Anmeldelse: Orange Is The New Black: sesong 3

VIDEOMAGASINETs anmelder er begeistret for tredje sesong av Netflix-suksessen Orange Is The New Black: sesong 3 og gir terningkast fem.

Serieskaper Jenji Kohan har klart å utvikle noe helt spesielt med Orange Is The New Black og den nyeste sesongen skuffer ikke.

Sesong tre av Orange is the New Black er en velbalansert komedie. Den er også et drama med politiske undertoner og pop-kulturelle referanser – med til dels overdrevne og langtrukne monologer. Det lar jeg enkelt passere. Både latter og tårer presset seg frem allerede i første episode.

Den siste sesongen av suksess-serien føles lettere enn de to første, men likevel tidvis enda tyngre. Desperasjonen og isolasjon er dominerende, samtidig som humoren sitter løst.

Man kan godt si at lite har forandret seg, rammene er de samme, men strukturene i fengselet er under endring. Gamle karakterer utvikler seg, og nye ansikter introduseres. Litchfield fengsel er stadig et dynamisk miljø. Det er i det hele tatt en seeropplevelse uten sidestykke.

Noe som også er annerledes i denne omgangen er at vi mangler en skikkelig skurk. Det er ingen bestemt fryktinngytende person som driver handlingen fremover, slik Vee (Lorraine Toussaint) var i forrige sesong. Det nærmeste vi kommer er den nye karakteren, Danny, godt spilt av komiker Mike Birbiglia. Han representerer det harde byråkratiet på utsiden av murene, som de innsatte kan grue seg til å møte når de en dag slipper ut. Nå truer byråkratiet også tilværelsen til damene fra Litchfield. Uten en definerbar skurk skapes en langt mildere tone.

Når det er sagt mangler det likevel ikke på rå scener, eksplisitte seksuelle eskapader eller sørgelige skjebner. Fengselslivet fortsetter på mange måter sin vante gang, med Caputo (Nick Sandow) i spissen, som må jobbe hardt for fengselets overlevelse. Hans karakter er for øvrig en formidabel prestasjon i denne runden. Han oppleves avrundet, til tross for alt ansvaret som ligger på hans skuldre. Et av mine personlige høydepunkter med Caputo er å se ham synge i frustrasjon sammen med bandet sitt.

Karakterene er i stadig utvikling, selv om noen få står mer eller mindre på stedet hvil. Alex Vause (Laura Prepon) går fra å være tøff i trynet, til en mykere, men tilsynelatende paranoid utgave av seg selv. Piper Chapman (Taylor Chilling) viser seg som mer og mer kald og manipulerende. Karakteren Piper har virkelig omfavnet sin skjebne.

Det må sies at de andre karakterene tilføyer langt mer enn disse to damene i denne sesongen. Man kan spørre seg om ikke det er på tide å la Piper gå. Likevel, det er ikke verre enn at det fungerer. Piper får en relativt morsom idé som innebærer brukte truser. Jeg sier ikke mer. Dessverre stjeler det plass fra andre svært spennende karakterer.

Serien har ekstremt mange personligheter å forholde seg til innenfor det lille området bak murene. Det gjør heldigvis ingenting fordi serieskaper og manusforfattere klarer det kunststykket å gi hver av damene (og noen menn) dybde og plass. Man lar seg rive med av så å si alle sammen, i større eller mindre grad.

De kjente tilbakeblikkene er det mange av, og det er en fornøyelse å bli bedre kjent med Carrie “Big Boo” Black (Lea DeLaria). Dette er en av de karakterene som virkelig skinner i denne sesongen, og DeLaria gjør en strålende innsats med sin skuespillerprestasjon.

I tillegg får vi innblikk i historiene til flere av damene som tidligere har tatt mindre plass på skjermen. Også disse setter deg på kanten av setet. Norma (Annie Golden) får sin tid ned «memory-lane», godt fulgt av karakterer som Flaca (Jackie Cruz), Pennsatucky (Taryn Manning) og ikke minst Chang (Lori Tan Chinn).

Det anbefales å ha et lommetørkle i nærheten om du er av de som lar deg berøre, for det skal godt gjøres å ikke la seg rive med av disse damene. Her er det lite behov for dundrende spesialeffekter, ekstraordinære kostymer, eller forseggjorte kulisser. Likevel er det god kameraføring, som føles naturlig for miljøet. Som en serie hender det likevel innimellom at det klippes litt raskt, men det er ingenting som stopper seerne fra å leve seg inn i handlingen.

Det er de personlige historiene som driver serien fremover, og i denne sesongen er fokuset på familien – spesielt mødrene – både de innsatte som er (eller skal bli) mødre selv, men også deres egne familier – de som mer eller mindre har oppfostret dem til å bli kriminelle.

Spørsmålet som delvis besvares, men alltid spørres er: Hvor gikk det galt?

Sesongen preges av større nærhet mellom karakterene, flere latterkuler og intime episoder dem imellom, men den dystre sannheten ligger bestandig ulmende under overflaten. Det er ikke gøy å være i fengsel. Ingen av dem ønsker å være der. Likevel er det en gjennomgående frykt for hva i all verden som skal skje med dem den dagen de ikke lenger har fengselets murer å gjemme seg bak.

Den prisvinnende serien kan dessverre se langt etter å vinne noen Emmy for beste Komedie denne gangen – selv om det er langt på vei diskuterbart å si at dette er en av de beste komediene å oppdrive akkurat nå. Serien har tidligere vunnet opp til flere Emmyer, deriblant beste kvinnelige hovedrolle, beste regi og beste kameraføring.

Nye retningslinjer for en Emmy gjør at de nå kun vurderer komedier med opp til tredve minutters spilletid per episode. Dog gjør de noen unntak – Orange Is The New Black er ikke et av dem.

Det er allerede bestemt at serien skal fornyes med sesong fire. Det er altså bare å fryde seg. Du kan se frem imot mange deilige timer på sofaen i selskap med de innsatte damene fra Litchfield fengsel. Da er i alle fall lørdagskvelden reddet.