Anmeldelse: Star Wars: The Acolyte Sesong 1

The Acolyte sliter med mange av de samme problemene som sine søster/broder-serier fra galaksen langt langt borte. Det tar seg noe opp mot slutten og den har mange kule historietråder og konsepter, men det er ikke nok for å redde denne Disney+serien fra å bli en dose med middelmådighet.

Som Star Wars sitt første ordentlige forsøk på en mysterieserie føles The Acolyte ekstremt middelmådig og til visse tider kjedelig. Nei, det trenger ikke å være Sherlock Holmes, Poirot eller Foyle, men det kunne vært et litt mer tydelig definert mysterium likevel. Mye av det var også litt for forutsigbart. Dermed ble det veldig lite spekulasjonslyst, et nøkkelelement ved en god mysterieserie, spesielt når den skal gå ukentlig.

Serien har mange kule konsepter og historietråder som ga serien et meget god grunnmur. Vi ser også flere elementer fra det dype universet som gjorde meg som entusiast, veldig glad. Dessverre er det ikke nok med detaljer når historien ikke er så spennende.

For hvis vi skal se på hvordan serien prøver å fortelle sin historie, selv uten mysterievinkelen, så sliter den veldig. Siden Disney startet med sine real-film-Star Wars-serier har de hatt flere problemer:

• Episoder som enten ikke er lange nok eller at visse sekvenser er lengre enn de skulle vært.
• Vi kan oppleve at historieelementene føles til slutt unødvendige (f. eks. mye av fugle-episoden i sesong 3 av The Mandalorian),
• Og at serien innimellom blir så langsomt fortalt at gjespen melder sitt nærvær, med mer!

Den sistnevnte er et enda større problem her, fordi karakterene har interessante lag ved seg, men for min del blir de ikke definert godt nok til at jeg klarer å bry meg. De fremstilles for det meste tynne og endimensjonale. Innimellom tar det seg opp, som jedimester Sols reise, Qimir og tvillingdramaet, men det er likevel ikke nok til å holde spenningen hele tiden iløpet av 30-50 minutters lange episoder.

Det hjelper heller ikke at dialogen ofte føles uinspirert og sjelløs ut. Manus blir noe bedre etterhvert, men skaden er fortsatt ille nok til at det ikke kan redde serien alene.

Skuespillere som Amandla Stenberg og Lee Jung-jae er fabelaktige i serien og uten tvil seriens beste skuespillere. Begge klarer å ta sine roller til et høyere nivå enn manuset gir dem alene samtidig som de har meget god kjemi i sine scener.

Serien har også flere talentfulle skuespillere i kule biroller. Blant dem finner vi mange dyktige skuespillere: Charlie Barnett, Dafne Keen, Rebecca Henderson, Carrie-Anne Moss, Leah Brady, Lauren Brady, Manny Jacinto, Hassan Taj, David Harewood, Paul Bullion, Dean-Charles Chapman, Margarita Levieva, Joonas Suotamo, Cassie Jo Craig, Kellina Rutherford, Rachael Evelyn, James Henri-Thomas, Robin Atkin Downes, og Luke Scott.

Actionscenene er nok det som redder serien, for de er ekstremt tøffe. Mot slutten vil jeg tilogmed si episke, spesielt i episode 5, 7 og 8. De er så mye mer rå og mer kampsport-baserte at det ikke bare er forfriskende, men også veldig fascinerende. Selv er jeg ikke veldig intressert i sjakk, men det var som å se et stykke meget spennende lynsjakk gå unna. Du skjønner kanskje ikke helt hva skjer, men det ser likevel meget kult og dypt spennende ut. Det er også gøy hvor mye forskjellige lyssverdfarger det er. Det skaper mye kul variasjon av farger i bildet.

De ble etterhvert så spennende at selvom historien ikke var så bra, ville jeg fortsatt se episoden ferdig for å se mer av actionscenene. De er ikke like tøffe som Duel of the Fates i The Phantom Menace, Obi-Wan mot Anakin i Revenge of the Sith eller noen av kampscenene i The Clone Wars, men de kommer ganske nærme.

Alt i alt havner jeg midt på treet med denne serien. Den har mye bra for seg og det som er bra treffer den meget godt med, men det negative overskygger også en god del. Det var faktisk en del ganger jeg vurderte å gi serien terningkast 2 istedenfor 3.

Spesielt siden jeg vet at serieskaper og manusforfatter for serien, Leslye Headland er en god historieforteller. Hennes Netflix-serie Russian Doll er et fabelaktig stykke karakterbasert historie med mange smarte humoristiske øyeblikk. I tillegg til at time-loop-historien i serien er skrevet kjempefengslende. Kan gjerne rivalisere med selveste Groundhog Day som beste time-loop historie noen gang.

Men etter å ha sett siste episode av sesong 1 av The Acolyte fikk serien ett mer fullverdig perspektiv. Samtidig som vi fikk mer av seriens høydepunkter som action og spennende mystikk. Derfor endte jeg opp på treer på terningen.

Er dette den eneste riktige meningen om serien? Nei, langt ifra, dette var bare min mening og om du enten elsker den eller misliker den så skal du ha lov til det. Helst mer av det første da. Men hvis du misliker den, ikke la hatet ta overhånd slik mange andre «fans» gjør. Det trenger vi ikke mer av.

Når det gjelder fremtiden hintes det om en sesong to, men det er ennå usikkert. I andre nyheter har vi både Lego-serien LEGO Star Wars: Rebuild the Galaxy og Skeleton Crew som er den neste real-film-serien. Vi vet generelt lite om disse også, men det er snart San Diego Comic Con og der kommer det kanskje noen annonseringer. Kanskje også noen nye serier. Uansett blir det meget spennende.

Måtte Kraften være med deg, leser!