Blu-ray-anmeldelse: Vinyl, ses. 1

VIDEOMAGASINETs anmelder likte serien Vinyl svært godt, og resten av Blu-ray-utgaven av serien forøvrig, og gir den derfor terningkast fem.

Se for deg en blanding av Mad Men og Gudfaren satt til New Yorks musikkbransje anno 1970. Og ja, da; både sex, drug and rock’n’roll er dekket i massevis.

Vinyl er en serie som har fått mye oppmerksomhet, og da særlig på grunn av sine serieskapere som er selveste Mick Jagger (Rolling Stones), Martin Scorsese (Taxi Driver), Rich Cohen og Terence Winter.

Vinyl tar oss med tilbake til en tid og en verden som serieskaperne, og kanskje særlig Mick Jagger, er godt kjent med.

TV-serien Mad Men tok for seg New Yorks reklamebransje fra 50-tallet og utover.

I Vinyl befinner vi oss i New York på 1970-tallet, og seriens hendelser kretser omkring musikkindustrien. Hovedpersonen Richie Finestra er produsent og sjef i et stort plateselskap, og samtidig som han sliter med å holde plateselskapet sitt på beina, holder privatlivet hans på å komme ut av kontroll.

Richie Finestra kunne nok ha sittet på ett eller annet kontor og tatt både en røyk og et glass whiskey sammen med Mad Men sin egen Don Draper, og reklamebyrået vi møter i Mad Men kunne nok ha bidratt med en del for Richie. Likevel byr Vinyl på en annerledes og mye røffere beretning fra for eksempel konserter og andre steder hvor man virkelig føler at man er midt i kampens hete.

Richie Finestra blir spilt av Bobby Cannavale. Han har en lang merittliste, men jeg må innrømme at jeg ikke har lagt så mye merke til Cannavale tidligere. Denne gangen er det, gudskjelov, umulig å ikke legge merke til han.

Cannavale er et perfekt catch til rollen som Richie Finestra, og han klarer å vise Richie sine mange sider med en god tilstedeværelse. Richie er en mangefasettert mann; platemann, ektemann, far og havner lett på kjøret med både alkohol og narkotika. Spesielt hans to siste laster er med på å skape enda større kontraster i Richies oppførsel. Både opp- og nedturene blir enda kraftigere, og da store mengder inntas også mens han er på jobb, i kjent rock’n’roll-stil, svinger Richies humør og sinne ofte som en jojo. Dette er noe hans medmennesker ofte får svi for, men likevel er det Richies dyktighet, engasjement og lidenskap som får oss til å heie på han. Da Cannavale også klarer å gi oss små doser med Richies følsomhet og medfølelse, da kan vi ikke annet enn å like Richie, tross alt.

I tillegg til Cannavale møter vi blant annet Ray Romano, mest kjent for sin rolle som Raymond i TV-serien Alle elsker Raymond, og det er fint å se Romano som en annen type. Danske Birgitte Hjort Sørensen spiller en nokså sentral birolle i serien, og det samme gjør blant annet Jack Quaid, Juno Temple, Ato Essandoh og Olivia Wilde. Mick Jaggers sønn, James Jagger, spiller også en sentral rolle i serien som rockebandvokalist.

Første episoden av Vinyl er på omkring halvannen time, mens de resterende episodene er på cirka 55 minutter. Intensjonen med den lange førsteepisoden er nok å få etablert alle karakterer, situasjoner og hendelser på godt vis, men etter min mening kunne denne vært strammere komponert. Nettopp dette kommer episodens klipping dårlig ut av, for den framstår som noe kjedelig og statisk i første episode, men blir det helt motsatte i de andre episodene, heldigvis. Første episoden blir langtekkelig, og det er mye takket være én av de siste hendelsene, hvor vi forstår at hovedkarakteren kan havne i stor trøbbel, at jeg virkelig får lyst til å se på neste episode med en gang.

