Anmeldelse: The Visit

Ta deg en tur på kino og se The Visit. M. Night Shyamalan kan fortsatt overraske, mener vår anmelder.

The Visit er beviset på at selv om M. Night Shyamalan har hatt en rekke dårlige filmer de siste årene, så har han fortsatt et par triks i ermet og kan levere en knakende god film.

Om M. Night Shyamalan (Den Sjette Sansen, Unbreakable, The Signs) ikke kommer med en ny tvist i denne filmen vil det mest sannsynligvis bli hans største tvist noensinne. Og, det er den største ironien av dem alle!

Han fikk et stort gjennombrudd med grøsserklassikeren Den sjette sansen og ble hyllet som en ny og ung regissør den gang. Dessverre kom det i ettertid en rekke andre produksjoner som ikke ble like godt mottatt både blant kritikere og av publikum. Her kan jeg komme med en rekke titler, men bl.a. har hans filmer fått Razzie-priser (Det Gyldne Bringebær), lav score på Rotten Tomatoes og svært lave karakterer via IMDb (International Movie Data Base). Noe som sier sitt.

Men nå er det en ny film, og ergo en ny sjanse for Mr. Night.

Søsknene Becca (Olivia DeJonge) og Tyler (Ed Oxenbould) har aldri møtt sine besteforeldre. Det grunnet dårlig stemning mellom dem og moren. De skal omsider få treffe dem for første gang og bli boende på en avsidesliggende gård i noen dager. Søsknene utstyrer seg med diverse kamera for å dokumentere deres første møte med sine ukjente besteforeldre. Etter hvert vil de forstå at alt ikke er som de er blitt fortalt.

Med sin siste film, The Visit, leverer M. Night Shyamalan en passelig solid grøsser/thriller med mange velkjente elementer og andre godt brukte ingredienser innenfor sjangerne. Skremselsteknikken funker til dels i filmen, men forsvinner mange steder og blir heller til absurd latter av det som skjer på skjermen foran deg. Spesielt gjelder det enkelte av «skremselsscenene» med bestemoren. Humoren passer ganske bra og rollen Tyler bidrar til det meste av filmens lette komiske utrykk. Det tar litt tid før filmen virkelig bygger seg opp, men når den først har fått bygget seg opp holder den en jevn og god tempo.

Filmen er et lavbudsjettprosjekt og en såkalt «found footage», eller på godt norsk «funnet materiale». Det skal liksom gi filmen et virkelighets nært perspektiv. Inne i mellom funker det og andre ganger ikke fullt så bra, og konseptet er rimelig brukt opp i Paranormal Activity og The Blair Witch Project – bare for å nevne noen. Til å være en form for mockumentary blir denne filmen litt blassere i kantene, men klarer pent å bygge opp en mystisk og noe uhyggelig undertone. Riktig skummel klarer den ikke helt å fremstå, men du vil garantert skvette ved et par anledninger allikevel. Kanskje humrer du litt i godstolen, mens filmfortellingen fortsetter. Kamerabruken blir ganske grov og til tider ustø, men slik er stilen for filmen og kler dermed den type utseende.

Besteforeldrene Nana og Pop Pop – spilt av Deanna Dunegan og Peter McRobbie – gjør begge sin første presentasjon av rollene sine innen sjangeren skrekk/grøsser. Det kommer ikke så mye frem i filmen. Det hele er kanskje litt utenfor komfortsonen deres, men de er likefullt nokså troverdige i sine presentasjoner.

Lydbildet og musikken står i stil med resten av filmen. Passelig nivå for dialogsekvensene, musikken er komponert på rett sted til rett tid og gir filmen et lite løft for helhetsinntrykket. Tylers rappe kunnskaper kan diskuteres, men er en ørliten morsom greie de har dratt med i filmen.

M. Night Shyamalan har kanskje sviktet mange med sine mindre gode produksjoner, men har nå klart å gjøre et aller så lite «comeback» med sin siste skrekkfilm.