Anmeldelse: Rings

Rings-serien restartes med 2017-utgaven av historien. Terningkast tre fra KINOMAGASINETs anmelder.

Jenta som klatret ut av TV-en er tilbake for å gjenopplive The Ring-franchisen i denne tredje amerikanske filmen i The Ring-universet, tolv år etter The Ring Two var å se på kinoene.

Den første filmen i serien, The Ring, var en enorm suksess basert på den japanske grøsserfilmen Ring fra 1998, som igjen var basert på en japansk roman med samme navn, skrevet av Koji Suzuki.

Ring, regissert av Hideo Nakata, handler om Reiko, en TV-reporter og enslig mor som plutselig blir innblandet i en rekke mistenkelige dødsfall som forekommer etter at noen har sett en skummel og ekkel film som stammer fra en VHS-kassett som har en forbannelse rundt seg. Denne filmen sirkulerer rundt i ungdomsmiljøene i byen og Reiko blir mistenksom når flere ungdom dør av merkelige årsaker.

Ring var starten på en bølge av suksessfulle spøkelsesgrøssere fra Japan som hadde teknofobi som et gjennomgående tema, i samspill med mysterier om spøkelser, som oftest en person som ble mishandlet i livet og derfor ikke klarer å forlate denne verden før ugjerningene har blitt avdekket.

I Reiko vekkes en journalists oppmerksomhet angående de mistenkelige dødsfallene, noe som leder henne til denne mystiske VHS-kassetten som ingen vet hvor kommer fra. Etter å ha sett filmen mottar Reiko en telefon hvor en uhyggelig stemme forteller at hun har syv dager igjen å leve.

Etter at hennes sønn ved uhell også ser videoen, begynner Reiko desperat å nøste opp i mysteriet rundt denne videokassetten for å finne ut hvor den kommer fra og stoppe forbannelsen. Filmen stammer fra spøkelset Sadako, en ung pike som ble forlatt av foreldrene i en brønn, hvor hun døde etter syv dager fordi hun aldri klarte å klatre ut av den dype brønnen.

Ring er en utrolig skummel film som skapte urovekkende stemning hele filmen gjennom. Filmen var et friskt pust i grøssersjangeren, og det var derfor lite overraskende at Hollywood kjøpte rettigheter til å lage en amerikansk nyinnspilling fire år senere.

Amerikanske The Ring følger originalfilmen ganske tett, hvor Naomi Watts spiller hovedrollen som journalisten Rachel. Rachel er i likhet med Reiko en enslig mor som tar av seg sønnen Aidan. Filmen tråkker i stor grad i de samme fotsporene som kildematerialet, men likevel gjør regissør Gore Verbinski noen egne grep, som for eksempel at sønnen Aidan har fått en mye større plass i historien og innehar spesielle psykologiske evner som gjør at han har en forståelse for og en slags forbindelse med spøkelset som i denne versjonen heter Samara.

Alt i alt var The Ring en meget solid og suksessfull gjeninnspilling som gjorde det stort i USA (og i Norge) og høstet gode kritikker. I 2005 kom oppfølgeren The Ring Two, hvor regissøren av den originale japanske filmen, Hideo Nakata, igjen var å finne bak kameraet. The Ring Two var på de fleste måter en stor skuffelse. Historien ga veldig lite mening og var preget av at alt for mye skulle presses inn i historien, og de mest interessante trådene var allerede løst i den første filmen. Filmen inneholdt også en del CGI-sekvenser som er vanvittig dårlige, samt sidehistorier som aldri blir viet nok tid til å forsvare sin plass i filmen.

I disse dager er det mange filmserier som blir gjenopplivet i både grøsserfilmen og i andre sjangre. For et halvt års tid siden ble grøsserklassikeren The Blair Witch Project gjenopplivet med Blair Witch, og det er lite sjokkerende at The Ring-universet nå får ny behandling og blir viet et nytt forsøk på kinoskjermen.

Det er naturlig å sammenligne Rings med nettopp Blair Witch fordi de begge er oppfølgere til grøsserfilmen som i stor grad var et produkt av tidsperioden de ble utgitt i. The Blair Witch Project var sterkt preget av 90-tallets hjemmevideo-teknologi, og filmen fremsto som en «liksom-dokumentar», en found footage-film hvor tre unge mennesker beveget seg ut i en beryktet skog for å finne ut hvor historiene om en mystisk heks kommer fra. Når det var tid for oppfølgeren Blair Witch i 2016, som bygget videre på originalfilmens historie, hvor lillebroren til en av karakterene i originalfilmen ønsker å legge ut på samme oppdrag for å finne ut av hva som har skjedd med søsteren hans, måtte selvfølgelig oppfølgeren anerkjenne den teknologiske nyvinningen som har funnet sted siden 90-tallet, i tillegg til hvordan sjangeren har utviklet seg i de senere år.

På samme måte som Blair Witch måtte fornye seg med tanke på tiden som har gått siden originalfilmen har Rings den samme utfordringen. Det hadde rett og slett vært slapt og pinlig dersom den gamle VHS-kassetten hadde dukket opp på samme måte og hatt samme plass i historien. Dette har filmen heldigvis unngått på en smart måte, og på dette punktet er Rings, i likhet med Blair Witch, nokså vellykket.

