Anmeldelse: The Conjuring 2

KINOMAGASINETs Fredrik Olsen Hagstrøm var meget begeistret og ga terningkast fem til The Conjuring 2.

Med The Conjuring brakte regissør James Wan skrekksjangeren tilbake på kartet. Nå, tre år senere, kommer den etterlengtede oppfølgeren, The Conjuring 2: The Enfield Poltergeist. Og den sparker fra seg, meget godt!

Du vil bli skremt, gang på gang. Garantert!

De fleste horror-oppfølgere truer med å skremme de fleste vekk fra kinosalene, men her kommer altså en som er bevisst skummel og som bevarer mange av de essensielle elementene fra forgjengeren.

Denne gangen har regissør Wan, som er kjent som skrekkmesteren bak lavbudsjett franschisene Insidious og Saw, nok engang tatt med seg de to paranormale etterforskerne Ed og Lorraine Worren, mesterlig spilt igjen av Patrick Wilson og Vera Farmiga.

Seks år etter hendelsene fant sted i den første filmen, åpner denne oppfølgeren med at Warren-paret forsøker å dyrke ut et beryktet og besatt hus i Amityville, Long Island i 1977. Her blir Lorraine, som er mediumet av de to, dypt merket av noe hun opplever i huset.

For oss som kjenner til mange filmserier i skrekkuniverset, trekkes det her flere paralleller til den populære Amityville-serien fra 70- og 80-tallet, spesielt fasongen på huset og de typiske vinduene vekker store flashbacks. For nye seere oppdateres de ved å gjenoppleve de uhyggelige episodene via Lorraines øyne.

Hvem vet hvor mange av hendelsene vi ser i filmen som faktisk kommer fra den sanne historien om Enfieldspøkelsene, som denne er basert på, men dette virkelighetsmomentet blir fort oppslukt av spenningen og ekteheten i filmens historie. De som sitter lenge nok i setet til å se rulleteksten vil få se autentiske bilder og lydbånd fra de ekte hendelsene. Dette er med på å bidra til at totalinntrykket blir hevet i forhold til baseringen på en sann historie.

Før det blir vi altså vi vitne til familien Hodgsons kamp mot et forferdelig spøkelse som hjemsøker deres bolig i Enfield i London. Der legger spøkelset seg for det meste i deres yngste datter Janets (fantastisk rolletolket av Madison Wolfe) hender. Det lokale politiet blir kalt inn for å se og oppleve Janets besittelse, før Warren blir hentet inn fra Kirken for å verifisere om familiens krav er ekte. Omgivelsene blir ekstra dystre når man nå befinner seg i et regnfylt London, og det styrker bare uhyggen og virkelighetsfølelsen enda bedre.

På dette tidspunktet har regissør Wan blitt en ekspert på å fange publikum, og få de til å holde pusten, samtidig som han vet eksakt hvordan han skal skremme vettet av oss på nye måter som andre regissører enda ikke har fått øynene opp for. I tillegg er også australske Wan både produsent og manusforfatter i denne produksjonen.

Wans hemmelige våpen er desidert Wilson og Farmiga, som begge er utmerkede skuespillere og har sine egne måter å selge publikum alt Warren-ekteparet opplever. De fungerer også utmerket som ektepar på film, og de dyrker deres romantiske bånd særdeles godt. Dette fanger også seernes oppmerksomhet, nå som i forgjengeren.

Man må trekke frem innlevelsen fra tolv år gamle Wolfe i rollen som Janet nok en gang. Hun gjør en utmerket jobb som minner om Linda Blairs historiske fremføring av egen besettelse i The Excorcist fra 1973. Mange barn har fått prøve seg i skrekkfilmens verden opp i gjennom årene, men det er likevel noen som skiller seg ut som naturtalenter, og som spås en skikkelig karriere i bransjen. En av disse er unge Wolfe.

Selv om 132 minutter kan virke lenge i en slik type film, flyr tiden av gårde som bare det, og den inneholder noen fantastiske godbiter på veien, både når det gjelder overraskelsesmomenter og ekstreme skvettescener. The Conjuring 2 leverer høy presisjon, i en sjanger som mange dømmer nedenom og hjem.

I disse dager blir det laget mange filmer som plasseres i denne sjangeren, som absolutt ikke har noe der å gjøre. Ofte blir det mye blod og gørr uten at skremselen og overraskelsen finner sted, men i denne filmen kan man omtrent telle bloddråpene og likevel få gåsehud i form av Wan eksepsjonelle måte å servere grøss på.

The Conjuring 2 inneholder altså alle elementer en demonfilm bør ha. Uhyggelige skikkelser, forfølgende skygger, knirkende dører og et flott stykke musikk som akkompagnerer filmen i både roligere og intense perioder. Filmmusikken leveres av Joseph Bishara, som også komponerte i forgjengeren, samt i Dark Skies (2013) og Insidious-filmene.

Fra rolige partier til intense og raske sceneskifter bruker Don Burgess kameraet med ypperste presisjon. Han kjenner vi fra kjente filmer som Forrest Gump (1994), Contact (1997) og Skyggen fra Fortiden (2000). Alt fra lyse til ekstremt mørke scener blir brakt godt til live i Burgess’ hender, som er med på å sluke oss inn i den intense handlingen.

De andre nokså ukjente skuespillerne gjør også bra prestasjoner, spesielt blir forholdet i familien godt levert og tolket i hver sine roller. I Hodgson familien møter vi i tillegg til Janet moren Peggy (Frances O’Connor) og søsknene Margaret (Lauren Esposito), Billy (Benjamin Haigh) og Johnny (Patrick McAuley), og de hjelpende naboene Peggy og Vic blir spilt av Maria Doyle Kennedy og Simon Delaney.

Kort oppsummert er The Conjuring 2 en meget verdig og god oppfølger, og jeg sitter igjen med bare positive opplevelser etter å ha sett denne etterlengtede filmen. Godt manus, velprodusert og regissert av mester Wan, med alle de rette elementene mikset sammen i en god gavepakke til skrekkens store fans. Dette vil man sent glemme, i likhet med gåsehuden og de gysende øyeblikkene som filmen gav meg. Anbefales!

Stor takk til SF Kino Sarpsborg for presseadgang!