Anmeldelse: True Detective S02, E01-03

IKKE OVERBEVIST: Vår anmelder ble ikke bergtatt av de første episodene av True Detectives andre sesong.

True Detective framstår fortsatt som ganske interessant, men den mangler driv og karakterene er kun kopier. Dermed klarer dessverre ikke sesong to å fange og engasjere seeren på samme måte som første sesong.

Ny historie, nye skuespillere, nye karakterer og ny by. Velkommen til True Detective sesong to.

Første episode skal til å starte og jeg forventer den tøffe introen med The Handsome Familys låt Far From Any Road som lydspor. Introen starter og dens visuelle uttrykk er på mange måter det samme – bare med nye klipp, nye karakterer og en rød, skarp og dominerende farge. Men lydsporet besittes ikke av The Handsome Family denne gangen. I denne andre sesongen er det derimot Leonard Cohens låt Nevermind som skal legge opp til røff og mystisk stemning.

Louisianas grønne landskap er historie. Nå er det en grå, kald og industrialisert småby i California som åpner opp for en ny mordgåte. Gigantiske trafikkmaskiner er noe av det første vi får se, og kameraets glidende bevegelser over uendelige spindelvev av veier gjentas flere ganger gjennom de tre første episodene.

I mine øyne blir denne andre sesongen noe ujevn. De tre første episodene har varierende kvalitet da det kommer til foto, og det visuelle spenner seg fra svært godt til kjedelig.

Lydmessig skaper denne andre sesongen et godt univers hvor både musikk, dialog og kontentum skaper et godt samspill. Med jevne mellomrom høres en noe sørgelig trompetklimpring som minner om musikk fra TV-serien Homeland og spillet L.A. Noire. I tillegg er låtene som brukes er interessante og stemningsfulle, og nettopp her scorer serien mange poeng.

Etter å ha blitt kjent med sesongens hovedkarakterer starter politiarbeidet. Selve mordsaken og etterforskningen får et større fokus helt fra starten av i denne sesongen, og dette blir den drivende kraften. I forrige sesong var det relasjonen, vennskapet og innimellom hatet mellom de to hovedkarakterene som var med som drivkraft i tillegg til selve politiarbeidet. Denne gangen er ikke karakterene nyskapende nok til at de byr opp til en slik relasjonsdrevet spenning. Om selve saken er god nok til å holde koken oppe gjennom hele sesongen gjenstår å se.

Regissør Justin Lin (Fast & Furious 1, 5 og 6) har fått den vanskelige oppgaven med å skulle presentere hele True Detective-fanskaren for sesong to sine nye karakterer og setting. Dermed er det godt at han også har hatt regiansvaret for den andre episoden slik at han får noe mer spillerom. Lins første episode blir, naturlig nok, en introduksjon til det hele, og likfunnet av rådmannen blir det eneste spenningsmomentet.

Den andre episoden drar oss mer med inn i historien og etterforskningen. Dessverre starter den med en altfor lang scene med Frank, og dette skaper lite dynamikk. Men gudskjelov: episoden ender faktisk med en cliffhanger som trigger meg som seer til å ville se tredje episoden med en gang.

Da den danske regissøren Janus Metz Pedersen overtar regiansvaret i den tredje episoden begynner spenningen å ta seg opp. Metz Pedersen har klart å skape både undring, varme og action i denne episoden som framstår som velkomponert.

DE NYE KARAKTERENE
Det er ikke til å legge skjul på: etter åtte spennende episoder med Rust Cohle (Matthew McConaughey) og Marty Hart (Woody Harrelson) i første sesongen, begynte vi virkelig å like disse karakterene. Publikum har følt både sympati og engasjement for den første sesongens hovedkarakterer, og det er uvant å nå skulle bli kjent med fire nye sentrale karakterer.

Det er fint at serien endelig får inn en sentral, kvinnelig rolle. Men skuffelsen over McAdams’ karakter Ani blir stor. Dette skal ikke McAdams få skylden for, men derimot karakterskaperen. Ani er som støpt i en form av hvordan den kvinnelige politietterforskeren skal være. Hun er en tøff, maskulin og singel kvinne som lever for å jobbe framfor å jobbe for å leve. Og ja, da: i tillegg har hun også problemer med familien, spesielt faren, slik at hun er og forblir en ensom ulv. Etter hvert som episodene ruller av gårde vil hun sikkert vise en sårbarhet bak denne iskalde masken, som alle andre støpt i denne formen.

Farrells rolle er også noe malplassert. Som så mange andre politimenn sliter han med alkoholen og har problemer med eksen og sitt forhold til sønnen. Som om dette ikke var nok er også han en ensom type som framstår som mørk og noe frekk i jobben sin. Ganske mange likhetstrekk med etterforskere som for eksempel Varg Veum, Harry Hole og mange, mange flere der, altså. Men tross dette gjør Farrell en ålreit jobb. I de to første episodene blir jeg ikke imponert over hans prestasjoner, men da vi har kommet til tredje episode begynner han tross alt å få en troverdighet i mine øyne. Hans noe lurvete bart, kullsvarte øyebryn og slitne øyne begynner etter hvert å overbevise meg, og Farrell har klart å utnytte de mulighetene han har fått i karakteren Ray.

Paul er den av etterforskerne vi blir minst kjent med i de tre første episodene. Men vi forstår at også han har sitt å stri med, og at dette bunner ut i hans fortid som soldat. Ikke verdens mest kreative forhistorie å hente der i gården heller…

Det er deilig å se Vince Vaughn i en helt annerledes og mye mer seriøs rolle enn han er kjent for fra komedier som Dodgeball: A True Underdog Story (2004), Wedding Crashers (2005) og The Internship (2013). Flere av scenene med Vaughn er lagt opp til å bli noe lange og kjedelige, men karakteren hans har på alle måter muligheter for å utvikle seg i en retning som gagner serien.

HAR POTENSIAL
I den dansk-svenske TV-serien Broen var det danske og svenske politietterforskere som ble tvunget til å samarbeide om å løse en drapsgåte. I True Detectives andre sesong erdet tre politietterforskere fra ulike distrikter og lignende som må arbeide sammen. Slik jeg tolker de tre første episodene blir tre én for mye i dette jobbsamarbeidet. Vanligvis er det jo to og to som samarbeider av etterforskere, så nettopp dette trekløveret i samarbeid kan nok by på interessante scener framover. Da den tidligere kriminelle Frank også skal ha en finger med i denne korrupte politibransjen kan mye skje.

Hittil virker ikke dette særlig nyskapende, og historiens framdrift er veldig ordinær. Episodenes hendelsesforløp innehar litt for mange klisjéer, og karakterene framstår som ett eneste klisjémaraton.

Selv om jeg ikke er overbegeistret for denne andre sesongen av True Detective kommer jeg nok til å følge med på hva som skjer i de fem siste episodene også, for med serieskaper Nic Pizzolatto bak roret som manusforfatter anser jeg denne sesongen for å ha et potensial til å ta seg opp.

Akkurat som den foregående sesongen vil også denne sesongen bestå av åtte episoder. Dermed vil HBO gi oss nye episoder av True Detectives andre sesong gjennom hele sommeren. Episodene blir tilgjengelig på strømmetjenesten natt til mandager klokken 03:00.

Takk til HBO for presseadgang.