
FILMFAKTA
Regi: Brad Bird
Skuespillere: George Clooney, Britt Robertson, Hugh Laurie, Raffy Cassidy,
Originaltittel: Tomorrowland - A World Beyond
Sjanger: Eventyr / Fantasy
Kinopremiere: 22.05.2015
Manus: Damon Lindelof og Brad Bird
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk (Kommer ikke i norsk versjon).
Produksjonsår: 2015
Lengde: 2 t og 10 min
Distribusjon: The Walt Disney Company Nordic
Aldersgrense: 11 år
Begrunnelse: Flere voldsinnslag
Egnethet: Ungdom / Voksne
HANDLING
Casey Newton (Britt Robertson), en optimistisk, tøff jente med nese for teknologi og vitenskap, begir seg ut på en reise til en annen verden, sammen med det tidligere guttegeniet Frank Walker (George Clooney). Sammen skal de forsøke å redde verden fra seg selv.
Med hakkete klipping, til dels sleivete lydbilde, samt karakterer man ikke helt klarer å få grep om blir ikke filmopplevelsen slik den bør være da Disney slipper vårens store «hemmelighet» på kino.
Filmen drømmer om en bedre i morgen, og jeg drømmer om en bedre film med navn Tomorrowland. Skal man først holde kortene så tett til brystet som det ble valgt å gjøre i forkant av premieren til Tomorrowland, bør man etter min oppfatning ha mer å kommed med.
Det mangler ikke på et høyt ambisjonsnivå, men historien faller dessverre litt gjennom i ville fantasier om nye fantastiske dimensjoner, og idéer om verdens undergang. Lyden er ikke alltid perfekt, men det musikalske arrangementet tar seg opp og forhøyer den visuelle opplevelsen i noen av de spektakulære «wow»-øyeblikkene som filmen jo faktisk har. Og da lukter det heldigvis Disney.
Tomorrowland baserer seg på det som kanskje er kjernen i hele Disneys univers: at drømmer blir sanne – bare man tror på dem! Den blander en god dose vitenskap og realitet med fantasi og håp. Selv om dette er en helt ny type film fra giganten Disney, så bunner den fortsatt i det som gjør at Disney gang på gang har skapt filmmagi: drømmen kan bli til virkelighet.
Det mangler heller ikke på spennende konstruksjoner, teknologi og fremtidsvisjoner. Her har man latt fantasien løpe fullstendig løpsk. Problemet er at denne gangen bites det over litt for mye. I et forsøk på innovasjon, men samtidig holde på tradisjonene, har Tomorrowland nøstet seg inn i et spindelvev av sin egen visjon.
Stedet Tomorrowland har en minimalistisk stil med hvite byggverk og et intrikat transportsystem. Med klare farger og illuminerende lyssetting står Tomorrowland i sterk kontrast med den filmatisk grovere, «virkelige» verden. Likevel foregår det så mye at det er vanskelig å feste øynene, og ta innover seg den jobben regissør Brad Bird og hans team har gjort med å skape et fremtidsunivers av interessante dimensjoner. Det er spennende oppfinnelser og kreative teknologiske løsninger, men ikke alt er like nyskapende som de kanskje skal ha det til. Det blir noe forutsigbart i møte med Tomorrowland.
Det er selve idéen om Tomorrowland, om en bedre fremtid og hvordan vi alle har muligheten til å forme vår egen skjebne, som står sentralt i filmen. I søken på å skape dette fantasifulle universet har Bird gått seg bort i sin egen agenda, og glemt at noe av det som ville drevet publikum til å virkelig leve seg inn i hans visjon er å tillate oss å dykke under huden på karakterene. Det sliter jeg med her. Til dels fordi begynnelsen hopper mye frem og tilbake, og til dels på grunn av gjennomgående rask, og ikke minst hakkete klippestil. Jeg får aldri tid til å studere emosjonelle responser hos karakterene fordi handlingen skal dyttes fremover i rasende fart. Likevel tar det tid å forstå hvor filmen er på vei.
Bird har selv sagt at Tomorrowland handler mer om selve reisen til karakterene enn hvor de skal hen. Den kan jeg gå med på, hadde det ikke vært for at karakterene i seg selv gjør at jeg ikke blir spesielt opptatt av denne reisen. Tomorrowland tar seg riktignok betydelig opp omtrent en timestid inn i handlingen, men da har jeg for lengst falt av lasset. Heldigvis klarer den å hanke meg inn igjen med noen morsomme og stilfulle øyeblikk.
Glimt av en høyteknologisk fremtidsverden med svevefartøy og spennende geometrisk bakgrunn, flygende badekar og en reise til Paris er blant høydepunktene i Tomorrowland-universet. Det er altså likevel en hel del godbiter å finne hvis man setter pris på den utsvevende kreativiteten til Bird og manusforfatter Damon Lindelof – noe jeg er sikker på at mange vil gjøre.
Det mest minneverdige øyeblikket var å se Eiffeltårnet dele seg i to, og fundere på om det virkelig har seg sånn at tårnet i Paris holder på noen fantastiske, store hemmeligheter. I slike scener tar filmskaperne seg også god tid til å lirke frem følelser av under og begeistring, og her sitter heldigvis kombinasjonene av utførelse og fortellerevne godt i lag. Men: imponerende, livløse objekter og byggverk er ikke nok til å vekke de dype følelsene i meg slik Disneys filmteam vanligvis er eksperter på.
