Anmeldelse: Wonder Woman

KINOMAGASINETs anmelder gir Wonder Woman toppkarakter.

Wonder Woman er en morsom, hjertevarm, optimistisk og myndiggjørende superheltfilm. Den tar oss tilbake til en tid da superheltene smilte og var gode.

I en tid da Christopher Nolans mørke og realistiske The Dark Knight ble standarden for moderne superheltfilmer, tar Patty Jenkins oss tilbake til sjangerens røtter. For det er Richard Donners Superman fra 1979 – gullstandarden for hva en superheltfilm kan være – som nok har inspirert Jenkins mest da hun skulle lage Wonder Woman.

Som den klassiske Christopher Reeve-filmen er Wonder Woman en oppvekstfilm, og en «fisk ute av vannet»-fortelling om en ung kvinne som må reise til et ukjent land. Gal Gadot spiller Diana Prince, først sett i Batman V Superman: Dawn of Justice da hun konfronterte ikke bare Batman med stor selvsikkerhet, men også Doomsday.

Gadot klarer mesterlig å fremvise en ung amasonekriger med sårbare, optimistiske og omsorgsfulle moralske verdier, som vil ingenting mer enn å hjelpe menneskeheten og redde verden.

Dianas verden endrer seg for alltid da hun møter Steve Trevor (Chris Pine). Selv om Gadot beviste at hun kunne spille en sterk amasone i Batman V Superman: Dawn of Justice, var mange skeptiske til Chris Pine som britisk agent. Heldigvis er Pine den perfekte kontrasten til Gadots optimisme og naivitet.

Steve Trevor er en mann som har sett mye lidelse, og som har mistet sin tro på menneskeheten. Diana, derimot, vokste opp med å tro på at mennesker er skapt av Zevs for å bli perfekte vesener, og hun mener alt som er galt med oss skyldes eksterne påvirkninger.

Prince og Trevors releasjon fremstår så ærlig og troverdig at man lett kan se for seg en trilogi eller en TV-serie ut fra deres eventyr. Det er morsomt å se når Diana lyser opp av glede over de vanligste ting i vår verden, men som da er nytt for henne – som å se en baby for første gang, eller erklære iskrem som et moderne underverk.

Det er blant annet disse scenene som skiller Wonder Woman fra andre superhelt-filmer. Ja, selvfølgelig har filmen mange nervepirrende og visuelt slående actionscener. Men det er de stille, intime scenene som fungerer best her, for de utvikler Diana og de andre karakterene. Patty Jenkins viser seg å ha et detektivøye for hvordan man på en naturlig måte endrer en scene fra en seriøs til en mer morsom tone. Man ler når Diana spør Steve om han er en gjennomsnittlig menneskeprøve da hun for første gang ser han naken, og man får tårer i øynene da man ser effekter av posttraumatisk stresslidelse hos en av hovedkarakterene.

Wonder Woman er en film som trosser forventninger, både i virkeligheten og i filmens handling. I vår verden måtte filmen bevise at en kvinnelig regissør kan lage en like god superheltfilm som en mann. I Dianas verden må hun trosse ordre fra folk hvert tiende minutt. Først er det hennes mor som vil forhindre henne fra å bli en kriger. Så blir det Steve som sier at hun ikke kan gjøre ting fordi hun er en kvinne.

Det er myndiggjørende å se en film hvor en kvinne klarer å gjør alt hun ikke «burde» klare. Scenen der hun går alene til ingenmannsland er en umiddelbar klassisk scene som kommer til å bli husket i årevis.

Det finnes ikke perfekte filmer, og Wonder Woman er dessverre ikke unntaket. Selv om det fungerer tematisk, har filmen den typiske store kampscenen mot slutten av tredjeakten som føles unødvendig og distraherende. I tillegg kan antall slow motion scener bli distraherende for enkelte seere, men det føles forfriskende å se en kvinnelig versjon av 300.

Det føles også nytt å se en superheltfilm som ikke behøver å være 100 % glede og latter, eller 100% regn og rynker. Wonder Woman bruker første verdenskrig som en kontrast for humor, kjærlighet og optimisme. Det samme skjer med filmens vakre fotografi. Rett i midten av en grå, voldelig kampscene står den fargerike Diana, hvor hennes kostyme og lasso utstråler farger, samtidig som hun står for håpet. Og for fans av musikksporet til Wonder Woman fra Batman V Superman: Dawn of Justice, er det bare å glede seg, for musikken til Rupert Gregson-Williams er like håpefull og episk som forventet.

Wonder Woman ber ikke om unnskyldning for å være optimistisk og full av kjærlighet og håp. Det som skiller filmen fra resten av DC-universet er at Wonder Woman ikke har svakheter. Hun har ikke en kryptonite, eller en pengeavhengighet. Hun er alltid Wonder Woman. Hun ligner ikke oss, for hun er bedre enn oss.

Både filmen og karakteren er her for å lyse opp veien til en bedre fremtid der både jenter og gutter vokser opp med en sterk kvinnelig superhelt som forbilde.