Anmeldelse: Suicide Squad

KINOMAGASINETs anmelder gir Suicide Squad terningkast fire.

Suicide Squad er det tredje kapittelet i DCs nye filmunivers. Tross i et ganske tett driv legger filmen mer vekt på karakterer enn på historie.

Suicide Squad har sitt forelegg i en amerikanske superheltserie som har holdt det gående i rykk og napp siden 1987.

Sentralt står regjeringsagenten Amanda Waller og kommandosoldaten Rick Flag. Suicide Squad-programmet utnytter evnene til beryktete superskurker ved å sende dem ut på topphemmelige, farlige oppdrag i bytte for straffereduksjon.

I kontrast til den mørke og innfløkte Batman v Superman: Dawn of Justice har Suicide Squad både en lysere tone og en langt enklere historie.

I motsetning til hva som er vanlig i superheltfilmer, har ikke denne noen «tredje akt»; første halvdel går med til å introdusere hovedpersonene, andre halvdel går med til et «redde verden»-oppdrag som går litt i ett.

Dette er både en ulempe og en fordel. Den episke historiefortellingen som er vanlig i superheltfilmer savnes, men filmen har et høyt driv, og to timer går på et blunk. Jeg så ikke på klokka en eneste gang.

I senere tid har den populære Batman-skurken Harley Quinn vært fast inventar i tegneserien Suicide Squad, noe som ga filmskaperne en god unnskyldning til å involvere Gotham City og Batman i filmversjonen.

Fra det ferdige resultatet er det tydelig at DC og Warner håper at Harley i Margot Robbies skikkelse skal bli en favoritt i DCs filmunivers.

Hun får svært mye fokus. Robbie tar helt av i rollen som Gothams sexy psykopat, og spiller ekstremt utagerende. I det hele tatt er det skuespillet som redder filmen, men Margot Robbie er ikke det desiderte høydepunktet.

Det er i første rekke Viola Davis, som med sitt myndige oppsyn er den perfekte Amanda Waller, og utstråler den samme skruppelløse autoriteten som i tegneseriene. Will Smith som leiemorderen Deadshot gjør en av sine beste roller på flere år. Joel Kinnaman som Rick Flag kunne lett blitt anonym blant slike skikkelser, men også hans Rick Flag har en sterk og dynamisk personlighet.

Hovedpersonene, enten de er skurker eller ei, har altså sin sjarm.

Men det er et problem at verken de eller filmen selv er farlig nok.

Etter å ha brukt mye tid på etablere at disse typene er de verste av de verste, glir de litt for lett inn i rollen som helter.

Å utvikle en sosial samvittighet så raskt, rimer dårlig med personligheten til flere av de involverte.

At så få av dem dør underveis, tar også bort mye av brodden. Hvem det første dødsofferet er, gjetter du dessuten straks vedkommende viser seg. Ettersom noe av poenget med Suicide Squad er at «hvem som helst kan dø, hvem som helst kan ofres», er filmens utfall feigt. Folk dør som fluer, men ikke de folkene som har navn.

Ikke overraskende er det Jokeren som står bak mange av de anonyme dødsfallene. Jared Leto kommer ikke til å stå igjen som en av de beste Joker-tolkerne, men det er ikke bare hans feil. Han får for lite å spille på. Her er det for lite av hans maniske og anarkistiske personlighet. Filmen virker mer interessert i å portrettere ham som en gangsterboss.

Tross i sine feil er Suicide Squad likevel en bedre inngangsport til DCs superheltunivers enn Batman v Superman: Dawn of Justice.

Følelsen av at vi besøker et helhetlig univers som vi kanskje ikke forstår alt av, men nok til å bli underholdt, er i større grad til stede.

Stor takk til Bergen Kino for presseadgang.