Anmeldelse: Papillon

«I`m still here, you bastards!»

Papillon er basert på boken med samme navn og kom i 1973.

Dette er den sanne historien om den franske straffangen Henri Charrière, bedre kjent som «Papillon» på grunn av en tatovering av en sommerfugl han hadde på brystet.

Henri skrev boken filmen er basert på ut fra sine opplevelser som straffedømt på den beryktede Djeveløya i Franske Guiana.

I 1933 blir den kriminelle Henri «Papillon» Charrière (Steve McQueen) uskyldig dømt for å ha tatt livet av en horesjef.

Han blir sendt sammen med en haug andre straffedømte ut til straffeanstalten på Djeveløya i Franske Guiana.

På veien møter han forfalskeren Louis Dega (Dustin Hoffman) som lover å finansiere en flukt mot beskyttelse på veien.

Han og Dega danner fort et vennskap og støtter seg på hverandre gjennom grusomhetene de opplever.

Papillon er fast bestemt på å flykte til tross for mangfoldige påstander om at dette er umulig, og svært strenge straffer for fluktforsøk.

Papillon er en lang skildring av en mann som ikke lar seg knekke, og som skal flykte samme hva det koster.

Filmen har en flott balanse mellom optimisme og vennskap, og svik og elendighet. Det hele blir enda sterkere når en tenker på at dette er en (tilsynelatende) sann fortelling som foregår i en historisk straffeanstalt.

Dette er en film av den gamle skolen som tar seg god tid til å skildre karakterene og miljøet, og den gjør det med eleganse og skarp fokus.

Steve McQueen leverer en mesterklasse i intens karakterbygging og overbevisende skuespill som den beinharde men lettsinnede Papillon.

McQueen var en stor stjerne på 60- og 70-tallet som dessverre gikk bort alt for tidlig i 1980, kun 50 år gammel.

I denne rollen får han virkelig flekset skuespillermusklene.

Det er forstyrrende å se hans fysiske og mentale tilstand bryte ned, men også oppløftende å se optimismen og pågangsmotet i møtet med elendigheten han gjennomgår.

McQueen er troverdig og stødig gjennom hele filmen.

De som tilber tøffe gamle skuespillerlegender som Clint Eastwood og Sean Connery bør ta en kikk på Steve McQueens filmer!

Dustin Hoffman leverer også en fokusert og mesterlig rolle som den skarpe men distre og følsomme Louis Dega. Hoffman er en uhyre dyktig skuespiller som har levert mesterstykker i årtier. Hans portrett av Dega forsvinner litt innimellom alle de fantastiske rollene han har hatt, men det sier mer om Hoffman selv enn hans rolle i Papillon.

Filmen er regissert av Franklin J. Schaffner. Schaffner var en svært dyktig regissør. Han regisserte blant annet Planet of the Apes (1968) og Patton (1970), så det finnes ikke tvil om hans evner som historieforteller.

Papillon er full av velkomponerte bilder og sekvenser. Schaffner var en filmregissør av den gamle John Ford-skolen og han forteller historien med en stødig bruk av velplasserte kameravinkler og bevegelser.

Hans bruk av store oversiktsbilder er spesielt flott.

Filmen varer i hele to og en halv time, og kan bli for lang for noen, men om en har litt tålmodighet så er dette en reise det absolutt er verd å ta.

Papillon er en perle av en film som dessverre har blitt noe glemt med årene.

Dette er en klassiker som alle filmfrelste bør ta en kikk på.

OM BLU-RAY-UTGAVEN:

Papillon leveres av Universal Sony Picture Home Entertainment og kommer i et tynt og stivt Blu-ray omslag. Omslagsdesignet er en modernisert utgave av den originale kinoplakaten, og er faktisk veldig stilig. Når du putter i disken blir du tatt direkte til en enkel hovedmeny med bildet av Papillon og Dega i bakgrunn mens temalåten spiller. Filmen er tekstet på engelsk, dansk, finsk norsk og svensk.

Denne nyutgaven skyldes garantert at en nyinnspilling er på trappene med Charlie Hunnam som Papillon og Rami Malek som Dega. Selv er jeg møkka lei slappe nyinnspillinger som prøver å tjene kjappe penger på en gammel klassikker. Men når de også vil tjene kjappe penger på en nyutgave av den klassiske filmen, er jo det en veldig positiv bivirkning, for da blir den tilgjengelig til å oppdages på ny.

BILDE:

Filmen er fra 1973, så det er optimistisk å forvente seg et plettfritt bilde, men jeg må si meg veldig fornøyd med behandlingen filmen har fått i HD. Bildet presenteres i det originale 2.40:1 formatet.

De første minuttene er direkte stygge. Bildet er grumsete, uklart og støyende. Heldigvis forbedrer det seg etter et par minutter og holder et veldig bra nivå resten av filmen. Varme nydelige 70-talls-farger danderer bildet. Sortnivået er imponerende dypt, som blekk. Jeg mistenker at det er styrket digitalt og gjemmer litt detaljer i mørket, men jeg foretrekker dypt sortnivå over grått. Hvitnivået lener mot gult slik det skal i filmer fra denne epoken.

Bildet er ofte imponerende klart og tydelig for en såpass gammel film. Det er et fint lag korn i bildet gjennom hele filmen, men ingen åpenbare skader eller flekker. Enkelte scener er så klare at de ser ut som de er skutt i nåtiden. Dette er en noe variabel presentasjon som er stygg på sitt verste og aldeles nydelig på sitt beste. Heldigvis er den oftest sistnevnte.

Bildet kunne vært mye bedre med en full 4K-restaurering fra originalnegativene. Filmen fortjener det, men dette er en riktig flott presentasjon av en 45 år gammel film.

LYD:

Lyder er i 5.1 DTS-HD Master Audio og står i stil med bildet. Dette er en grei lydpresentasjon av en film fra tiden før kinolyd var en greie. Det er ikke mye surround-aktivitet her, men lyden er stort sett klar og tydelig. Dialogen kommer godt fram og musikken av Jerry Goldsmith er vakker. Dette lydsporet tilfredsstiller, og ingen aldersrelaterte skader kommer i veien for filmopplevelsen.

BONUS:

Disken inneholder en dokumentar om filmen og kinotraileren, begge i SD-kvalitet.

The Magnificent Rebel er en minidokumentar på tolv minutter. Denne dokumentaren er ikke ny. Den stammer tilsynelatende fra samme tid som filmen selv og har det gammeldagse nyhetsreportasje preget med en tørr fortellerstemme som formidler kontekst til en hver tid.

Dette er en fin dokumentar som viser filmskaperne hardt i arbeid med gammeldags røft filmmakeri ute i ødemarken. Det er interessant å se Dustin Hoffman snakke om karakteren mens han får alderssminke på. Det er også tøft at fengselscellene, hvor Papillon tilbringer så mye tid i filmen, var designet av produksjonsdesigner Anthony Masters, som er mannen bak settene i selveste 2001 – A Space Odyssey (1968). Det stiligste i denne dokumentaren er å se Papillon selv, Henri Charriere, gå gjennom settet mens han beskriver hvordan ting gikk for seg. Dette gjør denne dokumentaren gull verd. Enver filmentusiast med sans for gamle klassikere bør ta en kikk på denne.