Skuespillerne gjør en relativt grei innsats med det de har fått utdelt, men karakterene mangler dynamikk. George Clooneys rollefigur, Frank Walker, har i utgangspunktet gitt opp håpet, og isolert seg fra omverdenen mens han teller ned til jordas undergang: en typisk surmulende gretten gubbe. Frank er en stereotypi i en ellers original blanding av karakterer. Clooneys prestasjoner står i stil med det han har gjort tidligere, og byr ikke på noen store overraskelser verken den ene eller andre veien.
Hovedrolleinnehaver Britt Robertson, i rollen som Casey Newton, er gledelig nok den som overbeviser mest. Hun har en sjarme og en tilstedeværelse som vil resonnere godt med ungdommen. Robertson oppleves som en tøffere versjon av Hilary Duff (Agent Cody Banks), og har uten tvil et stort potensial til å hevde seg som én av nåtidens store tenåringsikonene, selv om hun allerede er tjuefem år gammel. Robertson har et svært ungdommelig utseende og er lett å like. Hennes rollefigur i Tomorrowland er en tøff, håpefull tenåringsjente med nese for teknologi og vitenskap. Dette gjør henne til den perfekte kandidat til å «redde» verden fra seg selv. Hun passer godt inn i formatet, og jeg tror vi kommer til å se mer fra denne unge kvinnen fremover. Dessverre er rollefiguren hennes også relativt lite dynamisk.
Tomorrowland serverer ingen tåredryppende historie, selv om den gir det et spakt forsøk på tampen. Det er ingen onde steforeldre eller sterke barndomsopplevelser å finne i regissør Birds Tomorrowland-univers. Til tross for at det er forfriskende, mangler det også en dimensjon av følelser som gjør at man ikke er helt sikker på om man heier på rollefigurene hans eller ikke.
Tomorrowland er også relativt fri fra klissete kjærlighetshistorier, og kjører heller med en original form for kjærlighetshistorie mellom menneske og robot. Raffey Cassidy, i rollen som Athena, har et par intense øyne som drar publikum med. Det er dog en kunst å spille robot, og fremdeles inspirere til empati for, og tro på, karakteren. I rollen som robot må Cassidy tøyle inn glimtet i øyet. Hun blir med det såpass ugjenkjennelig og distansert at hun aldri helt klarte å fange meg. Det hjalp lite at skuespillet var preget av en tone som minnet mest om rollefiguren Hermione Granger (Harry Potter). Likheten i språk og oppførsel var for påfallende til at man kunne unngå å legge merke til det, og ble dermed distraherende. Menneske versus robot gjør i dette tilfellet at det som kunne vært store emosjonelle filmøyeblikk, ender opp med å bli litt så som så.
Frank og Athena treffer hverandre som barn. Da er forholdet dem imellom ganske bedårende, men i og med at Athena er en robot ser hun fortsatt ut som et barn da Frank møter henne igjen mange år senere som en eldre mann. Da er det plutselig ikke så veldig bedårende lenger…
Før jeg så Tomorrowland skrev jeg at møtet mellom Hugh Laurie og George Clooney ville være en «stand-off» det antageligvis var verdt å få med seg. Og, jo; de måler seg med hverandre, og Laurie glimter til. Han har en sterk monolog også, med gode poeng som kanskje blir mer rettet mot det voksne publikum. Men som skurk er han ikke spesielt fryktinngytende. Ikke fordi han mangler evner, men fordi rollefiguren hans, Nix, ikke inspirerer til å fryktes – til tross for dødstrusler og dommedagsløfter. Likevel balanseres dette greit i forhold til målgruppen, noe som kan appellere både til ungdommen og eldre generasjoner.
Filmen vil nok klare å fange inn målgruppen sin, «young-adult». Men den har også en veldig voksen vinkling på teknologi og forfall av verden som gjør at faren for å miste de yngste seerne er tilstede. Heldigvis tror jeg de kvinnelige hovedrollene vil kunne trekke ungdommen med seg, mens Clooney og Laurie holder de voksne noenlunde ombord på reisen. Om man sitter hele filmen gjennom vil man også kunne få muligheten til å oppleve en slutt som hever seg hakket over resten av filmen. Dog er den ikke fullt så original som resten av manuset, men den bringer frem flere av de rette følelsene en slik film bør ha. Ikke minst inspirerer Tomorrowland til håp, og det gir den ett ekstra pluss i margen.
Er du derimot en ihuga Disneyfan er det fare for at dette forsøket på fornyelse ikke vil falle i god jord. Det er ikke bestandig det lønner seg å prøve å forandre på en magisk formel. Filmen utgjør et hederlig forsøk, men kan ikke måle seg med sine forgjengere (Pirates of the Caribbean, Freaky Friday, Enchanted med flere.). Likevel har den en helt grei underholdningsverdi, og passer fint som familiefilm for de med større barn.
Stor takk til Fredrikstad Kino for presseadgang.
RSS