Anmeldelse: Spider-Man: Homecoming

Spider-Man: Homecoming tar oss tilbake til en enklere tid: da tenåringsfilmer var i vinden og Marvels sameksisterende filmunivers ikke var en realitet.

Etter 15 år og fem Spider-Man-filmer – seks hvis du teller gjesteopptredenen i Captain America: Civil War – føles det forfriskende å ikke høre Onkel Ben si «With great power comes great responsibility», eller å ikke se enda en annen Onkel Ben dør, for ikke å snakke om nok en ny Green Goblin.

Hver gang en ny superhelt-film kommer ut snakkes det mye om «superhelt-utmattelse», og at publikum begynner å bli lei av disse filmene. Det måtte et samarbeid til, mellom to studioer, for at vi endelig skulle få oppleve en god Marvel-film med vår alles vennlige nabo, Spider-Man.

På Comic-Con International: San Diego i 2016 snakket regissør Jon Watts om at han var inspirert av klassiske high-school filmer fra 80-tallet som 16 Candles og The Breakfast Club, da han skulle gripe fatt i Spider-Man: Homecoming.

Watts sa han ville fokusere på hverdagslivet til den unge superhelten, som det å måtte gå på skolen med andre ungdommer. Men trailere til Homecoming har «solgt den inn» som en actionfylt film – med Iron Man som nesten en slags hovedkarakter.

Mine damer og herrer: det er en glede å kunne fortelle dere at det er ingenting å være bekymret over.

Tom Holland spiller Peter Parker, og han er ikke din gjennomsnittlige superhelt. Han er en smart, nerdete, pinlig tenåring som har blitt litt høy på pæra. Sammenlignet med forgjengerne? Holland er enn mye mer morsom Spider-Man enn Tobey Maguire, og en litt mer seriøs Peter Parker enn Andrew Garfield, og det fungerer bra i denne filmen.

Peter har fått en smak av det gode superheltlivet– som etter å ha blitt invitert av selveste Iron Man til å hjelpe The Avengers i Captain America: Civil War. Å gå på skolen som en vanlig gutt er altfor kjedelig for ham. Han vil ingenting mer enn å dra ut med Tony Stark og kjempe med resten av The Avengers, men Tony sier nei. Når du har slått selveste Captain America, er det å fakke en vanlig sykkeltyv selvsagt ikke så spennende akkurat.

Men det er akkurat dette som skiller Spider-Man: Homecoming fra resten av Marvels filmunivers, og viser et nytt perspektiv i franchisen, nemlig et gatevisning-perspektiv. Barna lærer om Sokovia-avtalen og ser propagandavideoer fra Captain America om trening og helse på skolen. Peter må balansere superheltlivet med debattklubben, spanskprøver og skolearbeid. Det er spennende å se hvordan klassekameratene reagerer på at Peter stadig forsvinner midt i skoledagen, og både morsomt og trist at han blir mobbet som Peter, selv om alle elsker Spider-Man.

Det er trist og skuffende å høre Michael Giacchinos musikk til filmen, som er altfor forglemmelig i forhold til hvor bra og ikonisk musikken til Danny Elfman fra originaltrilogien var.

I motsetning til de fleste andre Marvel-filmene bruker Spider-Man: Homecoming humor på en naturlig og troverdig måte, og karakterene virker som vanlige tenåringer. Ja, vitsene kan virke litt for barnslige, men de er jo unge.

Blant rollegalleriet finner vi Jacob Batalon som Ned, Peters hysterisk morsomme sidespark og bestevenn. Det er også Michelle «M. J.» Jones – Peters platoniske klassekamerat – spilt overraskende godt av Zendaya, som viser imponerende god evne til komisk timing. Hun har dessverre fått for få scener i filmen, ettersom regissør Watt dessverre har valgt å vise altfor lite av de kvinnelige karakterene. Filmens obligatoriske kjærlighetsinteresse, Liz, spilles av Laura Harrier, som gjør en god jobb med det hun får, som igjen ikke er mye.

For enkelte seere vil fokuset på ungdomsliv kanskje fremstå som kjedelig. Men det er egentlig det som er mest interessant med Spider-Man: Homecoming. Det er mindre på spill her enn i en gjennomsnittlig Marvel-film og derfor fokuserer man på andre ting enn en gigantisk lysstråle som truer med å ødelegge verden. I stedet tar historien for seg hverdagslivet til vanlige beboerne av Marvel-universet, og hvordan hendelser fra tidligere filmer påvirker disse menneskene.

Filmens skurk, Vulture, er et perfekt eksempel på dette, og på hvordan Spider-Man: Homecoming skiller seg fra andre Marvel-filmer.

Selveste Michael Keaton (den opprinnelige Batman for 80-90-talls generasjonen) spiller Adrian Toomes. Han driver et byggfirma som får oppdraget etter New York-angrepet i den første The Avengers-filmen. Men etter byråkratene fjerner ham fra oppdraget begynner han å selge ulovlig alien-teknologi på svartebørsen. For første gang siden vi ble introdusert til Loki i Thor i 2011 har vi en Marvel-skurk vi kan forstå og kanskje heie på.

Michael Keaton gjør sin beste Michael Keaton-prestasjon og gir oss en skurk som er skumlest når han er stille. Det er sjeldent Adrian Toomes hever stemmen, men i stedet viser Keaton stor intensitet bare med kroppsspråket.

Likevel må Marvel-sjefene åpenbart ha fått viljen sin da også Spider-Man: Homecoming må passe inn Marvels «en størrelse passer alle»-arketype. Derfor tvinger de inn så mye av Marvel-universet som mulig og gir filmen en unødvendig stor finale for å tilfredsstille Marvel-fanatikere.

På sammen måte som Logan gjorde tidligere i 2016, viser Spider-Man: Homecoming at de beste superheltfilmene først og fremst er sjangerfilmer, med en superhelt som protagonist. Uansett hvor farlig det blir, og hvor mye action en film har, må den komme tilbake til karakterene – og i Peter Parkers tilfelle, skoleliv.  Og det er faktisk ganske mye spennende som skjer der!