Anmeldelse: The Hateful Eight

TERNINGKAST FEM FRA VIDEOMAGASINET: «The Hateful Eight slår et verdig slag for en sjanger som nekter å dø og er også en filmhistorisk tidsreise i seg selv.»

The Hateful Eight slår et verdig slag for en sjanger som nekter å dø og er også en filmhistorisk tidsreise i seg selv.

Den åttende filmen til Quentin Tarantino er endelig her. The Hateful Eight har gått fra å være filmen som nesten ikke ble noe av, til en av de mest «hypede» filmene i moderne tid.

Men har kopimaskinen Quentin Tarantino igjen skapt en klassiker, eller har han gått i fellen med å kopiere seg selv?

Den har spesielt tre ingredienser som gjør det umulig å ikke se den i en filmhistorisk kontekst:

Ultra Panavision 70, Ennio Morricone og ikke minst opphavet til regissørens inspirasjon, nemlig spaghetti western.

Det er ingen hemmelighet at Quentin Tarantino har en forkjærlighet for spaghetti westernfilmer, og spesielt de av regissør Sergio Corbucci. Selv om Corbucci er mindre kjent i USA enn sin navnebror Sergio Leone, er hans filmer – som Django fra 1966, med Franco Nero i hovedrollen som en fillete revolvermann som drar på en kiste hvor enn han går – en jordaktig sjelsstyrke selv ikke Leone klarer og matche. Røffheten som befolker filmene til Corbucci gjør grusomme ting, uten tegn til anger, og deres ansikter fremstår slitt og lite tiltalende. Tarantino har sagt at Corbucci «elsker det stygge», og det gjør Tarantino også, noe hvem som helst som har sett hans filmer kan attestere.

Men er han en mann som elsker litt for mye? Den første tredjedelen av The Hateful Eight er uinntagelig vakker. Dette er en western satt i et snølandskap, og de filmene er mer sjeldne enn du er klar over. Sergio Corbuccis The Great Silence og Robert Altmanns McCabe and Mrs. Miller er to utmerkede eksempler, men som de fleste tenker når man snakker om en western så glir tankene lett til ørkenen. Tarantino og hans filmfotograf Robert Richardson introduserer oss for det kalde vesten i Wyoming, like etter den amerikanske borgerkrigen.

Filmen åpner med en atmosfære som biter seg fast i ryggmargen, mye takket være Ennio Morricone som setter tonen med «L’ultima diligenza di Red Rock» (The Last Stage to Red Rock). Akkompagnert av vakkert landskap, nydelig fotografert av Robert Richardson, er det allerede her unngåelig å ikke tenke «mesterverk». Spørsmålet er bare om det hele holder til målstreken som ligger hele tre timer og seks minutter (70 mm) fremme i horisonten.

Det tidlig visuelle kunstverket i filmen er et lurt knep. En slående vakker avledning som overhodet ikke forbereder oss på hverken den springende dialogen, blaserte brutaliteten og den intellektuelle og spirituelle mystikken som ligger foran oss.

Det starter som et ugudelig kjølig eventyr.

Tarantino virker forpliktet til å benytte hver eneste centimeter av det sjeldne ultra brede 70mm formatet han så kjærlig har fått til å oppstå for denne filmen.

Det hele utvikler seg til et frostskadet, klaustrofobisk kammerspill. Åtte nedsnødde og værfaste kjeltringer i en fjerntliggende hytte forringer hverandre inntil bare biter av dem knapt egnet for kråker ligger igjen.

Samuel L. Jackson innehar rollen som beryktet dusørjeger og tidligere soldat i nordstatshæren, Major Marquis Warren, langbeint i en blåaktig militæruniform og bredbremmet hatt. Enhver filmskaper kunne nok tenkt seg en western med Jackson i dette utstyret. Warren er på vei til den nærmeste fjerntliggende byen Red Rock, og han har noen lik med seg som skal leveres til myndighetene. Han håper på skyss i den forbipasserende diligencen. Passasjerene er en kjent kollega: dusørjeger John Ruth (Kurt Russell) og hans fange Daisy Domergue (Jennifer Jason Leigh). Daisys venstre øye har en skikkelig blåveis, og det tar ikke lang tid å finne ut at det var John Ruth som plasserte den der. Han slår henne rett som det er og dette blir en gjennomgående spøk i hele filmen. Jo mer hun blir slått, jo mer grimaser kommer hun med og det virker som hun får energi av julingen.

Så dukker Sheriff Chris Mannix (Walton Goggins) opp i snøværet og kiler seg inn i diligencen mellom Ruth og Warren. Dilligencen er trukket av et halvt dusin hester som prøver løpe fra en snøstorm, og ender til slutt opp ved Minnie’s Haberdashery, et populært stoppested på en fjellovergang for slitne tilreisende. Innvendig finner vi fire ukjente karakterer: Oswaldo Mobray (Tim Roth), visstnok en bøddel med upåklagelige britiske manerer, og en klassisk sørstatsgeneral i Sanford Smithers (Bruce Dern), en rasist som kryper under huden på Warren, Bob (Demian Bichir) ansvarlig for Minnie’s mens hun er bortreist, og en bøddel fra Red Rock i Joe Gage (Michael Madsen).

Som med Django Unchained (2012) fokuserer den springende dialogen på rase, eller mer spesifikt rasisme. Nigger-ordet flyter fritt i dialogen, som det gjorde i Django Unchained, selv om det i den filmen fikk en bedre historisk tilknytning slik jeg ser det. I tillegg til dette var det alltid tydelig ut fra karakterens manerer og tonen det ble sagt med, hvordan N-ordet ble brukt. I The Hateful Eight blir ordet for det meste brukt i en form av stilisert ordspill om du vil, og med potensiale til å fornærme hvis du tar deg nær av slike ting.