Filmen åpner med en energisk sekvens inne på et fly, hvor en ung mann tydelig er nervøs og skremt. Han kommer i snakk med jenta ved siden av seg, og spør henne om hun har hørt om «videoen som dreper deg etter syv dager hvis du ser den.» Denne sekvensen, hvor den unge mannen møter sin skjebne etter disse syv dagene har passert, er herlig over-the-top, og hvordan den reintroduserer Samara, inne på et fly i lufta, er unektelig stilig. Denne sekvensen viser at filmskaperne er klar over at dette er en oppfølger, som i grøssersjangeren gjerne betyr mer galskap, samtidig som filmskaperne trykker på de riktige knottene for å få gamle fans til å bli nostalgiske.

Deretter introduseres vi for den virkelige historien filmen skal dreie seg om – professoren Gabriel (Johnny Galecki, mest kjent fra TV-serien The Bigbang Theory) finner en gammel VHS-spiller på et loppemarked, og kjøper den som en interessant antikvitet. Her kommer nettopp denne anerkjennelsen av tiden som har gått siden originalfilmen inn. Det hadde vært direkte latterlig dersom karakterene skulle funnet en VHS-kassett uten at det blir poengtert at dette er gammel teknologi, og filmen løser dette på en god måte.

Samtidig som Gabriel finner en ukjent VHS-kassett i spilleren han nettopp har kjøpt, er den unge mannen Holt på vei til sitt første år på college. Kjæresten Julia blir igjen i hjembyen, men de lover å ha daglig kontakt på Skype. I en av deres daglige samtaler forteller Holt om en professor han liker særlig godt – Gabriel.

Etter at Julia ikke har hørt noe fra Holt på en stund blir hun bekymret og bestemmer seg for å reise til universitet for å spore opp kjæresten. Det viser seg at Holt har blitt det av et nettverk, et forskningsprosjekt, skapt av professoren Gabriel. Dette nettverket, kalt Rings, består av studenter som har sett den morderiske filmen, som nå er overført fra VHS til en datafil som kopieres og spres til andre mennesker så fort studentene har sett den. Dette er et eksperiment hvor Gabriel forsøker å bevise at det finnes en sjel, forøvrig et punkt som ikke blir tilstrekkelig forklart i filmen.

I dette nettverket blir de deltakende studentene vist videoen, og de kopierer så en ny fil som de sender videre til neste person innen syv dager, slik at de unnslipper forbannelsen og døden. Når Holt bare har få timer igjen og ennå ikke har funnet en ny person til å se filmen, bestemmer kjæresten Julia seg for å ofre seg selv og se filmen.

Julia sin kopi av filmen viser seg å være annerledes enn alle andres kopi. Det finnes små sekvenser som ikke har vært med tidligere. Julia begynner å få diverse syn eller dagdrømmer, og legger ut på en reise for å løse mysteriet om hva som skjedde med liket til Samara etter at hun ble frigjort fra brønnen i den første filmen.

Rings har fornyet seg på en forsvarlig og tilfredsstillende måte. Filmen reflekterer tiden som har gått siden originalfilmen og har tilpasset seg nåtidens klima innen grøssersjangeren. Det er flittig bruk av jump scares, og filmteknisk er den i stor grad i samme gate som andre moderne grøssere. Til tross for dette har Rings likevel store problemer når det gjelder historiens fremgang. Filmen har konstruert et godt utgangspunkt, men når tiden er inne for å utforske mysteriet rundt videoen og gjenferdet Samara, tråkker filmen litt for nøye i de samme sporene som originalfilmen.

De to hovedkarakterene legger ut på en reise hvor de oppsøker steder de ser i videoen, akkurat som Naomi Watts karakter gjorde i The Ring. Selvfølgelig er dette nokså uunngåelig, men det hele føles litt for gjenkjennelig. For et nytt publikum er dette kanskje et mindre problem, og det kan hende at målgruppen her nettopp er et nytt og yngre publikum som ikke nødvendigvis har sett originalfilmen(e). På sett og vis er Rings kanskje like mye en reboot som en oppfølger.

Likevel er det irriterende at filmen følger originalen såpass tett. Det er selvfølgelig nye mysterier og steder som utforskes, men hoveddelen av filmen går ut på å få innsikt i Samaras fortid og å finne liket, akkurat som i The Ring. Filmen lider også av det som så mange andre grøsseroppfølgere lider av – overforklaring av antagonisten. The Ring inneholdt mystikk rundt gjenferdet Samara, og når alt skal utforskes med mikroskop som det gjøres i denne oppfølgeren mister karakteren noe av sjarmen, eller rettere sagt, karakteren blir mindre uhyggelig og skremmende.

Filmens hovedkarakterer Julia og Holt er utrolig flate. Vi får null innsikt i deres tilværelse, bakgrunn, hva slags mennesker de er, hva de ser i hverandre som par, og hvorfor Julia føler en forbindelse med Samara.

Johnny Galecki gjør en mer arrogant og likegyldig opptreden enn det vi er vant med som professoren Gabriel, og det fungerer greit nok, selv om han for det meste holder seg innenfor komfortsonen som «smart guy.» Tidligere ukjente Matilda Lutz gjør en godkjent innsats i hovedrollen med tanke på hva hun får jobbe med, som er svært lite. Derfor forblir karakteren uinteressant til tross for godt forsøk.

Stor takk til Trondheim Kino for adgang til pressevisning.