Craig Schulz om Snoopy og Charlie Brown: Knøttene-filmen

Craig Schulz (t.h.). Charlie Brown og Snoopy til venstre.

Knøttene dukket først opp som tegneserie i oktober 1950. Siden da har eventyrene til Charlie Brown og resten av gjengen gledet generasjoner over hele verden.

Snoopy og Charlie Brown: Knøttene-filmen, bringer Schulz elskede karakterer til liv i 3D. I denne animerte filmen ser vi Snoopy og vennene hans legge ut på et episk eventyr.

Det følgende intervjuet med forfatter og produsent Craig Schulz, som også er president for Charles M. Schulz Creative Associates, fant sted på Charles M. Schulz Museum and Research Center i Santa Rosa, byen i Nord-California. Der var det hans far bodde og arbeidet til sin død i 2000.

– Craig, dette rommet er fullt av fascinerende historiske gjenstander, bøker, leker og tegneserier, kan du beskrive hvor vi er?

– Vi er på Snoopy-sted no. 1, som ligger rett over veien for skøytebanen min mor og far bygget tilbake i 1969. Rett bak meg er skrivebordet hvor min far tegnet sine tegneserier hver dag i mange år. Han hadde et standardritual: han kom hit hver morgen, gikk gjennom posten, gikk over til arenaen for å spise frokost, så kom han tilbake hit hvor han jobbet til klokken fire på ettermiddagen, før han gikk hjem, forteller Craig Schulz, som har skrevet og produsert filmen.

– Selvsagt var Charles M. Schulz, kjent som «Sparky», først og fremst din far, men hvordan føles det å være sønnen til en legende?

– Jeg har ikke hatt noen annen far, så det er vanskelig å si, men for alle oss barna var det på en måte som Disneyland, sier Schulz.

– Vi hadde 28 dekar i Sebastopol (Northern California). Vi hadde hester, kuer, ender og geiter. Vi hadde en baseball- og en golfbane, og jeg kjørte motorsykkel. Det var en fantastisk livsstil, og vi hadde en fantastisk tid. På den annen side, fikk jeg av og til behov for å forlate det og henge ut med vennene mine i deres hus. Som gutt synes jeg det var mer moro å henge ut hos dem enn i huset vårt.

– Hva gjorde at du bestemte deg for å skrive Snoopy og Charlie Brown: Knøttene-filmen med din sønn?

– Etter at min far gikk bort i 2000, fikk vi en rekke forespørsler, folk ringte og spurte om vi ville være interessert i å lage en film. Innad i familien har vi alltid tenkt at vi ikke kom til å gjøre en spillefilm, fordi vi ikke trodde risikoen var verdt belønningen, men tiden gikk og vi begynte å tenke på muligheten, sier Schulz.

– Hva kan du avsløre om temaet i filmen?

– Jeg kan fortelle dere en ting, det er om et barn med stort hode og hans fluffy lille hund, sier han og ler.

– Det jeg ønsker å si er at filmen er tro til min fars arbeid. Vi ser forholdet mellom Charlie Brown og Snoopy, hvordan den ene inspirerer den andre, Snoopy kan lære av Charlie Brown, og Charlie Brown kan lære av Snoopy. Deres forhold, relasjon, er sammenvevd gjennom hele filmen. Jeg tror noe av det beste med filmen er at både barn og voksne kan forholde seg til den.

– På hvilken måte er filmen tro mot din fars arbeid?

– Vel, jeg tror det er gjort på flere nivåer. Selv vil jeg si at ingen er mer beskyttende når det gjelder min fars arv enn meg selv, og det har jeg gitt videre til min sønn. I løpet av denne prosessen, har hans beundring for bestefaren bare blitt større og større. På animasjonssiden, sørget Steve for at denne filmen ble gjort riktig. Hver animatør som var en del av prosjektet måtte gå på det vi kalte «Van Pelt-Universitetet», noe som innebar en ukes opplæring i hvordan karakterene skulle tegnes, forteller Craig.

