Anmeldelse: Mother’s Day

UNDERHOLDENDE: KINOMAGASINETs anmelder mente at Mother's Day var en underholdende og lettbeint film og gav den terningkast fire.

Mother’s Day er en underholdende og lettbeint film uten de store overraskelsene.

Mannen bak storfilmer som Pretty Woman (1990) og Runaway Bride (1999) er nå klar med nok et humoristisk drama. Regissøren Garry Marshall er også kjent for filmer som Valentine’s Day i 2010, og året etter kom New Year’s Eve, og det er i samme spor Marshall fortsetter da han skildrer morsdagens mange sider i Mother’s Day.

Introen til filmen er sånn passe søt og fengende med en sjarmerende sang om mødre, og mindre hyggelig blir det på ingen måte da det viser seg at samme sang får avslutte hele filmen.

Som vi kjenner fra Marshalls seneste filmer om de ulike høytidelige merke- og feiringsdagene består filmen av et omfattende persongalleri. Presentasjonen av disse er god og klassisk, og overgangene framstår som solide. Likevel er det et faktum at presentasjon av såpass mange karakterer spiser en del av filmens totale spilletid, så dette tar nokså lang tid. Men Marshall og skuespillerne skal ha ære for at det dog aldri blir kjedelig.

Filmens gode flyt og underholdning må også manusforfatterne få en god del ære for. Hele fire stykker har vært med i utarbeidelsen av dette manuset og samarbeidet må ha vært godt, for resultatet er i alle fall velfungerende.

Alle de fire manusforfatterne er nokså nye på sitt felt og hver av dem har under en håndfull av filmatiserte manuskripter å vise til. Men til gjengjeld har flere av dem mange skuespillerjobber på CV-en og jeg antar det er nettopp fra egen erfaring i felten at kvaliteten har sin rot. Mange av de som selv har lest, hentet karakterinformasjon, motivasjon og handlinger fra manuskript har en svært god oppfattelse av hva som fungerer og hva som faller seg naturlig, og denne kunnskapen er helt klart med på å heve kvaliteten på Mother’s Day sitt manus.

Mother’s Day er på mange måter en klassisk og underholdende Hollywood-film. Jeg lukter ingen Oscar-nominasjoner og kan heller ikke kjenne snev av noe særlig dybde i filmens handling, men likevel er den underholdende. For nettopp underholdning er filmens sterke kort og, etter min mening, filmens funksjon.

Men selv om underholdningsverdien og humoren er sentral i denne filmen har den tross alt flere rørende og emosjonelle scener. Hver av karakterene gjør, ikke overraskende, et slags oppgjør med seg selv, og nettopp dette har Marshall fått til å bli nokså berørende og betydningsfulle scener. Spesielt da to av de sentrale karakterene i filmen, to unge søstre som har mistet moren sin, går på morens gravplass på morsdagen, blir en svært sterk scene.

Også skuespillerne bærer preg av å være drevne i en typisk underholdende sjanger. Dette ser man for eksempel hos Jennifer Aniston (Friends) og Jason Sudeikis (Horrible Bosses). Begge disse klarer å underholde oss på skjermen, men jeg sliter med å se at de klarer å tilføye karakterene noe ekstra dybde. Sudeikis sin karakter ser ut til å være en noe roligere og mer sårbar type enn vi har sett Sudeikis spille så mye av før, men etter hvert synes jeg dessverre han suser avgårde på velkjente gater.

Julia Roberts har gjort gode tolkninger i Marshalls tidligere filmer, men også hun gir meg en følelse av at vi har sett hennes karakter flere ganger tidligere. Filmens visuelle uttrykk byr ikke på noen store overraskelser, og både kamerabruk, lyd, musikk og klipp er utført på en nokså klassisk og lite utfordrende måte.

Mange vil nok forminske store deler av filmens hendelser som klisjéer og Hollywoodsk tøv, men nettopp underholdningen sammensatt med noe mer gripende scener gjør dette til en fin film som du kan se sammen med kjæresten eller en god venninne.

Stor takk til Hamar Kino for presseadgang.