Anmeldelse: Så og på Jorden

Frida Hallgren klarer nok en gang å sjarmere i Kay Pollaks filmunivers.

Vi var mange som likte Så som i Himmelen (2004) med Frida Hallgren og Michael Nyqvist i hovedrollene. Nå, tolv år senere, er endelig oppfølgeren her. Men har regissør Kay Pollak klart det igjen?

Jo, han har klart det. På en annen måte, men likevel; han har klart det.

Filmen starter med lekre og kunstneriske bilder. Det er den veletablerte, norske filmfotografen Harald Gunnar Paalgard som står for disse vakre bildene. Paalgaard var også fotograf for Så som i Himmelen, og har i tillegg prosjekter som Orions belte (1985), Ulvesommer (2003) og Erobreren (2012) på CV-en.

Han våger å gå tett innpå skuespillerne, og klarer å skape stemning gjennom sine bilder. Også naturen, været og lyset blir brukt på en god og idyllisk måte, og flere av filmens bilder er en fryd for øyet.

Selv om tolv år har gått siden Så som i Himmelen kom ut, har det ikke gått like lang tid i filmuniverset. I Så og på Jorden er Lena (Frida Hallgren) høygravid med sitt og Daniels barn. Daniel døde i slutten av forrige film, og hun preges fortsatt av sorgen. Ekstra tungt blir det da flere i bygda betviler Lena og Daniels ekte kjærlighet, og mener at hun kun var én av mange for den kjente dirigenten Daniel.

Nettopp disse sårende kommentarene og janteloven lever som et herskende spøkelse i den vesle, svenske bygda Ljusåker. Jantelovens numero uno, «du skal ikke tro du er noe», er direkte med i manuset opptil flere ganger, og er med på understreke bygdefolkets mistro mot de som har ønsker om forandring eller lignende. Men tross jantelovens gode fotfeste klarer også Pollak å skildre hvordan bygda er et sted hvor man tross alt bryr seg om hverandre og tar vare på hverandre.

De fleste karakterene fra første filmen er med, og det blir et hjertelig gjensyn. Den konservative presten, Stig (Niklas Falk), er en karakter som vi får bli kjent med på helt nytt vis i denne filmen. Etter at hans kone forlot han søker han trøst i lommelerka. Spriten har blitt hans venn både ved alteret og hjemme, og dette skaper, selvfølgelig, oppstyr.

Filmen holder et godt tempo oppe, og flere steder er det klipping fra scener med høy lyd til scener med lav lyd, og nettopp dette er med på å skape en slags dynamikk full av kontrast.

Frida Hallgren og Michael Nyqvist var bærebjelkene i Så som i Himmelen. Selv om alle de andre karakterene er sjarmerende på sitt vis, var det disse to som virkelig holdt det hele oppe. Nå står Hallgren igjen alene, og dette merkes. Hallgren gjør en imponerende jobb som den egenrådige Lena, men Nyqvist sin energi og kompetanse savnes tidvis.

Vi får følge Lenas fødsel i filmen, og nettopp denne sekvensen blir i lengste laget, og i tillegg er det en del detaljer som ikke er helt på plass. Én av karakterene besvimer før fødselen starter, og våkner ikke opp igjen før barnet er født, uten at noen legger noe særlig vekt på dette. I tillegg er det lille barnet som blir født knusktørt og rent allerede sekunder etter fødsel, og dette er dessverre detaljer som er med på å underbygge tanker om at fødselsscenen kunne vært noe forkortet.

Norske Jakob Oftebro spiller Axel, én av snekkerne som er med på å restaurere kirken. Oftebro beviser nok en gang hvor fortjent det var at han fikk Nordens Språkpris i 2014. Han har tidligere briljert en rekke ganger på dansk, og nå viser han også at han klarer å beherske det svenske språket. Oftebro klarer også å overbevise med sitt skuespill og spesielt én scene, hvor Axel forteller om seg selv og sin fortid, er gripende.

Så som i Himmelen var preget av mye symbolikk, blant annet med engler, og Pollak fortsetter i dette sporet. Lena tror heller på engler enn på alt snakket om lidelse, skyld og straff i Bibelen. Lena har for eksempel ikke Wunderbaum eller terninger som dingler i speilet på sin gamle bil. Nei, hun har derimot en glassengel hengende i speilet. Ekstra tydelig blir symbolikken da Axel maler engler i den nye kirken, akkurat som Lenas morfar hadde gjort på skolen.

Også omkring Lenas baby hersker det en rekke symbolikk og frampek, og ved én av scenene kan jeg ikke annet enn å trekke linjer mot Moses og Nilen.

Filmens aller største svakhet er hvordan konfrontasjonene og dialogene i filmen blir til voldsomme, «italienske» følelsesutbrudd, og nettopp her blir noe av filmens realisme borte. Selv om menneskene i bygda kjenner hverandre godt, ville nok ingen våge å brøle og skrike i en så dramatisk tone på grunn av små uenigheter. Spesielt kirkens øvrige sjef, spilt av Björn Granath, tar disse voldsomme og aggressive diskusjonene til et så overspilt nivå at det blir komisk.

Men utenom disse overdrivelsene fortelles historien på en god, kvalitetssikker og kunstnerisk måte. Kay Pollak har mye på hjertet, og nettopp dette klarer han å få frem.

Mot slutten byr også filmen på en noe uventet vri. Jeg trodde jeg visste mye om filmen etter å ha sett dens trailer, men slik er det ikke, og nettopp litt spenning og noen overraskende hendelser er med på å heve filmens nivå.

Etter å ha verdsatt Så som i Himmelen i mange år både gruet og gledet jeg meg til å se denne oppfølgeren. Dette kunne bli en fantastisk fortsettelse og avrunding av historien, eller det kunne bli en flopp. Så og på Jorden klarer ikke å skape samme engasjement som sin forløper, men likevel er det noe med Pollaks fortellerkunst som gjør at dette er en film jeg kommer til å se om igjen flere ganger, for dette er en sjarmerende historie.

Stor takk til Hamar Kino for presseadgang.