Så hvorfor bruke det i det hele tatt? Det er lett å se at The Hateful Eight handler om rasisme, selv om det er uklart hva Tarantino egentlig prøver å si her annet enn at han er imot det. Og det vet vi vel alle fra før. Tarantino har befolket sin film med lite hyggelige karakterer, en av de mest givende oppgavene en regissør kan påta seg. Utfordringen som en regissør møter, som for eksempel Sam Peckinpah og The Wild Bunch og Brian De Palmas Scarface, er å få oss som publikum å like karakterene i all sin feilslåtte prakt.

Det er så lite menneskelig storhet, være seg slem eller snill i The Hateful Eight. Og dette er enda mer frustrerende i en kontekst rundt hva Tarantino gjør rett: Action i hans filmer er alltid skarp og spesifikk. Musikken av Ennio Morricone er nesten gudommelig slik den fremstår. Både majestetisk og delikat, gir den deg en følelse av å være i et stort rom med tentakler av følelser. Det er som om musikken kan føle hva vi ikke kan.

Karakterene derimot virker på en måte halvferdige. De snakker masse, men det er som om de prøver og feiler med å argumentere seg mot en form for definerende sannhet. Daisy Domergue, spilt av Leigh, er unntaket i dette. Vi vet hva hun tenker hvert eneste minutt og vi elsker henne mer og mer, til og med når det hun tenker er totalt frastøtende. Uansett får man et klart inntrykk av at dialogen er skrevet med akkurat disse skuespillerne i tankene. Og kjenner jeg Tarantino rett er de nok det.

The Hateful Eight beveger seg langsomt, og filmens ambisjon ligger i dens sløvhetstilstand. Når volden derimot slår til føles det som om den klyper deg, og dette er en ukarakteristisk fortellerstil for Tarantino. Brutaliteten er noen ganger ondskapsfullt humoristisk: Hoder blir skutt i fillebiter, og det blodrøde innholdet fremstår som små geysirer av ondskap.

Selv i Reservoir Dogs (1992) finnes det i hvert fall et fundament av medmenneskelighet under all brutaliteten. I The Hateful Eight er volden til tider underholdende i all sin smakløshet. Den er aldri sørgelig, rensende eller kompleks på noen måte. Og lenge før dens brutalitet når ditt dypeste indre blir filmens tilfeldige grusomheter en slags frigjørende kraft for karakterene i all kjedsommeligheten.

Uansett hva du får ut av filmen, skuffer ikke den svært så treffende tittelen. Satt til side filmens visuelle nydelige bilder forblir The Hateful Eight et brutalt kammerspill. En merkverdig blanding av Carpenters The Thing, med store doser av Hitchcock og Agatha Christie blandet sammen etter en mal fra Reservoir Dogs, og satt i en snø-western. Den er blodløs selv i alt blodet. Karakterene er tvers i gjennom onde, så onde at selv deres mødre ville ha vansker med å elske dem.

The Hateful Eight forblir et skue i klassisk fortellerkunst og filmteknikk og det er uten tvil dette som hever filmen langt over andre filmer. Det første har jeg allerede sagt noe om og hva gjelder det tekniske fremstår Tarantino som en kurator over god gammel filmteknikk. Få er klar over hvilken bragd det er å få skutt denne filmen på analog 65mm film via Ultra Panavision 70. Filmen er skutt med de samme linsene som ble brukt på Ben-Hur og Battle of the Bulge. Som Tim Roth har sagt i et intervju: «Vi er i en film, ikke i en harddisk». Khartoum var den siste filmen som ble skutt i Ultra Panavision 70 helt tilbake i 1966. I følge www.in70mm.com har 123 kinoer i verden har blitt godkjent for visninger, hvorav 18 i Europa og 95 i USA.
I Oslo har Cinemateket solgt ut en hel rekke forestillinger.

Og et nostalgisk øye har vår kjære Tarantino der han til og med fikk laget en retro logo for selskapet Weinstein. At kontrollfriken av en regissør endrer type font midt i fortekstene forblir en liten, men irriterende del for meg som forventer et blankpolert mesterverk fra regissøren.

Men et mesterverk er filmen ikke, det er bare en film. Noe Tarantino minner oss på under visningen når han utnevner seg selv som forteller rett etter pausen midtveis. Hva i all verden var poenget med å minne oss på hva som skjedde i den foregående en og en halv timene? Ikke vet jeg, men at regissørens påminnelse om at vi ser en film, fjerner noe av magien han selv så flittig bygger opp til er det lite tvil om.

Skuespillerprestasjonene er helt fabelaktige. For meg stikker Kurt Russell av med mye av showet og selv om det er Samuel L. Jackson som har hovedrollen, forblir det Walton Goggins som bringer hjem den gylne statuetten for meg. Og ja, jeg blir ikke overrasket om han får en Oscar nominasjon.

Så holder det hele til målstreken tre timer og seks minutter etter start? Konklusjonen blir ja, og vel så det. Det tok bare uhorvelig lang tid å komme dit. Og det blir ankepunktet. Selv om jeg har forstått poenget til Tarantino med tempoet, kunne den med fordel vært strammet inn litt.

Om du er nybegynner i Tarantininos verden vil jeg anbefale et dykk ned i hans tidligere filmer før du ser The Hateful Eight, for denne filmen er Tarantino for viderekommende. Er du ikke nybegynner vil nok The Hateful Eight bli et meget minneverdig kinoøyeblikk.

Stor takk til Cinemateket i Oslo for presseadgang.