Anmeldelse: Zack Snyder’s Justice League

Zack Snyder’s Justice League er endelig her og sammenlignet med det makkverket av krasjende toner som kom i 2017 er dette milevis bedre.

I filmen er det mye nytt, men også en del «gammelt» er beholdt, og jo lenger inn i filmen du kommer, jo mer nytt er det, og da spesielt forbi den første timen.

Siden det er mye av begge deler (hovedsakelig nytt), så blir dette mer en mellomting mellom den opprinnelige med regissørens versjon og en helt ny film etter min mening.

Historien blir større og annerledes, selvom den bygger på – og kan minne veldig om den originale (for de som har sett den).

Mange scener fra den originale er enten utvidet eller tatt bort fordi de ikke hadde noen plass i Snyders visjon.

Med dette lager Snyder en mye mer fengslende historie som limte meg fast i sofaen. Det føltes ut som tiden bare fløy forbi, mens jeg var i et helt annet univers.

Å se heltenes reise for å samle seg og bli Justice League, og skurkens utvikling samtidig var mer spennende enn jeg tenkte det kom til å være.

Karakterer og skuespillerpresentasjonene er det som selger denne filmen aller mest. Jeg tror ikke jeg så noe dårlig skuespill i hele filmen, noe som er sjeldent. Jeg har ikke plass til å nevne alle så her er noen av mine favoritter:

Skurken Steppenwolf, som i den originale versjonen var en av de kjedeligste skurkene noen gang. Nå er han oppgradert til en milevis mer spennende og faktisk skummel skurk. Ciarán Hinds forsterker det hele med å gi han den sterke kommanderende stemmen.

Batman er mye mer flerdimensjonal. Selvom han er i en sliten, aldrende kropp, som ikke passer like godt til å kjempe mot kriminelle, så gir han seg ikke. Han har tro på alle i teamet sitt og gjør alt for å hjelpe der han kan. Ben Affleck bringer oss her sin beste versjon av den kappekledde ridderen.

Lois Lane, som før i universet føltes som en uengasjerende og kjedelig karakter, er nå mye bedre. I filmhistorien gjennomgår hun en veldig relaterbar og forståelig krise som fikk meg nesten på gråten. Alt dette er glimrende skuespilt av Amy Adams.

Barry Allen / The Flash står for det meste av filmens gode humor, men også i de mer følelsesrike og dramatiske scenene er han bare helt gripende. Ezra Miller skinner i denne rollen.

Hjertet i filmen er karakteren Victor Stone / Cyborg. Hans historie, formet av å ha disse teknologiske kreftene som en forbannelse over seg, er både fascinerende og hjerteskjærende. Også her var jeg på gråten flere ganger, men ble samtidig også genuint nysgjerrig på plottet rundt ham. Ray Fisher føles som født til å spille denne rollen og jeg er veldig spent på hans fremtidige skuespillerkarriere.

Zack Snyder’s Justice League er vakker å se på, og ser mange ganger bedre ut enn 2017-versjonen som ble halt i land av Joss Whedon.

Landskapene alene framtrer som kunst og gir deg virkelig følelsen av hvor levende denne verden er. Samtidig ser flere av scenene større og mer cinematiske ut enn i originalen. Dette gjør flere av actionscene enda mer engasjerende, spesielt i klimakset. Men det er tragisk at vi er i en tid hvor vi ikke kan se filmer som denne på kino, og at vi må se den via en strømmetjenester.

Musikken øker stemningen til et nytt briljant level. Junkie XL eller Tom Holkenborg som han egentlig heter, har her laget et storslagent album som gjør scener mer episke, følelsesrike eller mer dramatiske.

(Anmeldelsen fortsetter nedenfor.)

LES OGSÅ:

Ny versjon av Justice League i vente

Tidligere var jeg ikke interessert i Snyder som filmregissør fordi jeg ikke har likt noen av filmene hans. Nå derimot kan jeg se at han kan lage gode filmer også. Jeg er veldig spent på hvor DC og Warner Bros. går neste gang, spesielt siden det går rykter rundt om en oppfølger eller to til Snyders visjon. Mitt største håp er at veien til de fremtidige filmene inneholder mindre giftige samtaler. Inntil da så siterer jeg Blodstrupmoen: «Time will show».

LES OGSÅ:

Zack Snyder’s Justice League får felles verdenslansering hos HBO