Blu-ray-anmeldelse: Get Hard

Sterke karakterer på alt for Get Hard på Blu-ray Disc fra VIDEOMAGASINETs anmelder!

Will Ferrell slår seg sammen med Kevin Hart i misforstått satire. Det fungerer oppsiktsvekkende bra. Blu-ray-utgivelsen av Get Hard får også fullt ut godkjent og vel så det!

Det har vært noen år siden Will Ferrell var et av de virkelig store navnene i Hollywood. Ser man bort ifra fjorårets oppfølger, Anchorman 2 – The Legend Continues, så må vi ti år tilbake for å finne de smått legendariske komediene A Night at the Roxbury, Old School og den opprinnelige Anchorman. Senere har han med hell spilt i tragikomiske filmer som Woody Allens Melinda og Melinda, samt Everything Must Go (etter Raymond Carvers novelle).

I Get Hard er det tilsynelatende ingen seriøse undertoner, men som vi vet, skinnet kan bedra.

Filmen var en hit på kino, men har fått hard medfart i pressen. Flere kritikere har anklaget filmen for å fremme stereotypier, homofobi og til og med være rasistisk (New York Times, Slate Magazine). Uten å gå for dypt inn i denne diskusjonen kan det sies at argumentasjonen bærer preg av å være overdreven og generelt lite overbevisende. Kanskje fokuset på rase har skygget for mye av den interessante satiren i Get Hard.

Will Ferrell spiller James King, en riking med slørete blikk, fårete glis og dobbelspent dress. Han har gjort stor suksess som hedgefond-forvalter og blir utnevnt til partner av sjefen. Konsernsjef (Graig T. Nelson) forteller gråtkvalt om hvordan han startet bedriften: «Jeg bygget dette firmaet med mine egne hender. Kun meg selv, og denne lille datamaskinen … Samt et lån fra min far på åtte millioner dollar..»

Som nyutnevnt partner i firmaet er Ferrell overbevist om rettmessigheten av sin egen privilegerte posisjon: «Jeg kom ikke dit jeg er i dag ved å be om almisser. Du ser, alle, rik eller fattig, hvit eller … diverse .. Den vi blir i livet er basert på våre valg. Så enkelt er det.»

Men som lyn fra klar himmel blir Ferrell arrestert og stilt for retten for storstilt økonomisk kriminalitet. Dommeren, som har sett seg lei på at «rike hvitsnippforbrytere får frikort mens vanlige folk lider», dømmer ham til ti år i San Quentin.

Navnet James King henspiller på basketstjernen Lebron James, eller som han liker å kalle seg; King James. Dekket av selvforherligende tatoveringer («The Chosen One», «Witness History»), personifiserer han for mange narsissismen som har kommet til å prege MTV-generasjonens kjendiser. Noe av det som gjør Get Hard til en fornøyelig opplevelse er denne typen populærkulturelle referanser.

Filmen starter i Kings ekstravagante hjem i Bel Air. Med sin tjue år yngre forlovede, fremstår paret som en slags fiktiv variant av Jackie og David og Jackie Siegel fra dokumentaren The Queen of Versailles.

I filmens åpningsscene, mens alt fortsatt er idyll, kaster Ferrells forlovede, spilt av Alison Brie (kjent fra den strålende komiserien Community), seg over ham iført hofteholder og sexy undertøy. Det hele mens husets renholdere og gartnere får med seg langt mer enn de strengt tatt ønsker. Og mens paret har seg oppå byggetegninger av deres nye slott, lar Brie grisepraten gå villig vekk: «Ta meg som en milliardær! Ta meg på det nye huset!» Imens legger Ferrell merke til at huset på tegningene ser ut til å ha vokst. Men Brie avfeier ham: «Det finnes vinnere og tapere. Det er det som driver dette landet. Folk ser på deg og de vil ha det enorme huset ditt .. de vil ha din heite kone. Hvor mye penger skal du tjene i dag, James?».

