Anmeldelse: The Hunt (VOD, Blockbuster)

The Hunt er filmen mange har snakket om, men som få har sett, enda. Endelig er filmen tilgjengelig på Premium VOD (digital leiefilm. Dette er filmen å se for de som vil tenke på noe helt annet enn kornaviruset.

Filmen var opprinnelig planlagt med kinopremiere i USA og i Norge 27. september 2019, men ble i prinsippet bremset hardt av den amerikanske president etter to masseskytinger i El Paso, Texas og i Dayton, Ohio.

På dette tidspunktet gikk president Donald J. Trump ut og kritiserte sterkt vold i media, og samtidig var The Hunt ute med sin trailer og sin markedsføring. Da Universal trakk lanseringen av filmen, gikk de ut og la masseskytingen til grunn for valget, ikke presidentens mange tweets.

(Anmeldelsen fortsetter nedenfor.)

Filmen ble i 2019 beskrevet av filmselskapet som en satirisk sosial thriller. I henhold til traileren er det rike, liberale karakterer (les: demokrater») som jakter på og dreper såkalte «deplorables», et uttrykk som Hilary Clinton benyttet om velgermassen til Donald Trump i 2016.

Les mer om dette her:

The Hunt trekkes fra kinolansering

(Anmeldelsen fortsetter:)

The Hunt ble så omsider kinolansert 13. mars 2020, i USA. Filmen ble – ikke så unaturlig – straks en «flopp», da kinoene måtte stenge på bakgrunn av utbredelsen av koronaviruset.

Denne filmen har tilsynelatende kjempet mot høyere makter for å kunne bli sett av publikum, etter å gang på gang møte store hindringer.

Men jeg vil si at endelig er filmen lansert på VOD og tilgjengelig for alle å se, for den er absolutt verdt å se!

Så hvordan er The Hunt? Vi blir presentert for tolv fremmede som våkner ute på et ukjent sted, de er kneblet og forvirret. Filmen bruker kort tid på innledningen og velger heller å bruke filmens historie på å fortelle, enn å stave ut premisset i forkant. De fremmede finner raskt våpen og fra der går virkelig startskuddet, på absolutt alle måter. Vi er i gang!

Som i alle filmer forsøker vi å finne karakterer vi knytter oss til. Vi tenker at denne karakteren blir det gøy å følge – og vips! Så er personen skutt, sprengt, spiddet eller drept på en aldeles for jævlig metode.

Vi rekker ikke knytte oss til noen karakterer før langt inn i filmen og filmen er nydelig koordinert etter dette.

I det en person blir drept skifter fokuset ofte til en annen karakter i samme bilderamme og vi følger denne karakteren, helt til det skjer noe mer.

Utover i filmen etableres filmens hovedperson, Crystal Creasey, men dette er på ingen måte en klassisk helt. Det er ingen moral om verken fellesskap eller å hjelpe andre. Det er heller ikke at denne karakteren skader de andre helt uten videre, men drives i hovedsak av egen overlevelse og hevnaksjon, ikke av noen noble egenskaper og tilsynelatende uten stor samvittighet.

Dette gjør karakteren veldig interessant og Betty Gilpin viser med rollen som Crystal Creasey en bredde innen skuespill som trollbinder. Gilpin er for noen kjent fra serien GLOW på Netflix. Her spiller hun en helt annen rolle, den amerikanske blonde skuespilleren, mor til lite barn, en typisk konservativ amerikansk kvinne.

I The Hunt spiller hun så godt at hun ikke er gjenkjennelig fra tidligere roller. Crystal Creasey har tydelig en skrue løs, hun har noen ansiktsuttrykk som gjør at tilskueren mistenker det er noe alvorlig galt med henne. Samtidig gir hun filmen et realt og ukonvensjonelt preg av realisme, som tilsvarende eller lignende filmer sjelden inkluderer.

På et tidspunkt går karakteren til Gilpin inn i et hus. På veggen ser Crystal Creasey tolv bilder av alle som ble kidnappet og jaktet på. Istedenfor å følge typisk filmgrep hvor bildene undersøkes og karakteren frantisk forsøker å ta kontroll, gir Gilpin oss et vakkert uttrykk med hevede øyebryn og man kan lese på hele hennes ansikt hva hun mener om de sinnssyke som har orkestrert dette opplegget.

Når dette kommer fra en karakter man anser som hovedpersonen og som fremstår litt kokko selv, etableres en en realistisk humor som jeg tror man selv kan kjenne seg igjen i, i forhold til reaksjoner man har fra sofaen.

Humoren står sterkt i denne filmen. Det er en typisk spatterfilm som inkluderer masse humor og skaper et nødvendig lag for akkurat denne filmen.

For mens filmen har blitt slått hardt ned på for dens voldelige innhold, er denne type vold så langt fra realisme som man får det.

Dette selvsagt gitt premisset om at det ikke finnes noen overklasse-amerikanere som ser på dette som urealistisk. Om så, er det ekstremt skremmende. Men slik er det vel ikke? Vi får velge å håpe på det!

The Hunt ble i utgangspunktet oppfattet som en film med politisk budskap gjennom dens markedsføring. Dette fordi det er spesifikt et utvalg av den amerikanske elite som jakter på de de kaller «deplorables». Deplorables er et ord Hillary Clinton tidligere har brukt og kan oversettes til elendige, håpløse, forferdelige eller lignende. Med andre ord noen eliten ser ekstremt ned på, og hvor denne elitens logikk er følgende: om deres liv tas, gjør man verden en tjeneste. Og ja, alt dette er en del av filmen, men samtidig vil jeg si at The Hunt i langt større grad tar for seg effekten av sosiale medier.

Uten å utdype for mye om filmen så er det store budskapet i filmen nettopp farene med bruk av sosiale medier. Den største og mest vanlige faren er mengden mennesker som mottar informasjon via sosiale medier og tror på den.

Vi – «mannen i gata» – er ikke kritiske nok, og sjekker ikke kildene. Vi reagerer lenge før vi har latt den kritiske delen av hjernen å delta. Heldigvis er det mye snakk og lite reaksjon, men hva om folk faktisk reagerte på innhold fra sosiale medier, utenfor sosiale medier, og hva om de faktisk gjorde det de sa de skulle gjøre. Det finnes ingen faktasjekk for å vite om en trussel er en trussel, eller en dårlig spøk. Dette gjør sosiale medier til et helt eget jaktterreng.

The Hunt har fått noe hard medfart fra andre anmeldere i verden. Mange anser filmen som en dårlig satire, ikke morsom nok og ikke god nok.

Det er klart, selv for meg, at den hever seg ikke som en kvalitetsskrekkfilm – som det finnes noen av.

Men likevel har The Hunt det som skal til for å kunne bli en klassiker innenfor skrekkfilmsjangeren.

Det er ingen vil om at denne filmen er laget med et klart må for øye innen regi, skuespill, kameraføringer og alt annet som hører med. Den dveler ikke ved noen verdens ting og kjører på i fullt tempo i sine en og en halv times spilletid, faktisk så raskt at vi knapt får med oss hva karakterene heter. Filmen er svært konsis, den har humor nydelig implementert hele veien og filmen har en selvsikkerhet som løfter den et ekstra hakk opp.

For alle som liker denne type film vil denne filmen være en ren nytelse. En film en sitter å smiler og ler til, og gledes over det jeg selv kaller humor-vold (definert som vold som er så urealistisk at det får humoristisk preg). Denne filmen anbefales og har fått terningkast fem.