Anmeldelse: Ringenes herre: Maktens ringer

Amazon er fast bestemt på å levere et nytt episk eventyr innenfor Ringenes herre-universet. Hvordan lykkes de?

Fra og med 2. september har Ringenes herre: Maktens ringer (The Lord of the Rings: The Rings of Power) bredd seg over verdens TV-skjermer. Mange analytikere tror dette vil skape en ny kundetilstrøming til Amazons Prime Video-strømmetjeneste.

Men etter å ha sett to av de i alt åtte episodene er det tydelig at de fortsatt har mye å bevise.

TV-serien er satt flere tusen år før Peter Jackson sine Ringenes herre og Hobbiten-filmer – som igjen selvsagt er basert på John Ronald Reuel Tolkien sine romaner. Nærmere bestemt The Lord of the Rings og tilleggene til romane. Serien finner sted i den andre tidsalder og fokuserer på hendelsene som la grunnlaget for filmene. Deriblant skapelsen av alle de mektige ringene, og ikke minst «den ene ringen til å herske over dem alle».

Midgard er inne i en fredsperiode etter et langt slag som tok mange liv, og la flere samfunn i ruiner. Vi introduseres sakte, men sikkert for seriens hovedkarakterer som består av både noen gamle, men også flere nye ansikter.

Galadriel (Morfydd Clark) og Elrond (Robert Aramayo) er returnerende ansikter. Nori (Markella Kavenagh) og Arondir (Ismael Cruz Córdova) er blant seriens nyeste tilskudd. Igjen blir vi introdusert for Midgards utallige folkeslag, deriblant dverger, hobbiter, alver og mennesker.

Galadriel er tilbake, men hun er nå altså ikke spilt av Cate Blanchett, og er en betydelig mer aktiv karakter enn det vi er vant med fra tidligere. Det virker som om man blir i ganske mye bedre form når man er noen tusen år yngre. Galadriel driver med opprydning etter den store krigen sammen med en trofast gjeng med alver i kompaniet sitt. Hun er overbevist om at faren ikke er over, og at det lusker noe mer i bakgrunnen som gjør seg klar til en skikkelig tilbakekomst. Det er ikke alle som deler dette synet. Folk flest tror faren er overfor denne gang.

Elrond er for det aller meste seg selv. Han er fortsatt betydelig mer fasinert av en bok og all dens lærdom, enn å plukke opp et sverd for å pirke borti et troll. Han fremstår mer som en politiker under opplæring, enn noe annet som kun ønsker å komme overens med alle. Jeg antar at om man er politiker en gang i historien så forblir man det for resten av evigheten, ihvertfall i Elrond sitt tilfelle.

Peter Jackson sine Ringenes herre-filmer brukte New Zealand sin vakre natur til å fortelle historien sin. Nå over 20 år senere tar Ringenes Herre: Maktens ringer oss igjen tilbake til New Zealand sine vakre landskaper og altoppslukende natur. Det er akkurat som å komme hjem igjen etter en lang periode hjemmefra.

Musikken som er en like viktig del for en Ringenes herre-film som det New Zealand har blitt har igjen fått Howard Shore på laget. Han har tidligere komponert musikken til både Ringenes herre og Hobbit-filmene.

Denne gangen fikk han ansvaret for å komponere tittellåten til TV-serien. Låten har mer en nok mystikk og nydelig musikalsk arrangement til å kunne bli en av de absolutt store, og mest minneverdige tittellåtene i dagens popkultur.

Resten av seriens gjenstående musikk er komponert av selveste Bear McCreary. For meg og mange andre vil han for alltid være mest kjent for å ha gitt sitt musikalske talent til The Walking Dead sin tittellåt.

Ringenes herre: Maktens ringer har et betydelig budsjett, noe som har blitt snakket og skrevet om i mediene helt siden TV-serien ble annonsert. Derfor er forventningene høye når det kommer til kulisser, kostymer og sist men ikke minst de digitale effektene.

Her innfrir heldigvis serien i både bøtter og spann. Vi serveres både klassiske monstre og skapninger. Disse har alle fått nye design og et nytt lag med maling. Vi får også tatt en titt på helt nye skapninger (både til lands og til vanns) fra Tolkiens verk som tidligere ikke har hatt sin TV/film-debut.

Det er dog et par ting som holder Ringenes herre: Maktens ringer tilbake og som kan bli et gjennomgående problem om det ikke gjøres noen endringer i de senere episodene.

TV-serien tar sted lenge før begge film-trilogiene, men allikevel føles det som at man er nødt til å ha filmene friskt i minne for å få noe utbytte av serien. Blodfansen kan selvsagt mytologien like godt som sin egen bukselomme. For oss andre kan det fort føles litt urettferdig å måtte betale inngangsbilletten til en fest som tross alt burde være åpen for alle, uansett foregående kunnskap eller ikke.

Denne følelsen kommer stadig tilbake i løpet av de to timene jeg tilbrakte med serien. Til og med den aller første episoden åpner i bunn og grunn på samme måte som Ringenes herre: Ringens brorskap. Det hele starter med et tilbakeblikk som inkluderer en monolog fra en sentral karakter. Akkurat det samme skjer i Ringens brorskap. Det er nesten som om Amazon ikke helt visste hvordan de skulle differensiere seg fra filmene på en god og litt mer «unik» måte.

Etter to episoder av Ringenes herre: Maktens ringer har jeg ennå ikke opplevd wow-faktoren. Det hele har en progresjon som minner sterkt om en snegle. Høydepunktene er enn så lenge få og kortvarige. Brorparten av spilletiden vies til å etablere seriens sentrale karakterer og konfliktene dem imellom. Dette er vel og bra, men dialog blant karakterene og noen få trådstumper som prøver å få historien i gang blir i lengden svært så ensformig.

Ringenes herre: Maktens ringer kan strømmes på Prime Video og vil leveres i 4K-oppløsning, HDR og med lyd i Dolby Atmos eller Dolby Digital 5.1 om du ikke har mulighet for Atmos. TV-serien er filmet digitalt med Arri Alexa kameraer som har resultert i en 4K Master.

TV-seriens lydbilde var svært bra med musikken som et sterkt og minneverdig høydepunkt. Det er ikke noen tvil om at Dolby Atmos kommer til å være veien å gå for en altoppslukende opplevelse.

Ringenes herre: Maktens ringer leverer en to episoder lang premiere som har en knallgod tolkning av Midgard, gode skuespillerprestasjoner, knallgodt bilde og lyd. TV-serien sliter dog med å fenge i løpet av de to første timene og tilbyr ganske lite action for tidsbruken. Det fokuseres sterkt på karakterenes etablering, konflikter mellom de forskjellige folkeslagene og skapningene som holder til på Midgard. Det strøs med små historie-tråder som garantert får følger senere i sesongen, men enn så lenge er serien svært treg og lite engasjerende.

(Anmeldelsen er basert på to av sesongens totalt åtte episoder. Takk til Amazon Prime Video for presseadgang).

 

 

LES OGSÅ:

Til høsten får vi se «The Lord of the Rings: The Rings of Power». Dette blir stort!