Anmeldelse: Welcome to Marwen (Blu-ray Disc)

Welcome to Marwen er den siste filmen fra Robert Zemeckis med Steve Carell i hovedrollen.

Mark Hogencamp (Steve Carell) er en sky og fåmælt kunstner som bedriver dagene med å ta livaktige bilder og fortelle historier med dukkene sine i sin egen lille verden i miniatyrbyen Marwen som han har bygget utenfor huset sitt.

I Marks fantasi blir figurene levende, og han er leder for en gruppe soldater som beskytter byen mot nazister. Mark er traumatisert etter at han nylig nesten ble slått ihjel av en gjeng bøller for sin kjærlighet til sko med høye heler. Hendelsen kostet ham hans evne til å tegne og skrive samt hukommelsen, for han husker ingenting av sitt liv før overfallet. Nå står rettsaken for tur, men Mark sliter med tanken på å vitne mot sine overfallsmenn.

Welcome to Marwen er en indie-film med mye penger i ryggen og en uhyre erfaren filmskaper bak roret. Regissør Robert «Bob» Zemeckis er geniet bak filmer som Tilbake til fremtiden, Hvem lurte Roger Rabbit, Forrest Gump og Contact – for å nevne noen få. Han har ingenting å bevise og kan på dette tidspunktet i karrieren (67 år, 2019) gjøre som han vil.

Welcome to Marwen er et lidenskapsprosjekt for Zemeckis, og han forteller den merkelige historien om Mark Hogencamp med en kreativitet og fortellerglede få kan matche. Det er ikke uten grunn at Zemeckis ofte sammenlignes med Steven Spielberg.

Mark Hogencamp har laget seg en miniatyrverden i hagen hvor han forteller historier med bilder av dukkene sine i dramatiske situasjoner. Dukkene er refleksjoner av Marks bekjente i byen han bor i, ledet av Kaptein Hogie, en heroisk refleksjon av Mark selv. Som publikum får vi innblikk i historiene Mark forteller med stilig og actionfylt animasjon. Historiene Mark forteller er refleksjoner av traumene hans, og han har en ivrig fanskare som kjøper bildene og følger historien om beboerne i Marwen.

Animasjonssekvensene med dukkene er laget med «motion-capture»-teknikken, hvor skuespillernes ansikt og bevegelser blir overført til dukkene. Dessverre har Zemeckis & Co. forsatt ikke løst problemet med den såkalte «uncanny valley» effekten. Det skjer når de animerte figurenes ansikt ser veldig livaktige ut, men noe likevel ser «feil» ut, og hodet vårt ikke aksepterer bildene vi blir servert.

De har funnet et smutthull i denne filmen da figurene er dukker, men jeg vennet meg aldri til Steve Carells ansikt limt på en action-figur. Tintin-filmen fra 2011 (The Adventures of Tintin: The Secret of the Unicorn) klarte å knekke koden med sine imponerende livaktige ansikter, men verken Zemeckis tidligere animasjonsfilmer (Polar Ekspressen, Beowulf, A Cristmas Carol) eller denne nye har klart å finne en løsning på dette problemet.

Steve Carell skal ha klapp på skulderen for sin tolkning av Mark Hogencamp. Han flekser skuespillermuskler jeg ikke visste han hadde, uten at det sier så veldig mye. Carell gjør Mark til en karakter det er lett å sympatisere med. Han er en mild og sårbar sjel, og interaksjonene hans med sine bekjente er hyggelige å se på. Det er lett å bli glad i Mark, og det er hans interne kamp, dramatisert gjennom dukkene hans, som er filmens kjerne. Faktisk er filmen mer underholdende når vi følger Mark i det virkelige liv en når vi følger det turbulente livet til fantasifigurene hans i konflikt med nazistene.

Welcome to Marwen gjorde det dårlig på kino, men annet er det ikke å vente når en putter såpass mye penger i et prosjekt som burde vært en festivalfilm. Dette er kun en storfilm fordi Zemeckis står bak, for historien er et par hakk for sær til å engasjere det allmenne publikum. Zemeckis forteller den med energi og kreativitet, men jeg skulle gjerne sett hva en smågal filmskaper som Sam Raimi (Evil Dead, Spider-Man) eller Peter Jackson (Meet the Feebles, Braindead, Lord of the Rings) ville gjort med dette materialet. Welcome to Marwen er en vellaget og mildt underholdende film som kan anbefales til de som liker filmer litt utenom det vanlige.

Om-Blu-ray-utgaven:

Welcome to Marwen leveres fra Universal og kommer i et vanlig tynt og hardt Blu-ray omslag.

Dette er en disk fra Universal, så de talløse Universal-logoene og symboler er i stedet for tekst i menyvalgene. Universal burde droppet dette slitsomme oppsettet for lenge siden, men det ser ut til at de står på sitt.

Tekst finnes på engelsk, dansk, finsk, norsk og svensk.

Bilde:

Bildet er nydelig. Filmen er skutt digitalt, men har et mykt og behagelig preg med dempede farger og kontraster. Sortnivået er veldig dypt og hvitnivået lener komfortabelt mot gult. Fargene er milde i virkeligheten, mens sekvensene i Marks fantasi leverer mer livlige farger. Bildestøy finnes ikke, men jeg synes jeg så litt flikring når kamera var i hyppig bevegelse i actionsekvensene. Heldigvis er kontrastnivået lavt nok til at det ikke blir tungt å se på. Blu-ray utgaven av Welcome to Marwen leverer høy bildekvalitet.

Lyd:

Dette er et lydspor som gjør en god jobb med å presentere de bombastiske lydeffektene i animasjonssekvensene i Marks fantasi, samtidig som det leverer skarp dialog i sekvensene som finner sted i virkeligheten. Kuler fra nazistene suser forbi og eksplosjonene har god kraft. Det minner ofte om de fantastiske lydeffektene i krigsscenene i Saving Private Ryan. De med gode lydanlegg vil kose seg med denne.

Bonus:

Blu-ray utgaven inneholder slettede scener og en håndfull korte bakomdokumentarer. De er temmelig overfladiske, men kan være morsomme å kikke på for de som likte filmen.

Først ut er et sett med slettede scener. Disse er en tålmodighetsprøve og gir ikke historien noe fra eller til.

Marwens Citizens er en serie intervjuet med et utvalg av skuespillerne som spiller både Marwens virkelige og fantasikarakterer.

A Visionary Director fokuserer på regissør Robert Zemeckis. Skuespillerne snakker varmt om hvor mye de respekterer den aldrende filmskaperen.

Building Marwen gir oss et innblikk i hvordan filmskaperne bygget modellbyen til Mark. Det er spennende å se hva de fokuserte på og hvordan de tilnærmet seg å bygge Marks lille verden.

Living Dolls presenterer hvordan de fanget bevegelsene til skuespillerne og satte dem på de digitale dukkene med den såkalte «motion-capture»-teknikken. Tvisten denne gangen er at de beholdt ansiktene til skuespillerne i stedet for å sette ansiktsbevegelsene på et digitalt ansikt.