Anmeldelse: Spotlight

KINOMAGASINETs anmelder likte Oscar-vinneren Spotlight svært godt.

Briljerende skuespillerprestasjoner og et drivende engasjement preger den Oscar-vinnende filmen Spotlight.

Tom McCarthys nyeste film er både viktig og spennende. McCarthy har mest filmerfaring som skuespiller, men Spotlight er hans femte film som regissør. Fortellermåten hans er nokså lineær i Spotlight, men likevel er det et enormt driv i filmen. Dermed blir det spennende å se hvor Tom McCarthys karriere tar veien etter å ha vunnet Oscar for både beste film og beste originalmanus, og i tillegg var filmen nominert i fire andre kategorier.

Spotlight forteller historien om hvordan en liten gruppe av journalister i avisen Boston Globe avslørte at den katolske kirken hadde dekket over at en stor andel prester hadde begått overgrep mot barn. Den lille gruppen med gravende journalister kalles Spotlight, og derav filmens tittel. Spotlight baserer seg på virkelige hendelser og dette gir filmen en helt egen nerve, og det at virkelighet og fiksjon møtes på godt vis må skuespillerstaben ta mye av æren for.

I Spotlight-gruppa møter vi Michael Keaton som deres leder Robby. Keaton klarer på en glimrende måte å fremme en trygg, kunnskapsrik og målrettet journalist. Han spilte også hovedrollen i fjorårets Oscar-vinner for beste film, Birdman, og det var nettopp denne filmen som var mitt siste Keaton-minne fram til nå. Men karakteren Robby er svært langt fra hans Birdman-karakter, Riggan, og dette er forfriskende.

Resterende av Spotlight-gruppa spilles av Rachel McAdams (The Notebook), Mark Ruffalo (Shutter Island og The Kids Are All Right) og Brian d’Arcy James (Smash). I tillegg spiller Liev Schreiber rollen som avisens nye redaktør, og John Slattery, velkjent for sin rolle som Roger Sterling i Mad Men, spiller også en sentral rolle i redaksjonen. Disse seks personene er essensielle for filmen, og er samvittighetsfulle og gode karakterer som vi bare må bli glad i og heie på.

Rachel McAdams karakter står i fare for å bli den ene kvinnen som hevder seg i et mannsdominert miljø, men klarer på snedig vis å styre unna disse fellene. Mark Ruffalo imponerer med å klare å vise en helt ny side av seg selv i denne filmen. Han har en enorm tilstedeværelse, og får også æren av å styre showet i en av filmens mest intense scener.

Nettopp karakterenes sentrale rolle slår meg idet jeg vurderer filmens potensiale som TV-serie. Det å bli enda mer kjent med karakterene, deres privatliv også videre hadde helt klart vært relevant. Vi får en del informasjon, og ikke minst hint, om alle disse sentrale karakterenes liv utenfor jobben, men her fortelles ikke for mye, og nettopp dette er et godt trekk for å skape nysgjerrighet.

Filmens manuskript er innholdsmettet, og selv om alvorlige hendelser, fakta og informasjon er det sentrale, inneholder også manuskriptet en hel del humor.

Filmens realisme er framtredende og klippearbeidet blir bare mer og mer stilig utover i filmen. Etter hvert som redaksjonen begynner å se at de virkelig har en sak som er mye større enn de hadde forestilt seg, vekkes journalistenes nysgjerrighet, motivasjon og engasjement, og da klippes det elegant og dynamisk mellom ulike funn og arbeidssituasjoner. Disse partiene sitter som støpt, og også vårt engasjement blir hevet mange hakk.

Uten å røpe for mye må jeg si at slutten på Spotlight er svært tilfredsstillende og også litt rørende, og Keatons siste replikk idet han løfter opp telefonrøret og svarer «Spotlight», er et verdig punktum.

Stor takk til Hamar Kino for presseadgang.