Anmeldelse: Marriage Story (Netflix)

Scarlett Johansson og Adam Driver leverer sine beste roller i dette mesterverket som varmer og skjærer i hjertet.

Charlie og Nicole skal gå fra hverandre. Begge er forståelsesfulle for hverandre sine behov i prosessen og det ser ut til å bli en smertefri skilsmisse hvor, viktigst alt, de er enige om å ikke dra inn advokater. Advokatene sniker seg innpå og plutselig står de med hvert sitt talentfulle rasshøl fra rettssystemet – glitrende spilt av Laura Dern og Ray Liotta – som tvinger hovedrollene inn i situasjoner de ikke er forberedt på.

Manuset til Marriage Story er skrevet av regissøren, Noah Baumbach (The Squid and The Whale, The Meyerowitz Stories), og gjør seg en sterk deltaker til «Årets Manus 2019».

Baubmach er et geni på dialog. Ikke på et skarpt, snakk-fortere-enn-du-kan-tenke-AaronSorkin-vis, men på et mer rolig, menneskelig og relaterbart vis. Det virker rett og slett ekte.

Marriage Story er en mesterklasse i hvordan man organisere scener etter hverandre. Klipper Jennifer Lame styrker strukturen i filmen ved å usynliggjøre overgangene mellom perspektivene til Nicole og Charlie. Det ender med en komfortabel og helhetlig flyt som gjør at jeg ikke kjeder meg et sekund av de 136 minuttene.

Laura Dern, Ray Liotta og gode, gamle Alan Alda spiller skilsmisseadvokater og gjør alle en fremragende tolkninger.

Birollene er karikaturer av onde – og gode – rappkjeftede advokater som tydeliggjør galskapen av «systemet» man må gjennom for å bli skilt – i USA.

Skuespillerne gjør en strålende jobb i å ikke bli for animerte, men ender opp som høylytte kontraster til de rolige og mer relaterbare hovedrollene. Johansson og Driver gjør det beste arbeidet jeg sett fra dem noen gang.

Hver scene i filmen, filmet av fotograf Robbie Ryan, er filmkunst.

Troverdigheten til skuespillerne, i samarbeid med klipp, foto og musikk (Randy Newman), skaper en simplisitet i filmen som gjør at jeg kjøper alt som blir sagt og gjort i historien.

Her er det ingen overdrevne filmteknikker i bruk for å vise seg frem. Det er subtilt og poetisk.

Dette er ikke en fortelling hvor vi skal ta stilling til at den ene er bedre enn den andre. Filmen er rettferdig mot det å være menneske, hvor alle har sine feil, men viktigst av alt så har vi alle godhet i oss.

Marriage Story er tross det alvorlige temaet slett ikke en trist filmfortelling. Den er derimot morsom og lett – med unntak av noen ekstremt hjerteskjærende øyeblikk som rørte meg dypt inn i sjelen.

Noah Baumbach har skrevet en vakker og enkel historie, fremført av fabelaktige skuespillerprestasjoner som gjør at det var en fryd for meg å sitte gjennom denne skilsmissen.

Det var trivelig, det var poetisk, det var vondt, og det var dypt og ektefølt.

Marriage Story blir igjen hos meg, ikke som noe banebrytende eller revolusjonerende, men som en perfekt film.