Anmeldelse: Ms. Marvel (episode 1-2)

Med sin aller første muslimske superhelt prøver Marvel å balansere en superhelt-historie med en annen kultur. Dette takler de med varierende hell.

Superhelt-sjangeren har i lang tid vært preget av etnisk hvite superhelter med store personlige problemer og traumer som tynger dem på privatlivet. Dette er både en velsignelse og en forbannelse. I det siste har vi fått filmer som både Shang Chi and the Legend of the Ten Rings og The Eternals som virkelig tar tak og gir oss superhelter fra flere kulturer og etnisiteter. Superhelter er ikke i nærheten av å være vanlige mennesker. Allikevel kan man ved å gi dem mer menneskelige egenskaper som empati og normale hverdagsproblemer ende opp med karakterer som det er lettere å både se opp til, men også å sympatisere med.

Det er her TV-serien Ms. Marvel kommer inn for å muligens revolusjonere sjangeren som ofte kun tilbyr noen billige latterbrøl og fet action. Spørsmålet er, får den det til?

Ms. Marvel handler om Kamala Khan, en muslimsk pakistansk amerikaner på 16 år som sliter med å passe inn blant resten av ungdommene i Jersey City, New Jersey USA. Kamala er en stor beundrer av Captain Marvel.

Hennes største ønske er å dra på en Avengers-messe i Captain Marvel kostymet sitt. Dette er dessverre ikke så lett når foreldrene hennes helst vil at hun skal være hjemme og studere for så  å gifte seg når tiden er moden. Når Kamala finner et armbånd blant bestemoren sitt skrot, snus verdenen hennes helt på hodet.

Det er fullt mulig dette ikke er ditt aller første møte med Ms. Marvel. Hun hadde tross alt hovedrollen i Square Enix sitt ikke fullt så suksessfulle Avengers spill fra 2020.

For de som har kjennskap til både spillet og tegneserien som TV-serien selvfølgelig er basert på så er du nok klar over at kreftene hennes minner svært mye om Mister Fantastic sine fra The Fantastic Four. Lille frøken Marvel kan nemlig strekke kroppen sin i like stor grad som det Mister Fantastic kan. Hun er som et strikk, med andre ord. Ihvertfall i tegneserien.

TV-serien har derimot bestemt seg for å ta Kamala Khan sine krefter i en helt annen retning. Dette muligens på grunn av at Marvel ikke vil hun skal forveksles med Mister Fantastic, som forhåpentligvis returnerer i en kommende Fantastic Four film.

De to episodene jeg har fått tilgang til holder akkurat den samme gode kvaliteten i bilde som resten av Marvel sine filmer og TV-serier – og ser garantert enda bedre ut på en høykvalitets tv med 4K og HDR aktivert.

Så var det balansegangen mellom en superhelt-historie, samtidig som de prøver å belyse hvor vanskelig det kan være å passe inn når du er fra en annen kultur.

Det man ender opp med er en suppe som smaker absolutt ingenting. Til tider slås det på stortromma som gjør at man får til en god sosial kommentar på religion og kulturforskjeller. Andre ganger vitses det bort med helt hinsides kleine vitser som får meg til å skjære så voldsomme grimaser at ansiktet mitt nærmest faller av.

Lydsporet er for det meste gjennomgående bra. Dialogen er klar og tydelig å forstå. Musikken derimot presenteres uten noen form for tyngde med svært lite bass og blir derimot hørende svært syltynt ut.

Det er fullt mulig dette blir bedre når serien lanseres onsdag 8. juni 2022. Sånn som det er nå får jeg omtrent en like god lydopplevelse med mitt dyre headset som med et par ørepropper kjøpt for 300 kroner på den nærmeste bensinstasjonen.

Ms. Marvel har utvilsomt et stort budsjett til rådighet til en TV-serie å være. Forhåpentligvis ble mesteparten av pengene spyttet inn i seriens visuelle effekter.

Selv med alt det tekniske på plass og absolutt mer enn gode nok visuelle effekter så var det allikevel veldig vanskelig å ikke sammenligne Ms. Marvel med TV-serier som The Flash og Supergirl.

Dette er i all hovedsak fordi Ms. Marvel mangler wow-faktoren. Det er ingenting som står på spill. Det fører til en generelt uinteressant serie som aldri går noen vei hverken i noen stor grad tematisk eller i Marvel-universet som en helhet.

Foruten å være en TV-serie som lider av en sterk identitetskrise så har Ms. Marvel en svært rotete historiefortelling som ofte kommer i veien for seg selv. Setter man eksempelvis episode 1 opp mot episode 2 så legger man merke til at Kamala Khan har vidt forskjellige personligheter i henholdsvis episode 1 og 2. I episode 1 er Kamala svært usikker og prater kun med sin nerdete venn Bruno, spilt av Matt Lintz (mulig du kjenner han som Henry fra The Walking Dead).

I episode 2 oppfører hun seg som den mest populære personen på skolen når hun egentlig ikke er det. Selvtilliten går ikke herfra til månen på kun et par døgn. Med tanke på at det fortsatt er fire episoder til så lover det ikke godt at det virker som om serien har hastverk allerede i startgropa.

Første episode burde vært viet til å gi en ordentlig introduksjon til Kamala Khan og hennes styrker, svakheter og livssituasjon, men fra første stund virker det som om serien kjapper seg med å gjøre minstekravet for å ta seeren videre til neste actionsekvens slik at man ikke skal kjede seg. Dette gjør de «store» øyeblikkene svært små når oppbyggingen ikke er tilstedeværende. Det hjelper heller ikke at seriens spenningskurve får Danmark til å se ut som et land med fjell som stikker hull på atmosfæren.

Alle skuespillerne spiller godt nok for rollene sine, men det er aldri noe ekstra krydder som gjør dem mer interessante eller minneverdige. Det føles som om de bare eksisterer for å få historien videre.

Det er synd at Ms. Marvel er så skuffende som den er. Det tekniske rundt serien er akkurat like bra som alt det andre Marvel produserer. Serien snubler i sine egne historietråder og bommer komplett på å balansere mellom en underholdende superhelt-serie og det kompliserte livet til en vanlig muslimsk tenåringsjente som sliter med å passe inn i USA. Med alle disse feilgrepene greier Ms. Marvel å viske ut alt det som var interessant med serien i utgangspunktet.

(Anmeldelsen er basert på to av seks episoder).