Anmeldelse: The Autopsy of Jane Doe

The Autopsy of Jane Doe er en sterkt nervepirrende og absolutt perfekt gjennomført Hollywood-debut fra norske André Øvredal.

Jeg tør spå allerede nå at filmen med tid og stunder mest sannsynligvis vil bli regnet som en klassiker i sin sjanger!

Historien i The Autopsy of Jane Doe starter med et svært blodig åsted et sted i Virginia. Stedet bærer preg av makabre hendelser og likene som ligger spredd rundt om i huset bekrefter dette. Nede i en kjeller finner politiet og sheriffen Sheldon, spilt av Michael McElhatton (Game of Thrones) liket av ei ung naken kvinne halvveis nedgravd i jorda. Liket av kvinnen blir videresendt til et familiedrevet likhus hvor obduksjonen skal finne sted.

Underveis i obduksjonen inntreffer en storm og patologene finner fort ut at dette ikke blir som en vanlig ordinær obdusering, men snarere tvert i mot. Desto lengre de kommer i obduseringen, jo flere uhyggelige og uforklarlige ting begynner å skje.

Denne filmen er den talentfulle og unge regissøren André Øvredals Hollywood-debut og bare hans andre spillefilm etter suksessen med Trolljegeren fra 2010.  Igjen har han regissert etter eget manus. Han mestrer kunsten med å skape en ordentlig uhyggelig spillefilm innen skrekksjangeren. Fra nærmest start til slutt sitter man klistret til stolen og kommer seg ikke av flekken.

Så når stemmen fra radioen bak i rommet hvor obduseringen foregår sier: «You’re not going anywhere tonight!», stemmer det veldig godt.

Selv om innspillingstedet er begrenset til likhuset klarer Øvredal å skape en uhyggelig og mystisk stemning. Bildekomposisjonen og kamerabruken er nøye gjennomført gjennom stedets mørke korridorer og ulike rom. Han har virkelig klart å utnytte den begrensete mengden av plass og skape en atmosfære som virkelig kan føles fra kinosetet. Det er passe mengde blodige spesialeffekter og ikke overdrevent brukt som det ofte kan bli.

Selve liket, Jane Doe, spilt av Olwen Catherine Kelly er fantastisk gjennomført og virkelig uhyggelig å bevitne Å se henne ligge der konstant med øynene åpne og ikke en eneste bevegelse, eller tegn til liv skaper en tilværelse og stemning i filmen som virkelig kan føles på. Vel gjennomført og ikke for seksualisert, som det også fort kunne blitt. Det er nøye balansert.

Musikken og lydbildet er velbalansert med alt det andre som skjer i filmen og bidrar til den økende spenningen og det mystiske. Øvredal beviser igjen at han mestrer sjangeren ved opptrappingen gjennom filmen og intensiteten den byr på underveis. Spenningskurven stiger i passe tempo og ligger der konstant til siste slutt. Filmen byr på et par overraskelser og du tror du vet plottet når det brått ikke nødvendigvis viser seg å være slik allikevel.

Obduseringen foregår av far og sønn som driver likhuset og som i årevis har vært en familiebedrift.

Tommy Tilden, spilt av Brian Cox (Braveheart, Bourne Identity), gjør en veldig solid rolletolkning. Det samme kan sies om sønnen, Austin Tilden, som spilles av Emile Hirsch. Kanskje ikke like troverdig som Cox, men de begge gjør en god tolkning av sine karakterer i en ellers ganske så lukket obskur tilværelse. I alt makabre klarer de å holde en viss form for humor og kjemien mellom de to som far og sønn er velplassert og byr på utfordringer.

Den amerikanske forfatteren Stephen King lovpriste nylig filmen via Twitter. Han mener filmen kan sammenlignes med kultklassikeren Alien fra 1979. Han er ikke alene om å hylle den norske Hollywood-filmen. Den er blitt svært godt mottatt både her til lands og internasjonalt. Det skal virkelig bli spennende å se hva Andre Øvredal får til videre av fremtidige film prosjekter og hvilke overraskelser han kan by på.

Tusen takk til Fredrikstad kino for presseadgang.