Anmeldelse: Stranger Things: sesong 4 – del 1 (episode 1-7)

Eleven og de andre i gjengen er tilbake i fjerde sesong av Stranger Things.

Å kalle dette et etterlengtet gjensyn er en stor underdrivelse.

Det er snart åtte siden jeg så Stranger Things for første gang, sommeren 2016, men det føles fortsatt som om jeg så den første sesongen for første gang i går.

Serien var både nyskapende og gripende fra første stund – samtidig som den lånte godt fra 80-tallets mangfold av skrekk- og kompisfilmer á la The Goonies, Stand by Me og en dose E.T. the Extra-Terrestrial møter Alien.

Nå i 2022, nesten tre år etter sesong 3 takket for seg, er endelig gjengen tilbake på TV-skjermene. Dette er Netflix’ store franchise – og det merkes!

Det er gått seks måneder siden slaget ved Starcourt kjøpesenter. Venngjengen er blitt spredd over alle kanter. Noen er blitt igjen i småbyen Hawkins, mens andre er flyttet til California. Noen er til og med på et annet kontinent. Idet en ny trussel kommer frem fra mørket må venngjengen igjen forhindre verden i å falle i totalt kaos.

Serien er skrevet og opptil flere ganger regissert av The Duffer Brothers. På rollelisten finner vi  Winona Ryder (Joyce Byers), Millie Bobby Brown (Eleven), Finn Wolfhard (Mike Wheeler), Gaten Matarazzo (Dustin Henderson), Caleb McLaughlin (Lucas Sinclair), Noah Schnapp (Will Byers), Sadie Sink (Max Mayfield), Natalia Dyer (Nancy Wheeler), Charlie Heaton (Jonathan Byers) og Joe Keery (Steve Harrington) med flere.

Nøkkelordet i sesong 4 er traumer. Karakterene får virkelig gjennomgå. Søkelyset rettes mot tidligere hendelser i serien som hovedkarakterene fortsetter å slite med. Traumene brukes som et godt element for å vise karakterutvikling, men det utnyttes også av seriens nye hovedskurk.

Etter hendelsene i sesong 3 var det flere som bestemte seg for å flytte. Noen endte dermed opp i California uten å kjenne noen som helst. Dette viser seg å slite på psyken til flere av karakterene mens de prøver å passe inn i et nytt fellesskap.

Sesong 4 introduserer også en helt ny dynamikk inn i miksen som vi ikke har sett i de tidligere sesongene.

Med karakterer spredd over flere forskjellige byer og kontinenter skaper dette gode muligheter for mer historiefortelling, men det er også et mulig dilemma som kan føre til dårlig flyt i en serie som ellers har vært relativt lineær.

Men serieskaperne bak Stranger Things sesong 4 har maktet kunsten med å balansere flere historietråder uten at det føles hverken forvirrende eller irriterende å stadig bytte fra en side til en annen. Overraskende nok er det ikke en eneste av historietrådene jeg hverken kjedet meg med eller følte en trang til å måtte himle med øynene over. Det er en bragd i seg selv. Historien flyter sømløst mellom hver historietråd og det er gjort med slik finesse at det omtrent ikke merkes en gang.

Som tidligere har sesongen en hovedskurk, men denne gangen er han mer truende enn noensinne. Han kommer inn i hodet på karakterene ulikt noe av det de andre monstrene har greid tidligere.

Du vil allikevel kunne få øye på flere kjente fjes både på monster- og menneskesiden. Det er til og med noen ny fjes som det bare er å glede seg over å bli kjent med. Karakterer som tidligere kun stod på sidelinjen, mens «de voksne» gjorde all jobben, får nå en mye større rolle.

Skuespillerene sin kjemi er fortsatt fremragende. Med vennegjengen spredt over alle hauger bygges det både nye vennskap og relasjoner. Spesielt Robin Buckley (Maya Hawke) og Nancy Wheeler (Natalia Dyer) får knyttet et bånd som vi tidligere ikke har sett i serien.

Det er blitt dokumentert over hele internett at Netflix har pumpet godt med penger inn i en serie som uten tvil er deres kronjuvel. 30 millioner dollar har de tydeligvis puttet inn i hver episode og det synes meget godt. Denne sesongen er mer effekttung enn de tidligere. Både de digitale effektene og de praktiske ser for det meste helt fantastiske ut. (Men ingen regel uten unntak. Mer om dette siden.)

Ikke bare er sesongen dyrere, men den er også blitt en god del lengre. Hver eneste episode er over en time lang. Episode sju varer i 1 time og 40 minutter som er omtrent like langt som en gjennomsnittlig skrekkfilm.

De to kommende siste episodene i Del 2 er heller ikke noe å fnyse av. Episode 8 er 1 time og 25 minutter lang. Episode 9, som er sesongfinalen, greier på mirakuløst vis å overgå all forventning med en spilletid på 2 timer og 30 minutter. Dette tilsvarer lengden på en moderne kinofilm–blockbuster! (Disse to siste i sesong 4 lanseres samtidig 1. juli, mens episode 1-7 (som jeg har sett) har premiere fredag 27. mai 2022.)

For blodfansen vil ikke dette fremstå som noe problem og personlig var jeg så dypt inne i det at episodelengden aldri var noe som plaget meg noe nevneverdig. For dere andre dødelige kan det være lurt å sette av litt mer tid enn du pleier til en serie.

Den gode, «gamle» synthwave-tittellåta alene er nok til å klistre meg til skjermen og dra meg rett inn i dette universet for så og nærmest aldri forlate det.

Denne gangen har Stranger Things endelig gått tilbake til det som virkelig gjorde serien til det den er, nemlig skrekkelementene. Dette forsvant gradvis for hver sesong og gjorde serien mer og mer fokusert på actionsekvenser istedenfor gruelig terror. Dette er heldigvis blitt endret i sesong 4. Her snakker vi grusomme drap, en hovedskurk som til og med ville gjort Freddy Krueger misunnelig – og forlatte spøkelseshus jeg ikke hadde tatt med Ghostbusters til en gang.

Totalt sett er sesong nummer fire av Stranger Things nærmest perfekt. Det er dog et par små irritasjonsmomenter som dukker opp underveis. De visuelle effektene er ikke alltid fra øverste hylle og dette viser sin styggeste side mot siste halvdel av sesongen. Til tider ser dessverre noen av effektene særdeles gummiaktig og billige ut. Det er også et punkt i serien hvor dårlig bruk av greenscreen tok meg ut av seriens ellers altoppslukende atmosfære.

Skrekken er (som jeg sa tidligere) der mer enn noen gang, men det er ikke alltid den blir bygd opp på en god måte. Ofte blir det kun bygd opp til en kjapp «jump scare» og opptil en håndfull av disse er ikke en gang noe man kan anse for å være skummelt.

God skrekk er tross alt når man greier å bygge en god atmosfære som er gjennomgående skummel. På dette punktet har man allerede publikum på kanten av setet og da er det lettere å bygge opp til god og gjennomført skrekk. Dette bommer man på i denne omgangen av Stranger Things på opptil flere ganger, men når det fungerer, er det knall.

Stranger Things: sesong 4 leverer så langt en sesong med en gripende historie. En mer truende skurk enn tidligere og god bruk av både visuelle og praktiske effekter. Jeg gleder meg til å se hvordan de har tenkt å avslutte sesongen med de kommende to siste episodene som altså ankommer Netflix den 1. juli.

(Anmeldelsen er basert på Stranger Things Sesong 4 Del 1 som består av sju episoder).