Anmeldelse: Mammon, Ses. 2, Ep. 1-5

FORNØYD: VIDEOMAGASINETs anmelder var svært fornøyd med andre sesong av NRKs Mammon.

Jon Øigarden er tilbake i knallform som den nysgjerrige journalisten Peter Verås. I tillegg er det også en rekke andre elementer som klaffer i andre sesongen av Mammon.

Første sesong av kriminalserien Mammon ble sendt på NRK i 2014. Jon Øigarden spilte rollen som VG-journalist Peter Verås og Nils Ole Oftebro spilte rollen som hans redaktør, Frank. Disse to er med videre i sesong 2, men mesteparten av det resterende persongalleriet er nytt.

Starten på sesong 2 er stilig, men dialogen framstår som noe stiv, men nettopp dette bedrer seg utover i serien. Det er tydelig at teamet bak serien virkelig har satset kreativt da det kommer til blant annet seriens visuelle sider, med vignett og lignende, og ikke minst da det kommer til fotoarbeidet.

Vignetten minner meg om en stil fra blant annet True Detective, og kameraføringene er i stor grad eksperimentelle. Spesielt da opphetede situasjoner oppstår i VG-redaksjonen, mange personer er involvert og mye skjer samtidig, ser man tydelig hvordan det håndholdte kameraet utstråler nettopp dette tidspresset og stresset i situasjonen. Kameraet går fra person til person i kjappe og hektiske bevegelser.

Dette er en stilig effekt, og jeg synes det er svært positivt at noen tør å sprenge konvensjonene da det kommer til foto. Mye har skjedd innen norsk TV- og filmproduksjon da det kommer til det visuelle, musikkbruk, scenografi og lignende, men som oftest er det rent og klassisk fotoarbeid som får spillerom. I Mammon møter vi et noe røffere kameraarbeid, og selv om det håndholdte kameraet av og til kan føles litt vel eksperimentelt, er det tøft at noen vil utfordre og videreutvikle håndverket.

Første sesong av Mammon hadde bibelske føringer. Denne gangen er det norrøn mytologi som står i fokus, og episodene har navn som for eksempel Ragnarok. Dette er med på å skape en underliggende spenning, og skaper noe helhetlig over hele prosjektet.

Maktspillet i serien er tatt til et helt nitt nivå når vi får bli med bakom regjeringens lukkede dører. Dette er interessant, men samtidig føles det noe klamt og oppbrukt etter å ha sett Okkupert på TV2 for kun noen måneder siden. Men Trond Espen Seim som statsminister er innovativt og spennende, og i tillegg gjør Anders Danielsen Lie det godt som én av statsministerens rådgivere. I tillegg er det en tematikk som blant annet utfordrer frykt, holdninger og redsel i en samfunnsaktuell kontekst.

Jon Øigardens karakter, Peter, er ikke i kampens hete helt i starten av denne sesongen, men hans naturlige nysgjerrighet gjør så han snart er i sentrum av all dramatikk. Øigarden sin tolkning av Peter sitter som et skudd, akkurat som i første sesong. Peter er en ekstrem journalist, som vil til bunns i de sakene han snubler over, og han er en rettferdighetens mann. Det er vel nettopp denne good-guy-siden vi liker så godt ved han. Han framstår som mannen i gata, men likevel er han mer nysgjerrig og mye tøffere enn oss alle andre, og dette gir han en viss helteeffekt i Mammon.

Oftebro og Øigarden er som hånd i hanske. Dialogen dem i mellom er som en leken og spretten dans, og som seer kan man ikke annet enn å la seg underholde. Mellom dem oppstår det et slags far-sønn-forhold, men også en rekke godslige og komiske hendelser og replikkvekslinger.

Jeg likte den første sesongen av Mammon svært godt, og dermed var det med stor spenning at jeg møtte denne andre sesongen. Mammon, sesong 2 er helt klart annerledes enn første sesongen, men essensen og stemningen som de allerede hadde bygd opp er helt klart til stede.

Øigarden er en enda tydeligere bærebjelke for serien som helhet i denne sesongen, men det er også verdt å nevne at så godt som hele skuespillerensemblet er av solid, velkjent og veletablert klasse.

Mammon, sesong 2 er velfungerende, spennende og dynamisk, og jeg kan ikke annet enn å glede meg til å se de siste episodene av sesongen.