Anmeldelse: Star Wars: The Force Awakens

Star Wars: The Force Awakens fikk terningkast fem av KINOMAGASINETs anmelder.

Har regissør Jeffrey Jacob Abrams nok kraft i seg til å skape magi med Star Wars: The Force Awakens, eller blir den en blåkopi av de opprinnelige filmene?

J. J. Abrams tok ikke på seg en enkel oppgave. Det gjorde heller ikke undertegnede med å skulle gi en karakter til den mye omtalte sjuende Star Wars-filmen.

Star Wars: The Force Awakens er ikke bare en, men på mange måte to filmer – og det uten at den faller mellom to stoler.

Star Wars-fenomenet er og blir så mye mer enn bare film, og dette er definitivt en film for fansen. Så hvem er Star Wars-fansen anno 2015, og hva er dette nye universet for dem?

Fansen er som deg og meg, de finnes i alle samfunnslag og alle aldre. Men det er noe som binder de ulike medlemmene i fanskaren sammen, og det er hva disse filmene gir dem. Det er masse følelser som delvis eller helt glir over i religion for mange, og ikke minst er Star Wars en livsstil for enkelte.

Star Wars: The Force Awakens er en film som skal appellere til hele tre generasjoner fans. Oss gamlegutta og jentene, som vokste opp med episode 4 – 6, og barna våre som nå setter seg i kinosalen for sin første Star Wars-film på kino. Så må vi ikke glemme generasjonen som var ferskinger mellom 1999 og 2005 da episode 1-3 ble lansert.

Og nettopp i dette ligger den største utfordringen til regissør Jeffrey Jacob Abrams slik jeg ser det. Han skal fortsette den magiske reisen fra episode 4 – 6, og fortsatt med respekt for de omdiskuterte tre nye episodene som i praksis foregår foran handlingen i de tre opprinnelige filmene. Klarer han så dette? Det vil jeg absolutt si at han gjør, og jeg skal utdype hvorfor.

Mye at det vi bevitner i The Force Awakens er ikke nytt, hverken hva gjelder innpakning eller innhold. Og her ligger som sagt den største utfordringen til både manusforfatterne og regissøren. For meg fremtoner filmen seg på en måte som at man her har lagt episode 4 – 6 over hverandre og så fremhevet styrkene til de tidligere filmene og fylt hullene med ny og vital innmat.

Så hva er styrkene – og kan styrkene også være svakheter? Ja, takk begge deler. Styrkene ligger i det filmmatiske formspråket. Selv om historien fortsetter 30 år etter The Return of the Jedi er det enkelte visuelle elementer som bare må være med. Og her kan man hake av: X-Wing, Stormtroopers, TIE Fighter, joviale roboter, lyssabler … ja, listen er nesten endeløs. Dette må med i en ny Star Wars-film, og derfor kan den heller ikke kritiseres for å være lite original på dette området. Det geniale filmskaperne i så fall har gjort, er å foredle og fornye det visuelle universet. Innenfor rammeverket av dette skal en ny historie etableres samtidig som den forholder seg lojalt til sine forgjengere og åpner opp for en etterfølger. Her mener jeg J. J. Abrams & Co. klarer å balansere det nye universet på en knivsegg.

De originale karakterene er her, både Han Solo (Harrison Ford), Leia Organa (Carrie Fisher), Chewbacca (Peter Mahew) og ikke minst C-3PO (Anthony Daniels) og R2-D2 (Kenny Baker). Nok til å vekke følelser selv hos de mest hardbarkede «old school»-fans. Så blir vi introdusert for noen nye karakterer, Rey (Daisy Ridley), Poe Dameron (Oscar Isaac) og Finn (John Boyega). Bakteppet for historien knyttes allerede i starten under den krabbende gule teksten, til Luke Skywalker (Mark Hamill). Ved hjelp av de ikoniske, men nå eldre karakterene Han Solo og Leia Organa, danner J. J. Abrams en underliggende fortellende drivkraft med dette. På den samme knivseggen balanserer Abrams godt de nye karakterene sammen med de gamle. Og dette uten at den ene eller andre blir for dominerende. Den gode gamle humoren til Han Solo er godt etablert her, og har tydelig smittet over på en av de nye karakterene. Et klokt valg, spør du meg. Uansett er det en annen liten karakter, BB-8 som stikker av med mye av showet. Og for et show Lucasfilm har klart å skape med den rullende roboten. Magien George Lucas skapte med R2-D2 er så absolutt til stede i vår nye kjeledegge, men frykt ikke. Bestefar R2-D2 er ikke glemt. Ei heller den vittige og til tider like håpløse Threepio.

Ok, så er det ikke magi i alle karakterene eller tomrommene i enden av fingerspissene til manusforfatter Lawrence Kasdan og regissør J. J. Abrams. Hva med svakhetene da, hvordan kan noe fremstå som svakt? Jo, tematikken er ikke ny. Det som fungerte godt i de tidligere filmene er brakt over til neste trilogi. Og her skinner Episode 4 – A New Hope – gjennom. Det er ingen klar nyinnspilling, men tydelig slektskap til en vinnende formel man ikke har klart å legge bort. Det samme hva gjelder familietema eller en ond skurk med maske og kappe.

Om J. J. Abrams «ødela» Star Trek i tankene til fansen av serien, vil det gjenstå å se hva den gemene hop mener han har gjort med The Force Awakens. Denne filmen er så spekket med detaljer og slik den fremstår er alt er fullstendig gjennomtenkt. Superfansen får i bøtter og spann av foredlet og kjent scenografi. Helt ned til MSE-6 roboter figurerende i bakgrunnen.

Selv så jeg min første Star Wars-film på kino som elleveåring i 1983. En kinoopplevelse som alene sitter godt fast i minnet mellom en rekke andre filmer jeg knapt kan huske. Nå 32 år senere sitter jeg igjen i kinosalen, men denne gangen har jeg min sønn Patrik Johnsrud ved min side. Gutten som er 13 år hadde skyhøye forventninger til filmen, 8 av 10 sa han før vi entret kinosalen. De nye karakterenes inntog i hans univers gjorde sitt inntrykk. Selv om 30 år skiller far og sønn, den samme tiden mellom episode 6 og 7, så sitter vi begge igjen med hver vår unike vinkling på filmen. The old crew (Han, Leia, Chewie) danner basis for min nerde-reise og the new crew (Rey, Finn, Poe) danner basis for hans nerde-reise. Dette forblir filmens akilleshæl, og jeg tar kappen av for balansen regissør Abrams har klart å opprettholde i dette.

Mye skal fortelles på kort tid, og ikke minst vises frem. Og her skulle jeg ønske mer pauser mellom slagene og kanskje i så måte en lengre film. Den andre delen av publikum, min 13 år gamle sønn synes på sin side at pausene var lange nok. Uansett klarte filmen å frembringe frysninger eller gåsehud om du vil, helt mot slutten av filmen og det selv om 30 år skiller oss. Uansett kan vi ikke vente på fortsettelsen i Episode IIX som er forventet i 2017.

Jeg så filmen i 3D på en kino utstyrt med Dolby 3D system, og kan ikke si noe annet enn at dette var 3D verdig.

Filmen ble sett på Kolben Kino i Kolbotn og billetter kjøpt på ordinært vis.