Anmeldelse: Monster Hunter (VOD)

Milla Jovovich, mest kjent fra filmserien Resident Evil, er nå aktuell i filmen Monster Hunter.

Monster Hunter er basert på spillserien med samme navn. Hele ideen har vært i arbeid siden 2012 av regissøren Paul. W. S. Anderson (som også er Millas ektemann, siden 2009), men ble først lansert i Kina i desember 2020.

Anderson er mest kjent for å være den kreative stemmen bak Resident Evil-filmene. Dette har ført til at mange har gledet seg til et nytt samarbeid mellom Anderson og Jovovich. Kanskje kan vi få en ny Resident Evil-franchise?

Handlingen foregår i to verdener. Vår egen virkelighet og en verden full av mostre. Etter en bisarr lynstorm i den virkelige verden forsvinner et militærteam og våkner opp en helt ny plass. Raskt forfølges de av ville og brutale monstre og etter kort tid er det kun Artemis (Milla Jovovich), som står igjen. Heldigvis møter hun Hunter (Tony Jaa), en monsterjeger som har kommet bort fra sin gruppe da hans båt ble angrepet. Sammen finner de måter å overvinne monstre på og å komme seg til Sky Tower, slik at hun kommer tilbake til den virkelige verden og han tilbake til sin gruppe.

Det er en noe underlig fortelling i Monster Hunter, og man må nesten minne seg på at dette er mer slik spillet antagelig foregår, enn et naturlig narrativ for film. For det fungerer periodes veldig bra, også er det periodisk rart og underlig. Et eksempel er filmens åpning som føles noe smør på flesk med et narrativ vi ikke trenger. Normalt sett helt greit, men alt for mye skal presses inn i det som faktisk kan være en ganske kort sekvens, også kunne tiden vært brukt på mye annet moro.

Vi stiller oss selv løpende spørsmål om hvordan film dette er. En apokalyptisk film der monstrene overtar? Det virker ikke helt slik, da det også finnes jegere og egne sverd til å bekjempe disse, i verden de befinner seg. Er det en road-movie, i den forstand at de må komme ser fra A til B og skal en reise gjennom den nye verden? Nei, og det er litt synd. For i det Artemis og Hunter begynner sin reise over ørken oppstår en rekke utfordringer som gir følelsen av at endelig er vi på plass i filmen og handlingen gir mening. Men dette er raskt unnagjort og så ramler vi seere inn i en helt ny del av filmen. Er det en buddy-film ala gamle buddy-cop filmer med to karakterer som både matcher og irriterer hverandre? Nei, det er ikke det heller, og også her ligger et godt potensiale i la filmen lene seg på samhandlingen mellom Jovovich og Jaa, men så får ikke de det fulle spillerom heller.

Ørken erstattes plutselig av et vakkert landskap med vekster og flere skapninger, og det er både noe komisk og rart i det Ron Pearlman redder dagen etter at Artemis og Hunter havner mitt i en horde flyktende store skapninger. Filmen tar en ny vending, og man finner seg videre undrende, samt spørrende om hva er det som skjer? Men vi følger med og gir filmen litt godvilje i det hele, for det er noe i bakgrunnen som fascinerer og interesserer også. Det er bare litt vanskelig å få grep på akkurat hva det er.

Veien videre er også underlig. Deler av filmens fortelling man gjerne skulle visst mer om blir for kort, og når ting endelig blir interessant skiftes filmen brutalt for det vi har vendt oss til. Dette gjør at filmen er vanskelig å gripe og vanskelig å like godt nok. Man tar seg også i å tenke at dette kunne like gjerne vært to eller tre filmer, eller om man kunne kuttet en del og utviklet to andre deler for å gi filmen med sammenheng og flyt.

Men det er også mye kult med Monster Hunter, blant annet en katt som faktisk gir filmen et lite ekstra krydder. Helt ærlig, blir det en oppfølger håper jeg katten får hovedrollen! Snakk om interessant karakter med lag. Det å dog skrive foregående setning, illustreres også filmens store spørsmålstegn. På et punkt er det like naturlig for en katt å være til stede, som alt annet.

Det er så mye potensiale, men Monster Hunter når dessverre ikke opp. Den forblir et tidsfordriv og en skuffelse for de som forventet mer av Anderson og Jovovich ala Resident Evil. Samtidig er den en forståelse for at de ønsker å gjøre noe annet. Filmen klarer dog å pirre en liten nysgjerrighet om at vi bare skulle visst litt mer om alt og alle, noe filmen også åpner for ved dens slutt. Om det er ressurser til å lage en oppfølger er kanskje det mer korrekte spørsmålet, men det er fortsatt ting jeg gjerne vil ha svar på.