Anmeldelse: The Martian

Vår anmelder ga terningkast seks til The Martian.

Ridley Scott har gjort det igjen! The Martian er en strålende sci-fi-film, og Matt Damon er filmens høydepunkt.

Verdensrommet er blitt et populært tema innenfor film de siste årene.

Men i stedet for å fokusere på romvesener, er fokuset nå på menneskene, vår plass i verden, og alt som kan utforskes i verdensrommet. The Martian er enda en strålende film om verdensrommet på lik linje med Gravity og Interstellar.

Men The Martian er først og fremst en redningshistorie.

The Martian omhandler Mark Watney, en astronaut og botaniker som blir forlatt på Mars etter teamet hans mister kontakten med han under en storm. De antar at han er død og må forlate planeten uten ham. Men Mark overlevde stormen, og står nå ovenfor flere vanskelig utfordringer i håp om å overleve, mens NASA etterhvert prøver å utvikle en redningsplan. Men først må de finne ut at han er i live!

Ridley Scotts spesialitet er sci-fi-filmer, noe han tidligere har bevist med blant annet Alien og Blade Runner og senest Prometheus (2012). Dessverre er det etter min mening mange år siden sist han regisserte en virkelig god film, og hans nyere filmer har vært noe svake, slik jeg ser det.

Men med The Martian beviser 79 år gamle Ridley Scott igjen hva han er god for. Resultatet er en spennende og overraskende morsom film, med flott kinematografi og fantastiske skuespillerprestasjoner. The Martian er uten tvil hans beste film på mange år.

Manusforfatter Drew Goddard har, med god hjelp fra Andy Weir, forfatteren bak romanen som filmen er basert på, klart å utvikle et filmmanus fullt av spenning, originalitet, interessante karakterer og humor.

Filmen begynner rett på Mars, og innen kort tid ankommer stormen, og Mark blir forlatt. Allerede fra begynnelsen er filmen spennende, og denne spenningen er til stede gjennom store deler av filmen.

Filmen bytter på å følge Mark på Mars, NASA på jorden, og resten av astronautene i verdensrommet. Dette er et smart valg fra manusforfatterens side. Man er naturlig nok mest investert i Marks historie, men det er også interessant å se situasjonen fra de andres side, og dette skaper også mer dybde i filmen.

Ettersom The Martian omhandler romferdsel og overlevelse på en fremmed planet, er det mye relativt vanskelig stoff som blir forklart til tilskueren i løpet av filmen. Men dette er utført på en perfekt måte. Drew Goddard unngår de verste forenklingene og banalitetene, slik mange andre Hollywood-filmer ofte gjør, og han unngår også å gjøre det for komplisert. Man trenger ikke å være en utdannet botaniker eller astronaut for å forstå hva som skjer i filmen, men det blir heller ikke forklart som til et barn. Scott har unngått å lage en pretensiøs film som tar seg selv for høytidelig, men legger i stedet fokus på fornuft og realitet.

Og The Martian er en realistisk film. Så realistisk at jeg til tider fant meg selv i å tenke «dette kunne vært basert på en sann historie». Og det et enormt kompliment, når filmen omhandler en astronaut som er strandet på Mars, en planet ingen mennesker har satt sine føtter på i virkeligheten.

Vi vet allerede at Ridley Scott kan lage filmer med gode visuelle effekter og nydelig kinematografi. Mange av hans filmer har blitt Oscar-nominert innenfor disse kategoriene, og senest i 2012 mottok Prometheus en velfortjent nominasjon for Beste visuelle effekter. Filmen ble også en suksess på kinoer verden over og en oppfølger blir en realitet neste år. Både på IMDb.com og Rotten Tomatoes er filmen likt av ca. 70 prosent av brukerne.

The Martian ser strålende ut. Planeten Mars er nydelig, med den røde sanden i fokus. Scenene på Mars ble spilt inn i Wadi Rum-ørkenen i Jordan, en ørken som er kjent for å være en av verdens vakreste. Også scenene satt til verdensrommet og jorden ser fantastiske ut, takket være kinematograf Dariusz Wolski, som jeg allerede nå våger å spå en Oscar-nominasjon til.

Dette er ikke første gang at Scott og Wolski samarbeider. Dariusz Wolski har vært Ridley Scotts faste kinematograf siden Prometheus fra 2012.

The Martian er preget av gode skuespillerprestasjoner. De som skinner sterkest er Jeff Daniels i rollen som NASA-direktøren Teddy Sanders, og Matt Damon, som spiller hovedrollen som astronauten og botanikeren Mark Watney.

Jeff Daniels spiller den rollen som er lettest å mislike, og som fort kunne blitt filmens «skurkerolle» om The Martian ikke hadde vært en film som i så stor grad fokuserer på fornuft og realitet. Han spiller en karakter som må ta tunge beslutninger som ikke er til glede for mange, men hans beslutninger er gjennomtenkte, og i de aller fleste tilfeller, fornuftige.

Denne menneskelige, rasjonelle karakteren er med på å skape dybde i en film som lett kunne blitt en ren popcorn-film preget av urealistiske hendelser og ren flaks.

Matt Damon gjør en fantastisk jobb som Mark Watney, og er uten tvil høydepunktet i The Martian. Han bringer humor og personlighet til en karakter som, i hendene til en annen skuespiller, kunne blitt arrogant og «over the top». Dette er hans beste rolle i en film på mange år.

Mark Watney havner i en håpløs situasjon, der sjansen er stor for at han kommer til å dø. Mye kan gå galt, og mye går galt, men han klarer å holde seg positiv, og det er inspirerende å se hvordan han takler de forskjellige situasjonene.

Marks sans for humor og hans høye energi kombinert med Matt Damons karisma og bunnsolide skuespillerprestasjon gjør The Martian til en overraskende morsom film, og klarer å holde filmens underholdningsverdi på topp gjennom hele filmen.

Norske Aksel Hennie har også en rolle i The Martian, og selv om denne rollen ikke er den største eller viktigste i filmen, spiller han en relevant rolle, og får en del dialog å jobbe med. Han gjør en solid jobb som astronauten Alex Vogel, og dette blir garantert ikke hans siste Hollywood-film.

Filmens musikk er ikke annet enn fantastisk. På den ene siden har man den dramatiske og episke filmmusikken komponert av Harry Gregson-Williams, som skaper spenning og bringer frem følelser. På den andre siden har man de herlige sangene, for det meste bestående av 70- og 80-talls discomusikk, som Mark hører på når han er strandet på Mars.

Denne musikken er en løpende vits gjennom hele filmen, og det er kanskje ikke så merkelig siden den er preget av artister som Abba og Donna Summers, i en film der handlingen er satt et par tiår frem i tid.

Uavhengig av hvor glad man er i denne type musikk, man kan ikke unngå å kjenne foten rykke med rytmen når Abbas Waterloo bryter ut under et triumferende øyeblikk i filmen.

Filmens bruk av 3D er den beste jeg har sett på lenge. Den er bra utført, men ikke overdrevet. Det blir aldri for mye eller for slitsomt, og filmens bruk av 3D er til stede for å understreke deler av det visuelle i filmen som i utgangspunktet er bra, men som blir enda bedre med 3D.

Det er ikke nødvendig å måtte se filmen i 3D, men det er absolutt verdt de ekstra kronene.

Stor takk til Trondheim Kino for presseadgang.