Men hvis man ser bort i fra den første episoden framstår Vinyl som en tight serie med en god historie med noen relevante sidespor, og hele resten av serien gir mersmak. I tillegg til en holdbar historie er det også imponerende hvordan serien klarer å skildre gjeldende epoke og bransje. 70-tallet får skinne med både farger, slengbukser og tidsriktig scenografi, og her er det virkelig gjort en solid jobb. Jeg selv var ikke påtenkt før omkring tjue år etter seriens hendelser, men likevel føles det som å ha vært tilstede på deler av moroa etter å ha sett Vinyl.

Nettopp den tidsriktige og generelt korrekte følelsen forsterkes da reelle personer som Elvis, David Bowie, Bruce Springsteen, John Lennon og Andy Warhol enten blir omtalt eller portrettert i direkte tilknytning til seriens karakterer.

BILDE:
Vinyl tar seg godt ut på Blu-ray, og med 70-tallets farger osende ut av skjermen kan man ikke annet enn å drømme seg vekk. På fotofronten har det blitt gjort en god jobb med mye varierende bilder både når det kommer til utsnitt og bevegelse, og særlig nærbildene tar seg godt ut på skjerm – jo større, jo bedre.

Mange av de kreative kamerabevegelsene er med på å understreke viktige poenger eller karakterenes sinnsstemning, og det finnes flere gode bilder som nærmer seg det poetiske i Vinyl. Stemningen som oser ut av skjermen får meg innimellom til å føle at jeg er og ser en storfilm på kino, og dette sier en del om den verdenen som disse bildene klarer å skape.

LYD:
Når Mick Jagger er med på å skape en serie om musikkbransjen er det klart at seriens musikk er nevneverdig, og vel så det. Musikk ER i stor grad denne serien, og lydbildet består av ekstremt mye musikk. Artistene, musikken, rett image og markedsføring, dager i studio, elleville konserter og mye, mye mer er nemlig ekstremt viktig i serien.

Men det ikke nok med at musikk er viktig og spiller en stor rolle i Vinyl, det er også utført på godt vis. I nesten hver eneste episode blir vi vitne til stilige og kontrastfylte overganger mellom ulike sanger, og dette i godt samspill med bildene og klippingen. Også lyden forøvrig klarer å gnage seg inn i hukommelsen. For eksempel blir det en slags føljetong gjennom serien at Richie ved en rekke tilfeller sitter ved kontorpulten sin og sniffer. Nettopp sniffelyden som da fyller ørene våre er laget med stor kraft, og er gjerne kombinert med stilig foto, klipp og etterfølges ofte av passende musikk.

Så jeg håper du har et godt hjemmeanlegg, for da er det bare å skru opp volumet og nyte, for det er seriens musikk virkelig verdt!

EKSTRAMATERIALE:
Også ekstramateriale er det noe av på denne Blu-ray-utgaven av Vinyl, og det er alltid stas. Til hver episode finnes et tilhørende «Inside the episode»-klipp med intervju med en av serieskaperne. Disse klippene er ikke så lange, men de er perfekte å se ETTER du har sett episoden det gjelder, for dette blir en slags forklaring og oppsummering av episodens innhold og betydning.

Karakterenes følelser eller intensjoner, symbolske hendelser som vi kanskje ikke helt forsto eller lignende blir i disse klippene lettfattelig påpekt og forklart. Dette er med på å gi meg som seer det lille ekstra. I tillegg er det videomateriale om veien fram til å skru både klesstil, interiør og eksteriør tilbake til 70-tallet, intervjuer med serieskaperne og skuespillere og kommentarspor tilgjengelig som ekstramateriale.

Ikke like mange som forventet fikk med seg denne serien da den hadde premiere og var aktuell på HBO. Egentlig skulle det komme flere sesonger av Vinyl, men i juni 2016 ble det offentliggjort at HBO kansellerte sesong 2. Dette synes jeg er veldig synd, for jeg skulle så gjerne ha sett mer, men det var moro så lenge det varte.