Anmeldelse: Secret Invasion Sesong 1

Er Secret Invasion enda en skuffelse fra Marvel i årene etter Avengers: Endgame – eller er det spiondramaet vi har ventet på?

Marvel har hatt veldig varierende kvalitetsstige etter at de gjorde seg ferdig med sine tre første faser med historiefortelling. Selv har jeg tenkt at det var oppstartsproblemer, men jeg hadde trodd at det ville gitt seg innen nå.

Det har riktignok kommet mye bra som filmene Eternals, Shang-Chi and the Legend of the Ten Rings, Spider-Man: No Way Home og årets Guardians of the Galaxy Vol. 3, TV-seriene, WandaVision, Hawkeye, Loki og TV-spesialen, Werewolf by Night.

Men på den andre siden, det å sammenslå Marvel-film og TV var kanskje ikke det lureste likevel.

Et eksempel er The Falcon and the Winter Soldier. Den hadde en historie som hadde tempoet til en film i form av seks episoder på 50-60 minutter hver. Hovedhistorien var forholdsvis bra, men tempoet ødela veldig for de mindre og mer personlige sidene, som ikke var like godt gjennomført.

I Secret Invasion er det derimot litt motsatt. De seks episodene har et veldig tregt tempo som gjør at historien bruker litt lang tid på å starte opp. Jo, det skjer mye i løpet av serien. Mange spennende tilknytninger og kule vinklinger av forskjellige situasjoner. Likevel følte jeg flere ganger at vi var bare under halvveis inn i historien, selv på nest siste episode.

Et spiondrama hvor fienden er en romvesen-rase som kan forandre seg til hvem som helst er et veldig interessant konsept. Men i TV-land dummer de det litt vel ned.

Flere av hovedrollene tar frustrerende valg og ellers er de veldig inaktive. Samtidig er det en meget mangelfull historie, akkurat som det er mange detaljer de hopper over selvom de burde være viktige. Dette gjør at flere store tvister i narrativet faller pladask på grunn av forutsigbarhet.

Åpningstitteldesignet ser meget grelt og kunstig ut. Jo, den gir forsåvidt nyttig info om skurkene, men holder å se én gang. Dette er også Marvel sin første introsekvens laget av kunstig intelligens, noe som gjør det litt pussig, siden dette kommer ut nå midt under den store Hollywood-streiken. Neste gang er nok kanskje lurere å la få en faktisk person til å tegne noe kunstnerisk til introsekvensen. Det er jo ikke sånn at det er mangel på dem nå til dags.

Det er forsåvidt en god del gøye spiondrama-trender. Både kule spionleketøy og spesielle måter å løse oppgaver på. For det meste gjør filmskaperne ikke nok ut av dette, men det er likevel herlig å se på TV-skjermen.

Samtidig er flere av sidehistoriene godt flettet inn med historien. Vi får se mer om Nick Furys liv når han ikke hjelper superhelter og litt drama blant de fiendtlige skrullene. Dette gjør narrativet mer fengslende.

Men det kunne vært mye mer. Mens jeg så serien var det mange karakterer jeg kunne se som trengte sidehistorier. De kunne vært med på å utfylle den meget mangelfulle hovedhistorien.

Samuel L. Jackson er som alltid en fenomenal skuespiller og hans rolle som Nick Fury er nok hans beste. Jackson bringer mye sjarm og tøffhet til denne kule spionsjefen. Samtidig får vi god utforskning av Furys personlige liv, noe som beriker både rollen og Jacksons prestasjon.

Men Furys del av serien er ikke uten feil den heller. Hans personlige utvikling fra historien burde være enda større. Hans rolle virker også enda mindre aktiv enn han vanligvis er i filmene, noe som er merkelig siden dette er hovedsakelig hans serie.

Ben Mendelsohn er også tilbake som Talos og fortsetter å være dyktig til å skildre forkjemperen til samarbeidet mellom skrulls og mennesker. På den andre siden får vi gode sekvenser av ham som far til G’iah spilt av fantastiske Emilia Clarke. Deres samspill er spennende og belyser hver av dem ytterligere.

Kingsley Ben-Adir er herlig og ekkel som den opprørske skrullederen Gravik. Ben-Adir gir sitt ess for å fremstå som en skummel skurk. Dette høyner kvaliteten på det ellers svake manuset hans.

Olivia Colman som spesialagent Sonya Falsworth er nok det beste med serien. Colman gir mange fantastiske morsomheter som lyser opp stemningen veldig blant all seriøsiteten. Hennes sleiphet er en fryd å se.

Jeg vil også gi en hyllest til seriens herlige biroller spilt av Don Cheadle, Charlayne Woodard, Cobie Smulders, Dermot Mulroney, Christopher McDonald, Martin Freeman, Tony Curran og Richard Dormer.

Actionscenene er svært blanda drops. Noen er kjempespennende, mens andre bare er kjedelige. I tillegg til at noen av dem kan være veldig forutsigbare.

Alt i alt er Secret Invasion en grei serie. Historien er interessant, men leverer ikke på potensialet til konseptet. Enkelte fantastiske skuespillerprestasjoner, morsom humor og noe god action innimellom trekker opp. For så vidt er det lurt å se denne for å forstå visse tilknytninger til det større universet, spesielt med The Marvels som kommer på kino i november 2023. Men jeg kan godt forstå de som heller avfinner seg en oppsummering.

For de som vil se en bedre versjon av konseptet har de noe lignende i den animerte serien, The Avengers: Earth’s Mightiest Heroes. En meget fengslende serie om de beste animerte eventyrene til The Avengers. Selve historien til konseptet skjer egentlig i sesong 2, men det er lurest å se igjennom hele. Dette er både for oppbygging av historien og å bli kjent med disse litt annerledes versjonene av heltene. Denne finnes også på Disney+.