Anmeldelse: Okja

Okja er en søt grøsserkomedie som vil få deg til å elske mutantgriser, men sannsynligvis gjøre deg til vegetarianer.

Netflix har skapt seg et navn innen underholdningsindustrien med populære og kritikerroste serier som House of Cards, Orange Is The New Black, og Bojack Horseman, men på filmfronten har de ikke lyktes helt. På tross av store signaler om egne spillefilmer rett i strømmegigantens verdensomspennende nett.

Fra Adam Sandler-filmer til en fiasko med Brad Pitt i hovedrollen, trenger strømmegiganten nå en film som kan bevise overfor alle at dette også er filmindustriens fremtid – og at 79 kr per måned er verdt å betale.

Med Okja har Netflix endelig funnet sin gås som la gullegget – eller kanskje vi heller skal kalle den gullgrisen!

Plottet minner om eventyrfilmer til Steven Spielberg som E.T. the Extra-Terrestrial, eller en rar blanding mellom Babe: Pig in the City, Free Willy, og en levende Hayao Miyazaki-film. I disse filmene, for å forsikre seg om at seerne bryr seg om skapningen, må de først bry seg om skapningens menneskelige venn.

Okja bryter ikke tradisjonen, og An Seo Hyun – i rollen som Mija – gjør en strålende jobb med å få publikum til å tro på at en liten jente kan ta vare på, og blir venner med Okja – en gigantisk gris-elefant-hund-flodhest (?). Det tar mindre enn ti minutter før man blir fengslet av det umake paret. Det er hjertevarmende å se hvordan Okja ligner en kjempestor hund som liker å leke i villmarken i Sør-Korea.

Men akkurat som i E.T. the Extra-Terrestrial eller Free Willy skjer det som må skje.  Helten eller heltinnen må flykte fra noe som ønsker å skade kjæledyret. For Okja er mer enn en vanlig supergris, hun er en skapning utviklet av en gigantfirma, som vil stanse verdens hungersnød ved å ha sendt 26 supergriser til bønder verden rundt. De sier de er mirakelgriser som ble funnet i en liten gård, men de planlegger å bruke grisene til å mate hele verden? Her begynner problemer.

Tilda Swinton beviser nok en gang at hun er en av vår generasjons beste skuespillere. Swindon har en dobbelrolle i Okja. Hun spiller Lucy Mirando – en egosentrisk og prangende direktør av korporasjonen som skapte Okja – og hennes søster Nancy Mirando, som kanskje er mer hensynsløs enn sin søster. Ja, man får to Tilda Swinton-er for pris av én!

Den sør-koreanske regissøren Bong Joon Ho er kjent for sine sjangerfilmer med store skuespillergallerier. Med Okja beviser han igjen at det er uproblematisk for ham å ha med mange kjente fjes. I tillegg til Mirando-søstrene i Swintons skikkelse, finner vi Jake Gyllenhaal som TV-kjendisen Johnny Wilcox, en berømte dyreekspert som er ansatt for å hente Okja. Gyllenhaal gjør sin beste Ace Ventura/Jim Carrey-etterligning, med en liten dose av Nicolas Cage for å gjør prestasjonen enda galere.

På andre siden av moralskalaen finner vi blant andre Paul Dano som Jay, en godt ment ekstremist som leder en dyrerettighetsgruppe, og som ønsker å redde Okja. En ting som Bong Joon Ho imponerer med er måten han kritiserer på, og viser motstridende idealer med vilje.

Filmen er åpenbart kritisk mot å spise kjøtt og er for dyrerettigheter, med en av de mest brutale scener i en «familievennlig» film siden Mufasa døde i The Lion King.

Men samtidig handler Okja om at vi er altfor mange mennesker på Tellus (jorden), og vi trenger mer mat. Filmen viser karakterer på begge sider, men velger ingen, for alle har feil. Alle, utenfor Mija og Okja.

Det er én feil i filmen, og den er ganske stor. Måten filmen går fra et eventyr a la My Neighbor Totoro til en grusom actionfilm med store stunts og skremmende og grafiske scener i et slakteri er altfor raskt og forvirrende, som tar deg helt ut av filmen.

Det var mye debatt rundt Okja da den hadde premiere under Cannes 2017-festivalen fordi Netflix hadde bestemte seg for å ikke vise filmen på kino, men i stedet la den vises direkte på sin egen strømmetjeneste. Det er synd, for Okja er en film best sett på kino, men som samtidig ikke kunne eksistert uten Netflix sin uavhengighet.

Et stort amerikansk studio med nok penger til en film som denne ville trolig ha dempet prestasjonene til Swinton og Gyllenhaal. De ville sikkert også ha endret den sterke avslutningen. De ville aldri gi penger til en kreativ filmskaper for en film like mørk og rar som denne. Slik sett ser vi nå at Netflix (akkurat som HBO i mange år har gjort innen seriemediet) også endrer vilkårene og øker den kreative skapergleden blant filmskapere innenfor spillefilmformatet.

Om Okja ikke få deg til å slutte å spise kjøtt, så er det ingenting som vil kunne få deg til å bli vegetarianer!