Anmeldelse: Star Wars: The Last Jedi

Mark Hamill som Luke Skywalker i en scene fra Star Wars: The last Jedi – en film KINOMAGASINETs anmelder mener fortjener terningkast seks.

Star Wars: The Last Jedi tar deg høyt og lavt i halsbrekkende, sitrende loops. Ikke et kjedelig sekund, hverken for øre, øyne eller nerver.

Seks gode grunner til at du må gå å se Star Wars: The Last Jedi.

1. Berg og dalbanen. The Last Jedi er en forrykende historie som tar deg høyt og lavt i en halsbrekkende, sitrende berg- og dalbanetur. Den sorten underholdningsmaskin med mange loops, som vrir og vender i stadig nye twister. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det var et kupp å hyre inn Rian Johnson til å styre stjerneskip, skuespillere og manus. Regissøren har tidligere blant annet skrevet Breaking Bad sine to beste episoder, og fikk mye skryt for regi og manus til en annen sci-fi-film: Looper, en såkalt neo-noir thriller.

De to nye stjernene som vi kjenner fra forrige episode, The Force Awakens, nemlig skraphandleren Rey (Daisey Ridley) og mørkets Kelo Ren (Adam Driver), har en kraft og dynamikk som suger, pirrer og skremmer.

Likevel holder jeg en knapp på Finn (John Boyega), storm trooper-avhopperen, om du går for å se en historie.

Det mest geniale er likevel at Rian Johnson med team har klart å skrive inn så mange interessante historier og personer, det er ikke et kjedelig øyeblikk.

The Last Jedi kunne vært en hel serie. Klippingen mellom historiene, mellom storm og stille, lys og mørke, forsterker og forstørrer historiene og binder filmen sammen til et episk format. Akkurat slik en film i space-opera-sjangeren skal.

2. Kunstopplevelsen. Publikum trenger ikke sluke science fiction-sjangeren for å nyte disse 2,5 timene på kino.  Den åpenbare grunnen er konsertopplevelsen som komponist John Williams sørger for. Kanskje ikke nyskapende, han er tross alt Star Wars-komponisten, men usigelig storslått opera-vakkert. I tillegg er dette den visuelt mest slående av stjernekrig-filmene så vidt jeg kan forstå. Godteri for øyene, både i nærbilder og i de store sveipene. En del av nærkampscenene får meg til å tenke på Akira Kurusawas krigsballetter, i for eksempel Ran. Fargen rødt skinner igjennom i scene etter scene, med stadig nye penselstrøk av symbolikk. Jeg elsker at både opprørerne og undertrykkerne bruker den fargen.

3. Sentimentaliteten. Du har kanskje, som meg, vokst opp med The Dark Side, Luke Skywalker og Prinsesse Leia . The Last Jedi gjør som forrige episode i sekelen, gir oss fansen masse fra sentimentalitetens godtepose. Det er fullt av referanser til tidligere filmer, også understreket av musikken. Bare det å se Carrie Fisher som aldrende opprørs-General Leia , og vite at hun nå er død, klemmer litt ekstra hardt mot tårekanalene. Jammen får vi ikke et glimt av henne som ung også! Du får gjensyn med Chewbacca, C3PO, R2D2 og stjerneskipet Falcon. Ikke minst Mark Hammil som Luke, nå en gammel, grå og desillusjonert einstøing, kan minne noen av oss om at årene har gått for oss også.

4. Naturopplevelsen. De isende og brennende vakre fotoshootsene på Island, i Kroatia, i Bolivia og på den irske øde øya gjør natur til kunst. Men den animerte naturopplevelsen som ER Star Wars er en vel så god grunn for å se filmen. De utrolige skapningene kiler både fantasien og lattermusklene. Her kan det se ut som en kombinasjon av Lucas, Disney og Johnson har gått opp i en høyere treenighet. Jeg kan ikke huske å ha møtt et så frodig og finurlig dyreliv.

5. Kjønnsbalansen. Det er en ting som har gjort Star Wars-filmene bedre enn før, det er ikke lenger en historie om menn, laget for gutter. Med tiden er kvinnene blitt mer aktive og driver historien framover. Vår heltinne Rey møter både seg selv og andre i døra på veien. Siden Lucasfilm ble solgt til Disney, så tror jeg også at de skal ha noe av æren for god integreringspolitikk. Filmen har et mangfoldig rollegalleri av helter og skurker, de kommer i mange farger, kjønn og aldre. Kvinnene, også de godt over 40, er helter, teknikere, krigere og generaler. Godt at vi endelig fikk en kvinnelig stormtrooper-sjef også. Det eneste Star Wars mangler nå er en episk kvinnelig skurk med en komplisert og dyp personlighet.

6. Krigsfilosofi. Joda, Star Wars: The Last Jedi er først og fremst underholdning og er ikke ment å redde verden utenfor sitt eget univers. Likevel liker jeg dreiningen av fortellingen til å bli stadig mindre svart og hvit, til å stille spørsmål om hvem som er god og ond. Selv om den Første Orden, som nå styrer galaksen, i stor grad ser ut som Leni Rifensthals nazipropagandafilmer, så er det andre vi blir kjent med som ikke er like endimensjonale. Med krigene som raser i verden i dag, mennesker som er fattige, og blir undertrykt av overklasser med makt, penger og religionen på sin side, er det ikke til å unngå å lete etter hva Disney og Johnson har å si til dette. The Last Jedi handler som vanlig om opprør, men jeg synes også den kaster lys over (jedi)religion som ødeleggende kraft, rekruttering av fremmedkrigere og vellykka krigsprofitører.

Riktignok syns jeg siste scene romantiserer krig mer enn jeg liker.  Men vi vil jo ta knekken på slemmingene, ikke sant?Disse seks gode grunnene gir meg nemlig ingen vei tilbake når det gjelder The Last Jedi: Med lysets hastighet triller jeg seks på terningen.