Anmeldelse: The Gallows

The Gallows slo definitivt ikke an hos KINOMAGASINETs anmelder.

Av erfaring kan en film bedømmes litt etter spilletiden. 81 minutter med håndholdt kamera skal vise seg å være intet unntak. Her får sjangeren intet nytt på merittlisten.

Noen ting skal man definitivt ikke rippe opp i, det skal vise seg å være for sent å angre i ettertid. Filmen åpner med en elendig kamera-servering av teaterstykket «The Gallows», som fant sted på Beatrice High School i oktober 1993.

Foreldrene til Charlie Grimille spiller inn stykket og er veldig stolte av sin sønns talent. Tragedien er likevel et faktum, her går ting veldig galt. Luken under føttene åpnes og Charlie blir hengt og drept på direkten.

Medskuespillerne og publikum er i sjokk. Det som skulle være et mektig teaterstykke blir i stedet et mareritt for alle og enhver. Hendelsen går derfor inn i historien med røde overskrifter og setter en enormt stort preg over byen innbyggere i mange år fremover.

20 år har gått. Den arrogante studenten Ryan Shoos bestemmer seg for å spille inn det hele «live» når kameraten Reese skal gå inn i rollen som Charlie en gang hadde. Her starter marerittet på nytt. Ryan er villig til å gjøre alt i sin makt for ødelegge skuespillet, og få Reese til å boikotte og destruere hele settet.

Dette skal bli en slitsom reise for oss seere, med hakkete kameraføring og live-footage som vi har sette tusen ganger før. Her skulle perspektivet og handlingen definitivt vært endret slik at skuespillerne var foran kamera, og at materialet som var funnet i etterkant kunne vært gode elementer i en sann historie. Men den gang ei.

De noe ukjente regissørene Travis Cluff og Chris Lofing, som sammen startet filmselskapet Tremendum Pictures i 2011, klarer ikke skyte ballen rett i mål med The Gallows. Dyster atmosfære, repeterende og tilsynelatende like kameratriks, resulterer i en kjedelig gjør-det-selv-suppe av en film.

De fire skuespillerne Reese Mishler, Pfeifer Brown, Ryan Shoos og Cassidy Gifford gjør så godt de kan, men alt-i-alt forblir de kun i amatør-klassen. De har forøvrig samme navn i filmen som i det virkelige liv, noe som ikke er hverdagskost i denne bransjen.

Denne filmen er nok litt hypet opp og fått litt ekstra oppmerksomhet grunnet produsenten Jason Blum og hans tidligere suksesser som Insidious- og Paranormal Activity-filmene.

Ofte er det slik at dette bidrar til at ekstra kinogjengere blir fanget opp, spesielt når det er snakk om skrekkfimer der forhåpningene om reisende hår på ryggen og ekstra puls blusses opp.

Skuespillerne utførte dog sine egne stuntscener, om noen av de kan kalles det, og ingen spesielle CGI effekter er brukt i filmen.

I og med at dette er en live-footage film, der skuespillerne selv betjener kamera, blir man fort lei, og det forklarer sannsynligvis filmens korte spilletid på 81 minutter. Det er nok tatt i betraktning, ellers hadde nok hele kinosalen fått epileptiske tilstander.

Filmen bringer altså intet nytt inn i denne horror-sjangeren, og forsvinner dermed rett inn i rekken av amatørmessige produksjoner. Det skal godt la seg gjøre å finne noe nytt og inspirerende ved den.

Musikken i bakgrunnen, i regi av Zach Lemmon, er nok det eneste positive som gir meg et bittelite hopp i setet når det gjelder skremmende øyeblikk.

For oss skrekkfilm-fans er altså The Gallows en stor skuffelse. Glimt av sjangerens storhetstid på 70- og 80-tallet er sjeldent å se i disse dager, og tiden det tar mellom store godbiter er stadig lengre og lengre.

Mitt råd til de som er tilhengere av et godt grøss med litt verdighet er derfor å styre unna denne filmen, i påvente at det vil komme noe mye bedre i tiden fremover.

Da er det heller mye bedre å sette seg til rette i godstolen hjemme, dempe lysene og lene seg tilbake med en kvalitetsfilm fra horror-hylla.

Stor takk til SF Kino Sarpsborg for pressevisning.