Anmeldelse: Star Wars: Ahsoka – Episode 1-3

Ahsoka-serien tar oss tilbake til galaksen langt, langt borte og de første tre episodene gir undertegnede flere store spørsmål for hva vi har i vente. Du kan se serien på Disney+.

For 15 år tilbake ble vi Star Wars-fans introdusert til jedien Ahsoka Tano i den animerte filmen Star Wars: The Clone Wars og den animerte serien med samme navn som originalt ble seks sesonger. Der var hun introdusert som padawanlærlingen til Anakin Skywalker. I likhet med Jar Jar Binks ble heller ikke denne karakteren så godt mottatt. Men etterhvert som årene gikk og hennes karakter utviklet seg videre, ble hun en favoritt hos undertegnede og mange andre fans.

Med dette ble hun brakt tilbake i oppfølgeren Star Wars Rebels, og en syvende sesong med The Clone Wars. Deretter gjorde hun sin debut i realfilm med The Mandalorian, og The Book of Boba Fett.

Nå i 2023 har hun fått sin egen serie som fortsetter historien om hennes liv og livet til vennene hun møtte i Rebels. Jeg har lenge undret på om den vil levere på den hypen sin, og svaret er et soleklart JA!

Historien er en naturlig fortsettelse av hendelsene i nevnte serier. Likevel har ikke tiden stått stille i de nesten ti årene mellom Rebels og Ahsoka-serien. Noe som bringer med seg flere detaljer som gir spennende nyanser til både rollene og universet. Det er også flere nye karakterer og elementer som er krydret inn. Dette forfrisket serien og ga meg ekstremt mange spørsmål om hvor serien vil gå videre.

Samtidig blir det så grunnleggende fortalt og vist at du ikke blir forvirret. Denne serien er et av Star Wars sine beste representasjoner av det engelske uttrykket «Show, don’t tell». Det er tydelig at serieskaperen, Dave Filoni, har lært fra hva Tony Gilroy gjorde med Andor-serien. Han har forstått at det spennende må ikke nødvendigvis være action, men også hvor vi er og hvem som er hvem.

Noe av stemningen Andor er også til stede. Et alvorlig bilde tegnes av galaksens tilstand, og man forstår at en jediridder ikke er nok til å løse situasjonen. Den er foreløpig ikke like seriøs, men samtidig noe annerledes fra serier som The Mandalorian, og Star Wars-filmene. Men jeg kan forsåvidt forstå at disse elementene gjør denne starten informasjonstung og treg for visse seere.

Originalt ble Ahsoka Tano stemmeskuespilt av Ashley Eckstein for de tidligere nevnte animerte seriene. Men når rollen skulle vises fram for første gang på realfilm i The Mandalorian – sesong 2 ble hun spilt av Rosario Dawson. Selv om jeg syns det føltes merkelig i begynnelsen, var hun likevel fantastisk i rollen. Denne kvaliteten har heller ikke endret seg de siste tre årene. Hennes representasjon av rollen er en naturlig utvikling av karakteren, som samtidig har flere av de sidene vi kjenner av Ahsoka Tano fra før.

Seriens to hovedkarakter fra Rebels har også fått nye skuespillere. Natasha Liu Bordizzo tar over for Tiya Sircar som den mandalorianske krigeren Sabine Wren og Mary Elizabeth Winstead tar over for Vanessa Marshall som twi’lek-generalen Hera Syndulla. Begge to var en så fabelaktig fortsettelse av rollen at det tok litt tid før jeg husket at de var nye skuespillere.

Hovedskurkene i de to første episodene er unge Shin Hati spilt av Ivanna Sakhno og Baylan Skoll spilt av Ray Stevenson. Dette er to kule og meget annerledes skurker for Star Wars-universet. Både Stevenson og Sakhno klarer både å gi dem en veldig truende atmosfære i flere av sine scener. Mens de i andre scener er mer mystiske, og mer usikker på om de er på riktig side. Dette gjør karakterene dypt interessante og jeg gleder meg til å se mer til dem i de kommende ukene. Bare så synd at Stevenson døde etter at Ahsoka-serien var ferdig. Nå kan han ikke oppleve vår glede for karakteren.

Jeg vil også gi en hyllest til seriens glimrende biroller spilt av David Tennant, Eman Esfandi, Diana Lee Inosanto, Clancy Brown, Vinny Thomas, Sam Witwer, Shelby Young, Peter Jacobson, Genevieve O’Reilly, Evan Whitten, Paul Darnell og Nelson Lee.

Actionscene er meget råtøffe. Lyssverdkampene er sykt kule. Skuespillerne viser en god flyt om hvor gode de er med sine kampferdigheter. Samtidig som scenene er gode på å illustrere hvem personen er og hvordan han/hun løser det.

Men actionscene, så vel som resten av episodene hadde ikke vært det samme uten musikken. Kevin Kiner, som tidligere laget musikk for de tidligere nevnte animerte seriene, har kommet med sin beste musikk hittil. Før fikk han lage fantastiske musikkstykker som fylte seriene når de ikke brukte John Williams sine himmelske verk. Nå styrer Kiner musikkskuta selv og gir oss det ene fortryllende musikkstykket etter det andre.

Jeg håper kvaliteten holder seg resten av sesongen, neste episode kan ikke komme fort nok! Måtte Kraften være med dere, lesere!