Anmeldelse: Transformers: Age of Extinction

KINOMAGASINETs Lars Johnsrud gir terninglast fem til Transformers: Age of Extinction.

Dette er ikke krig, det er utryddelse lyder plakaten til den fjerde filmen i rekken. Og det synes jeg er helt riktig, dette ER utryddelse av alle andre sci-fi filmer.

Som stor fan av Transformers-serien så jeg den nye filmen under best tenklige forhold. I en av Norges beste kinosaler hos SF Kino i Sandvika eksploderte den fjerde filmen med Dolby Atmos.

Transformers: Age of Extinction er riktignok ingen fremvisning i fortellerkunst, og den tvinger deg neppe heller til refleksjon.

Men det har aldri vært målet med denne filmserien. Om den om 30 år vil fremstå som en filmhistorisk perle gjenstår å se.

Uansett så har regissør Michael Bay gjort en sabla god jobb med den fjerde filmen i dette universet. I sci-fi sjangeren er det flere nøkkelfilmer. Jeg kan nevne: 2001: A Space Odyssey, Alien, Matrix og Terminator 2. Alle filmer som den gang de kom berørte publikummet på hver sin unike måte, og fortsatt gjør det.

Å sette Transformers: Age of Extinction inn i dette selskapet er muligens vågalt og kan vekke protester. Men for en som elsker å bli underholdt med god sci-fi og action tillater jeg meg nettopp og gjøre dette. Og det av den grunn at denne filmen er uten tvil det beste håndverket jeg til dags dato har sett i en slik film, og da tenker jeg på det visuelle. Ikke siden jeg så T2 på Colosseum i 1992, har jeg blitt regelrett blåst ut av kinostolen. I så måte tenker jeg at denne filmen nesten må være punktum i serien, da dette umulig kan overgås. Men i Hollywood er jo nettopp det umulige mulig, og filmen skal jo være den første i en nye triologi.

Michael Bay er og blir en høykonsept regissør med varemerke i høyt budsjett og mye eksplosjoner. De syv filmene han har laget til i dag har spilt inn over 1 milliard dollar bare i USA, og da gir han selvfølgelig blaffen i hva kritikerne mener. Men mange kritikere mener at dette ikke er en god film, og det har de etter min mening helt rett i. Det er nemlig en meget god film, men det av helt andre grunner. Michael Bay er en særdeles god håndverker på det visuelle området. Med bakgrunn fra reklamefilmer og musikkvideoer vet han godt hvordan en visuell fortellerkunst skal brukes. Og når han da har gode håndverkere rundt seg som bl.a. spesialeffektfolkene hos Industial Light and Magic og Steven Spielberg som produsent, er man dømt til å lykkes med en slik produksjon.

Borte er Shia LaBeouf, John Turturro og den gamle besetningen. Mark Wahlberg i en av sine svakere roller porttretterer Cade Yeager, en alenefar og oppfinner som prøver febrilsk og oppdra og ivareta sin lettkledde datter Tessa, spilt av Nicola Peltz. Filmen er en restart for serien som fortsatt dreier seg rundt kampen mellom Autobot og Decepticons.

Cade Yager kommer over et trailervrak i en nedlagt kino. For oss som er fans av denne serien, forstår vi fort tegningen. Det er jo selvfølgelig gode gamle Optimus Prime.

Det er fire år siden angrepet på Chicago i film nr. tre, Dark of the Moon. Nå skal truselen utryddes med alle midler, og i det er i den sammenheng vi blir introdusert for den hensynsløse CIA agenten Harold Attinger, godt spilt av Kelsey Grammer. Sammen med psykopatiske foretningsmannen Joshua Joyce, meget godt spilt av Stanley Tucci skal en hær av roboter produseres med det formål og utrydde trusselen. Det geniale med dette i forhold til tidligere Transformers-filmer er at en nye type roboter blir introdusert. Det som følger er laget etter en Transformer-mal. Helten – som denne gang er spilt av Whalberg – kriger side om side med de snille Autobots i en 2 timer og 44 minutter lang kamp mot det onde. Og det onde er ikke bare Decepticons, men også Harold Attinger og Joshua Joyce og en hel rekke sortkledde og tøffe menn med øreplugg og store, kule biler.

Ja, du har sett det før. Eller trodde du, for denne gangen gir regissør Michael Bay mer gass enn tidligere. Når jeg trodde filmen skulle bli langdryg tråkket Bay på gasspedalen og det som utfoldet seg vil som sagt til denne dag fremstå som en showreel i spesialeffekter. Og mitt oppi dette er jo selvfølgelig den vakre kvinnen med. Hun trengs som pressmiddel for de slemme guttene i svarte frakker, for å få Cade Yeager til å hjelpe dem med å slakte ned Autobots. Men Whalberg klarer selvfølgelig å redde sin vakre datter, komme seg unna skurkene og redde verden med god hjelp av Optimus Prime og hans venner.

Og ikke nok med det, mot slutten dukker noen nye robotvenner opp. Nemlig de mektige Dinobots. For at Autobots i det hele tatt skal ha en sjanse i kampen mot Decepticons, må de alliere seg med nettopp de enorme Dinobots.

Michael Bays bakgrunn fra musikkvideoer synes tydelig i det visuelle formspråket. Det er vakre bilder vi blir presentert for på det store lerrett. Solnedganger er alltid godt representert i filmene hans, og denne er intet unntak. Med raske og effektive kutt, kombinert med ILM-magi og slagkraftig musikk fra Steve Jablonsky, klarer Michael Bay å pakke inn en tynn historie i et særdeles underholdende og velsmakende produkt.

Filmen kan nok fremstå som støyende for noen, men på en god dag – og med hjelp av Dolby Atmos – er det en opplevelse utenom det vanlige. I Oslo er det kun Tancred-salen i Filmens Hus som snart vil støtte det nye lydsystemet. SF Kino i Sandvika, hvor vi så den, er en kino av absolutt ypperste kvalitet og verdt et besøk for å oppleve denne gobiten.

Det amerikanske flagget er som vanlig godt representert i denne som i alle tidligere filmer av Michael Bay. Men det er ikke like plagsomt som produktplasseringen. Hele ti kinesiske produkter er representert i filmen. Den mer opplagte produktplasseringen er jo selvfølgelig Chevrolet i tillegg til en del andre bilmerker.

Alt i alt vet man hva man kan vente når man ser en Michael Bay film, men her får man det servert så til de grader. Filmen fremstår i så måte som et lyd og bildemessig alter innen sci-fi/action sjangeren og jeg ble underholdt for alle pengene i de 164 minuttene filmen varte. Så om du ønsker en spektakulær filmopplevelse er det bare å komme seg inn i kinomørket.