Anmeldelse: Macbeth

Macbeth er en visuelt slående film, med noen av de mest imponerende krigsscenene vår anmelder har sett på film.

Macbeth er en Shakespeare-film der poesien ligger i det visuelle, ikke i dialogen.

Shakespeares Macbeth har engasjert flere kjente regissør til å lage film basert på teaterstykket om den skotske kongen preget av maktgalskap. Blant annet Roman Polanski og Orson Wells har gjort det. Denne gangen er det australske Justin Kurzel som har påtatt seg den ambisiøse oppgaven.

Macbeth er uten tvil et av Shakespeares mest blodige teaterstykker, og dette skildes også godt i filmen. Kurzel har laget en brutal og voldelig film, der krigs- og mordscenene er ekstremt grafiske. Men filmens kinematografi, spesielt fargebruken, gjør krigsscenene til et kunstverk, der det hele fremstår som mer vakkert enn vondt. Det er grotesk og brutalt, men man kan ikke la være å se bort, for det er også visuelt slående.

Kinematograf Adam Arkapaw, som tidligere har gjort en strålende jobb med blant annet TV-seriene True Detective og Top of the Lake, har skapt en enorm råhet og realisme med bildene sine i Macbeth.

I mange av filmens scener, spesielt krigsscenene, er det tatt i bruk ekstrem slow motion. Justin Kurzel har valgt å periodevis senke tempoet i Macbeth, og resultatet er imponerende. Alle små detaljer blir lagt ekstra godt merke til, og disse scenene føles skitne, rå og brutale på en helt annen måte enn om de hadde blitt vist i vanlig hastighet med 24 bilder i sekundet. Denne bruken av sakte bevegelse, sammen med filmens bruk av farger, resulterer i noen av de mest imponerende krigsscenene jeg har sett på film.

Handlingen i Macbeth foregår i Skottland, og store deler av filmen finner sted i kalde, våte og vindfulle landskap. De vanskelige omgivelsene er til å ta og føle på, og man kan nesten kjenne kulden på kroppen.

Men det er ikke bare det visuelle som gjør inntrykk i Macbeth. Også lyden spiller en stor rolle. Lyden i filmen er høy, voldsom, og alltid til stede. Filmusikken er komponert av Jed Kurzel, regissørens bror, og han gjør en strålende jobb. Musikken er mørk og dyster, og bygger på den allerede eksisterende følelsen av uro.

Skuespillerne er dyktige, og spesielt Michael Fassbender og Marion Cotillard gjør en flott jobb. Fassbender overbeviser i rollen som den maktsyke kongen preget av post-traumatisk stress, og Cotillard imponerer som Lady Macbeth. Fassbender har utviklet en karriere ut av å spille kompliserte og ofte plagede karakterer, og hans tolkning av Macbeth er intet unntak.

Jeg skulle gjerne ønsket å se mer av handlingen som er satt utenfor alle mordene og elendigheten. Det viktigste temaet i filmen er hovedkarakterens økende maktsykhet, men dette blir ikke undersøkt i en så stor grad som jeg skulle ønske. Macbeth blir sakte men sikkert mer og mer mentalt ustabil, men Kurzel har valgt å fokusere på handlingene denne karakteren utfører, i stedet for å fokusere på selve karakteren og hans utvikling i løpet av filmen.

Der krigsscenene og drapsskildringene blir spolt ned og nøye inspirert, hastes det gjennom store deler av resten av handlingen. Denne delen av filmen fremstår derfor ofte som overfladisk og uviktig, noe den ikke burde ha gjort.

Filmen føles veldig autentisk og tro til tid og sted, ved hjelp av det skotske landskapet og det faktumet at skuespillerne snakker med skotske dialekter, med autentisk Shakespeare-dialog. Men skotske aksenter gjør det også vanskelig å forstå store deler av det som blir sagt, ettersom Kurzel har insistert på å la alle karakterene hviske og mumle dialogen sin.

Baz Luhrmanns filmversjon av Romeo & Juliet ble, i sin tid, kritisert fordi karakterene nærmest ropte linjene sine. Her blir det derimot gjort det stikk motsatte, men det er dessverre til større irritasjon enn nytte. Når man er avhengig av tekstingen fordi det er vanskelig å høre og forstå dialogen i film som man strengt tatt burde kunne sett uten tekst, da har man et problem.

En stor takk til Trondheim Kino for presseadgang.