans far er eier av et fotballag i NFL.) Det kan nok hende. Men Pohlad har utnyttet de fordeler hans bakgrunn måtte ha gitt ham, i en interessant karriere som produsent. Han startet som eksekutiv produsent for store navn som Robert Altman og Ang Lee. Og det ser ut som han har plukket opp en ting eller to fra mesterne. I registolen holder Pohlad seg riktignok til det trygge rent filmatisk: Kamerabruken er diskré, lyssettingen kompetent. Det biografiske materialet er uansett så sterkt at det langt på vei bærer filmen. Men i enkelte sekvenser kan vi se spor av ekspresjonismen til Terrence Mallick (Pohlad produserte The Tree of Life). Alt i alt fremstår Love & Mercy som en meget velgjort affære.

Foruten Wilsons kreative geni, fokuserer Love & Mercy på Wilsons psykiske problemer og ikke minst hans forhold til psykologen Eugene Landy. Landy ble ansatt for å hjelpe Wilson etter at han hadde fått rockelegenden Alice Cooper tilbake på scenen. Landy feildiagnostiserte Wilson som paranoid schizofren, overmedisinerte ham og fulgte opp med å detaljstyre alle aspekter av livet hans. Landy fikk til og med seg selv oppnevnt som verge for Wilson, får vi forklart av Cusack på et tidspunkt. Landy fikk sin assistent, populært kalt «The Surf Nazi», til å følge Wilson overalt, og kontrollere hvem Wilson tilbragte tid med. Wilson gjorde som han fikk beskjed om av Landy, mye trolig pga. hans underdanige forhold til sin egen far, noe Landy visste å utnytte. Resultatet ble en sterk psykologisk avhengighet til Landy. I tillegg til sin rolle som terapeut klarte Landry etterhvert å tilrive seg titler som manager, produsent, låtskriver og medforfatter. På et tidspunkt mottok Landy til og med 25% av alle inntekter på Wilsons åndsverk. Paul Giamatti spiller Landy og gjør som vanlig en meget god rolletolkning. Wilson sa selv etter å ha sett filmen: «[Giamatti] was very scary as Landy — he even got his voice right.»

Filmens tittel er hentet fra Brian Wilsons comeback-plate fra 1988, hvor en av singlene bærer tittelen Love and Mercy. Det er i ettertid også en sang Wilson ofte spiller på konsertene sine.

På sporet synger Wilson:

I was standing in a bar 
And watching all the people there

Oh, the loneliness in this world

Well it’s just not fair


Hey, love and mercy, that’s what we need tonight

PÅ albumkrediteringen står det:

Love and Mercy

(Brian Wilson/Eugene E. Landy)

Produced by Brian Wilson and Russ Titelman

Executive Producer: Dr. Eugene E. Landy

Det er en fascinerende bekreftelse på makten psykologen fikk over det kreative geniet Brian Wilson. Men når skuespillernes dialog druknes ut i euforiske «Wouldn’t It Be Nice» i filmens sluttscene, får vi en påminnelse om hvor stor musikkens kraft er når man tør å stole på den.

Blu-ray:

Noe av det første som slår deg når du plukker opp Blu-ray disken er et tiltalende cover som avbilder Dano og Cusack i nedtonede brunfarger. Likevel er det ikke like interessant som filmens opprinnelige cover, en animert poster med innslag av surfing og psykedelia. Jeg skulle gjerne sett det benyttet i denne utgivelsen. Når det kommer til selve filmen er bildet både skarpt og detaljert, og med god kontrast. Soundtracket er viktig i filmen, og Wilsons låter kommer nydelig frem på lydsporet. Beach Boys’ hits formelig flommer ut av høyttalerne, og skal en stor del av æren for at filmen fungerer så godt som den gjør. På den annen side kunne den originale filmmusikken gjerne vært mer fremtredende.

Bonusmateriale:

Fire korte klippede scener: Wilson møter Phil Spector (ca. ett min), hvor Spector kommer over som en blasert drittsekk. Wilson snakker med familien om sykdommen (ca. to min), Wilson ser etter ny samarbeidspartner (ca ett min), og Faren avbryter studioinnspilling (ca fire min). Den siste av disse har trolig vært vanskeligst å utelate fra filmen, det er en fascinerende scene. Regissør Pohlad bruker her med hell håndholdt kamerakjøring for å skape nerve. Farens autoritære forhold til bandet kommer dog frem i andre scener, så det er forståelig at scenen forsvant for å oppnå spilletiden på to timer.

Det er også en interessant, men kort dokumentar med tittelen Creating the Look of Love & Mercy (ti min) som fokuserer på visuelle aspekter som locations, scenografi og kostymer, samt et kommentarspor med regissør Pohlad og manusforfatter Oren Moverman. En av de interessante tingene de kommer inn på er måten. Ellers kunne jeg godt tenkt meg dokumentarisk materiale som fokuserer på Beach Boys og Wilson selv.