Filmen vekker flere latterbrøl. Etterhvert som James King går opp i limingen, gråter han hysterisk til alle døgnets tider. Han strigråter mens han forsøker å konsumere en bedre vin, samtidig som han benytter en massasjestol på full effekt. Ferrells formidable komiske talent er her umiskjennelig.

Men Ferrell bestemmer seg for at han skal overleve soningen og rekrutterer Kevin Hart for å «bli hard». Hart tropper opp på døren og peppersprayer Ferrell som vrir seg i smerter mens han mumler noe om «dette er akkurat det jeg trenger».

Når han ansetter Hart refererer Ferrell til grunnpremisset Get Hard baserer seg på: Hver tredje afro-amerikanske mann vil statistisk sett have i fengsel i løpet av livet.

I flere stater, f.eks. California, har man også bl.a. en «Three strikes»-regel som gjør at en person risikerer livstid for selv moderate forbrytelser (f.eks. besittelse av marijuhana). I dagens USA er andelen unge svarte i fengsel ti ganger så høy som den var under Apartheid-regimet i Sør-Afrika. Det er et brutalt og nådeløs rettssystem som verden knapt har sett maken til.

I lys av denne typen rettspraksis, og «The war on drugs», så er det ikke vanskelig å se hvorfor så mange afro-amerikanere havner i fengsel. Fengselspopulasjonen i USA er enorm. Mens landet har fem prosent av verdens innbyggere, har de en fjerdedel av verdens fanger. Og samtidig som politiet tar livet av 1.000 amerikanere i året, bruker myndighetene to tredjedeler av størrelsen på hele utdanningbudsjettet på å holde – hovedsakelig minoriteter – innelåst. Imens slipper eliten av hvitsnippforbrytere – fra Nixon til finanskrisen – unna, gang på gang.

Get Hard gjør satire ut av denne politikken, og belyser klasse- og rasespørsmål på en interessant måte. I en ypperlig scene, forklarer Ferrell til en gjeng afro-amerikanske gangstere hvordan de kan tjene store penger på aksjemarkedet. En av gangsterne repliserer: «Wall Street. Det er de virkelige kriminelle. Aksjemarkedet er totalt gangster; ta det som er ditt og til helvete med de andre, ikke sant?» Men det er nyttig med syndebukker, en lærdom også narko-eposet Scarface i sin tid viste oss med Al Pacinos legendariske Bad-Guy tale.

At Get Hard i tillegg til å være en av årets morsomste komedier, behandler samfunnsaktuelle problemstillinger på en interessant måte gjør filmen vel verdt å se. Den siste halvtimen er det dog noe lengre avstand mellom de morsomste replikkene. Likevel klarer regissør Etan Coen (Ikke den Ethan Coen) å styre skuta stødig i mål, og den etterhvert obligatoriske actionsekvensen på slutten er utført kompetent nok til å beholde helhetsinntrykket.

Bildet på Blu-ray-utgivelensen er svært skarpt og detaljert, og med gode farger. Faktisk en av de mer detaljerte gjengivelsene jeg har sett. (Noe som ikke er til fordel for hverken Will Ferrell eller den etterhvert smått aldrende Graig T. Nelson.) Lyden er også solid. Det velutvalgte soundtracket med passende hip hop-beats kommer virkelig til sin rett.

Ellers har BD-en et solid stykke bonusmateriale:

En seks minutter lengre extended cut av filmen er tilgjengelig, men strengt tatt har filmen en fin lengde på de opprinnelige 100 minuttene.

Det er inkludert en hel serie utvidede- og klippede scener, samt bloopers; og mange av disse er virkelig morsomme. I tillegg er det en fin samtale mellom Hart og Ferrell, som fremhever den gode kjemien mellom de to, samt mini-dokumentarer som tilsammen utgjør en meget god pakke. Tilsammen utgjør ekstramateriale bortimot 90-minuttter, og det av gjennomgående god kvalitet.