Anmeldelse: The Intern

GODE SKUESPILLERPRESTASJONER: The Intern er ikke særlig nyskapende i verken fortellermåte eller historie, men dyktige skuespillere er med på å heve filmen en del.

En mer tilspisset historie med skarpere komikk ville vært med på å heve The Intern som helhet, og ville samtidig gitt Hathaway og De Niro det spillerommet de fortjener.

Vi har sett det før: to mennesker blir satt til å arbeide sammen, men den ene er ikke overbegeistret. Men så skjer ting …

Denne gangen er det Anne Hathaway og Robert De Niro som står for utviklingen fra et tvunget samarbeidet til et solid vennskap.

Hathaway, blant annet kjent for Prinsesse på prøve (2001) og The Devil Wears Prada (2006), spiller den moderne moteside-gründeren Jules Ostin. Den velkjente traveren Robert De Niro (Taxi Driver, Mafiabrødre, Gudfaren 2, Meet the Parents) har nå senket tempoet noe og spiller rollen som Ben. Han er en godslig pensjonist som skal tilbake til arbeidslivet for å fylle dagen med noe av betydning, og slik ruller historien i gang.

Det å følge De Niros skildring av Bens forberedelser til første dag i ny praksisjobb er virkelig sjarmerende. Skjorte, bukse, slips, sko og koffert er presist lagt fram. To vekkeklokker stilles, i tilfelle den ene skulle svikte, selvfølgelig, og det hele er tilrettelagt. Ben blir nesten som et barn som er klar for første skoledag, og dette kan ikke annet enn å trekke fram det vennligsinnede i meg som publikum.

The Intern skildrer godt samfunnets og arbeidslivets utvikling, og legger derfor an tonen for en god skildring av generasjonsmøter. Samfunnsstemmen er også til stede da det gjelder hardtarbeidende kvinner i ledende stillinger versus hjemmeværende fedre som tar seg av barna.

Det er Nancy Meyers som står for regi og manus i denne filmen, og hun har laget nettopp denne type filmer tidligere. Hun har blant annet skrevet og regissert It’s Complicated (2009) og har skrevet manus til filmer som Foreldrefellen (1998) og Brudens far-filmene.

It’s Complicated var hennes forrige film, og jeg må si at den filmen hadde en tydeligere personlighet enn The Intern har. I It’s Complicated var historien mer konsentrert, og nettopp en mer fokusert historie er mangelvare i The Intern.

Anne Hathaway og Robert De Niro bærer filmen godt. Særlig De Niro. Han spiller i denne filmen i en mye mildere rolle enn vi har sett ham i tidligere, men likevel viser skuespillerlegenden at han har stålkontroll.

Fotoarbeidet i filmen blir noe kjedelig. Det er mange oversiktsbilder, og jeg savner nærbilder mange steder i filmen. Gudskjelov er det en del kamerabevegelse i alle disse oversiktsbildene, og dette er med på å skape noe mer dynamikk.

Musikken blir også noe for ordinær. Enkelte steder, spesielt i starten av filmen, benyttes noe populærmusikk, og dette er fengende, men filmmusikken ellers blir for anonym.

Meyers har tatt med noen kjente, unge og hippe fjes som sentrale karakterer i det hypermoderne kontorlandskapet i Jules sitt firma. Blant annet vil mange gjenkjenne Nat Wolff (Paper Towns), Andrew Rannells (kjent for rollen som Elijah i TV-serien Girls) og Adam DeVine (kjent for rollen om Andy i TV-serien Modern Family).

Jo, da! Store deler av filmen er «feelgood». Jeg humrer og trekker en del på smilebåndet. Men dette er ikke nok. Komikken skulle vært bedre og mer framtredende hvis denne filmen skulle blitt noe mer enn humring.

The Intern er en film som verken kan slaktes eller anbefales. Den fungerer nok helt greit til en rolig filmkveld på sofaen hjemme, men noe særlig mer enn litt lettbeint underholdning er den ikke.

Stor takk til Hamar Kino for presseadgang.