Anmeldelse: The Wandering Earth (4K, Netflix)

Storslagen kinesisk blockbuster på Netflix.

The Wandering Earth er en gigantisk blockbuster basert på en bok av Liu Cixin. Den er en av de mest sette filmene i Kina, den tjente imponerende 700 millioner dollar på kino og er den tredje største filmen globalt sett i 2019, bare slått av Captain Marvel og Avengers: Endgame. Den er også den nest mest innbringende kinesiske filmen noensinne.

Alt dette på tross av at den faktisk ble lansert på Netflix Asia et døgn FØR kinopremièren!

Allikevel er det ikke mange i resten av verden som har hørt om den. Den har nemlig fått utrolig lite promotering før den ble lansert på Netflix. Faktisk så lite at den ikke var med i pressemeldinger om kommende filmer, og heller ikke dukket opp i «nylig lagt til»-kategorien på Netflix!

Men jeg fant den, og jeg angrer ikke.

En liten advarsel før jeg begir meg ut på anmeldelsen: Dette er en blockbuster i ordets rette forstand. Ikke forvent kunstfilm eller fantastisk historiefortelling, forvent å bli underholdt!

I The Wandering Earth har solen begynt å ekspandere og vil i løpet av noen hundre år ta over hele solsystemet. Derfor blir det lagt en plan for hvordan ikke bare menneskeheten, men hele jorda skal overleve. Og allerede her begynner handlingen å bli tullete og pseudovitenskaplig. Planen er nemlig å stoppe jordas rotasjon, bruke titusentalls «earth engines» til å akselerere jorden mot Jupiter, for så å bruke Jupiters gravitasjonskraft til å suse ut av solsystemet. Jada. Men ikke gi opp helt ennå!

Gjennom filmen møter vi en rekke karakterer, men kjernen er Liu Qi (Chuxiao Qu), hans far Liu Peiqiang (Jing Wu) som er astronaut på en romstasjon utenfor Jupiter, bestefaren Han Ziang (Man-Tat Ng) og den adopterte lillesøsteren Han Duoduo (Jin Mai Jaho). I tillegg er det en rekke stereotypiske bi-karakterer som alle får tid til å skinne en eller annen gang i løpet av dette to timer lange eposet. Utrolig nok synes jeg forholdene mellom karakterene fungerer godt, og det mellommenneskelige får akkurat passe plass i denne overdådige katastrofefilmen.

For det er en katastrofefilm som ville gjort både Roland Emmerich og Michael Bay stolte. Hvis du lar deg underholde av filmer som Independence Day, 2012, The Day After Tomorrow og Armageddeon vil du uten tvil bli underholdt av The Wandering Earth.

Filmen tar oss med fra den ene heseblesende actionsekvensen til den neste, med akkurat nok pusterom i mellom. I tillegg til gjennomførte og voldsomme actionscener, fra fallende heiser til scener hvor man må kjøre fra ras og jordskjelv er det også noen andre typer intense scener som foregår på romstasjonen. Her er det ikke vanskelig å dra linjene mellom romstasjonens computer MOSS og 2001: En romodyssé sin Hal 9000.

The Wandering Earth har et passende soundtrack som er med på å underbygge scenene på en komplementær måte. Men det som kanskje overrasket meg mest er hvor utrolig vakkert den er filmet. Lyssettingen fremhever detaljer som popper krystallklart frem, selv i de mest uoversiktlige actionsekvensene. Denne gode jobben ligger både hos fotografer og CGI-animatørene, for det er ingen tvil om at mesteparten av filmen er spesialeffekter. Jeg er glad for at jeg har 4K Netflix-abonnement og en god 4K-TV, men jeg skulle ønske jeg kunne sett denne filmen på kino.

The Wandering Earth er litt over to timer hvor det skjer noe hele tiden. Heldigvis er det et godt tempo gjennom hele filmen. Den har et ekstremt tåpelig konsept, men den holder seg overraskende godt til sine egne regler. Den er flere ganger klisjéfull og den treffer katastrofefilmsjangerens kjennetegn, note for note. Man skulle tro at dette ville føre til en middelmådig film, og det kommer nok mange til å mene, men jeg ble underholdt og imponert over det visuelle. Av og til er det nok, og da kan man se bort i fra overdreven bruk av liksomteknologiske forklaringer og usannsynlige situasjoner.

Gjør som millioner kinesere og se The Wandering Earth! (Selv om du nok må se den på Netflix)