– Her lærte de blant annet hvordan de skulle tegne sirkelen til Charlie Browns hode, alt er basert på den sirkelen. Steve og jeg fløy til St. Paul Minnesota (hvor Charles M. Schulz vokste opp), besøkte nabolaget og tok bilder. Studentene studerte formen på husene, trærne. Det ble gjort mye forskning og research, noe som betalte seg til slutt, selv om det tok lang tid å få det riktig.

– Kan du si noe om Snoopys rolle i filmen?

– Jeg tror Snoopy er som alle oss andre, eller hva vi ønsker å være. Han lever drømmelivet. Han sitter i sitt hundehus og sover hele dagen lang. Han får mat bragt til ham hver kveld. Og i mellomtiden lever han på sine fantasier. I denne filmen ser vi at Snoopy drifter inn i sin drømmeverden (hvor han tar til vingene for å forfølge sin erkefiende «Den Røde Baron»). Vi har tidligere sett Snoopy skrive på skrivemaskin i tegneseriestripen, men vi vet aldri hva som skjer, noe som forklares i filmen. Filmen forklarer hvorfor han jager «Den Røde Baron». «Den røde baronen» gjør noe med Snoopy, som gjør han sint, og vi finner ut hvorfor, avslører Schulz.

– Kan du forklare hvem den lille rødhårede jenta er? Vi ser og hører henne i filmen, noe vi ikke gjør i tegneserien, unntatt i silhuett gang!

– Ja, hun dukker opp. Til å begynne med tenkte vi at hun ikke skulle komme inn før avslutningsvis, vi tenkte heller ikke at hun skulle ha noen replikker, vi ønsket at hun skulle fortsette å være i seerens fantasi. Men etter at vi begynte å sette filmen sammen innså vi at vi ønsket at hun skulle si noe, slik at publikum får et bilde av hvem hun er. Vi måtte finne en måte å balansere det på, hvordan vi skulle ta henne inn. Det er en vakker scene når hun kommer til nabolaget og går til skolen for første gang. Hun er en mystisk jente. Charlie Brown blir forelsket i henne og prøver å overvinne henne, smiler Schulz.

– Hva var din fars inspirasjon for den lille rødhårede jenta?

– Den lille rødhårede jenta var en av min fars store forelskelser da han var yngre, en dame som heter Donna Johnson Wold fra Minnesota. Han var veldig begeistret etter å ha solgt sin første tegneserie og fridde til henne. På den tiden var hun forelsket i to personer, min far og en annen, men hun valgte brannmannen! Men de forble faktisk venner hele livet. Han skrev til henne hele tiden, og de snakket sammen. Jeg fikk faktisk møte henne i Minnesota en gang, og det var fantastisk, deler Schulz.

– På hvilken måte inspirerte du og din familie din far og hans arbeid?

– Jeg tror han ble veldig inspirert av sine barn i de første årene. Hvis du studerer tegneserien, ser du at han i stripene fra 50- til 60-tallet formet den retningen han ønsket at tegneserien skulle ta. Fra 60- 70- tallet ser man at det er stor innflytelse fra barna og ekteskapet. Men egentlig gir han bare oss barna kreditten for to av stripene. Tonearten endres tidlig på 70-tallet, da han gikk gjennom en skilsmisse og giftet seg med Jeannie, hans andre kone. Det er en mykere tone, det føles mer filosofisk, forteller han.

– Hvor mye i disse karakterene stammer fra din far?

– Han var definitivt en blanding av dem alle. Vi sier alltid at Snoopy var den han ønsket å være, og Charlie Brown er den han egentlig var. Stakkars Charlie Brown mister mye, men om vi ser på livets virkelighet, mister vi alle en hel del mer enn vi vinner. De fleste av oss innser etterhvert at vi ikke alltid kan vinne. Jeg tror det er grunnen til at det er så lett å relatere seg til Charlie Brown, den overlevende, sier han.

– Hva kan publikumet se frem til?

– Vi håper at filmen vil oppmuntre den nye generasjonen til å lese Snoopy, og omfavne verdiene til disse karakterene. Flere av dagens filmer er både edgy og rå, og et godt budskap er ofte manglende. Det fine med Snoopy er at du som forelder vet at dine barn er i gode hender, det finnes humor, det er visuelt flott og underholdende selv for små barn, avslutter Schulz.

Intervju av Elaine Lipworth