1. november 1992 begynte Espen Christian Solberg som Area Sales Manager – første ansatte hos det da nystartede Walt Disney i Norge.
(Dette er en historisk artikkel fra 2012, som legges ut ifb. med Solbergs fratreden fra videobransjen.)
– Jeg har vokst opp med tegneserier og Disney-filmer. Det virket veldig spennende – og er det fortsatt, sier Solberg 20 år etter.
I flotte kontorlokaler på toppen av et bygg på Skøyen i Oslo tas vi imot inne på sjefskontoret som er prydet med moderne Disney-relikvier fra alle disse årene: dukker, innrammede plakater, for lengst utgåtte VHS- og DVD-utgaver.
Det har skjedd enormt mye siden 1992, og Espen Solberg har med årene dermed blitt en veteran i bransjen.
Men til motsetning fra de første veteranene, som opplevde «de ville 80-årene», har altså Solberg et bredere perspektiv på 90-årene.
– Min første arbeidsdag hadde jeg ikke noe kontor eller kolleger, og jeg visste heller ikke når jeg skulle få kolleger. Jeg fikk ordnet kontor i samme bygg som Egmont Serieforlaget. Selskapet var ikke registrert, og jeg fikk verken telefonabonnement eller kreditt for å kjøpe møbler, sier Espen Solberg og humrer.
Nå virker både telefon, mobil og Internett hos Disney, må vite.
MUSIKKBAKGRUNN
Egentlig hadde ikke Espen Solberg tenkt tanken om videobransjen. Han var godt på plass i en for ham spennende bransje, som markedsansvarlig for spesialprodukter hos Sony Music. Før det hadde han jobbet som produktsjef hos Collet-Marvel Hauge.
– Jeg så en annonse i Aftenposten og søkte på den, forteller Espen Christian.
– Det var litt tilfeldig. Jeg var ikke ute etter ny jobb. Mannen til en av mine Sony-kolleger hadde søkt, uten at jeg var særlig kjent med det. Så var det noen som spurte henne i lunsjen om mannen hennes hadde fått den. Jeg var tilhører. Han fikk den ikke. Hun snudde seg og sa «det ville vært en jobb midt i blinken for deg, Espen. Du som er siviløkonom og har rett bakgrunn.» Dagen etter så jeg Mikke Mus i en annonse i Aftenposten.
Mercuri Urival, hodejegerfirmaet, testet Solberg. Mats Caneman – allerede på plass i Sverige fra 1991 – var med på de siste rundene. Den siste sjekken av Solberg skjedde i London hos europasjefen.
– Det trigget meg at de var så grundige. Jeg er litt konkurransemenneske. Jeg tok ikke lett på det. Da jeg fikk beskjed om at stillingen var min, tok jeg det med skrekkblandet fryd.
MISSION: POSSIBLE
– Hva var oppdraget?
– Jeg fikk beskjed om å sette opp et salgsapparat i Norge. Men innen jeg var ferdig i Sony, og jeg begynte i Disney, hadde Disney gjort en avtale med Hjemmet Serieforlaget om at Bladcentralen skulle distribuere kjøpevideoene. Så det var ikke noe moro. Vi skulle bli den første rene kjøpefilmorganisasjonen. Men det ble ikke noe fart i dette før i 1994, da vi avsluttet samarbeidet med Hjemmet Serieforlaget og jeg ansatte selgere. Den første filmen vi solgte selv, var Aladdin i 1994.
Svein Fossheim var den første selgeren. Espen Solberg jobbet nøyaktig ett år helt alene. Den første ansatte begynte 01.11.1993: Trine Follestad ble markedskoordinator.
– Det første året gjorde jeg alt fra koordinatorjobb, følge opp kampanjer, målsetninger, tok i mot klager. Alle hadde fått med seg at Disney hadde eget kontor. Også den gang var for-tidlig-salg et problem. Jeg hadde en telefon med svarer. Det var endeløse meldinger på svareren. Jeg jobbet seksdagersuke. Det var ikke e-post den gang. Selv omslag og materiell måtte jeg se over og korrekturlese, og alt kom på faks. Vi hadde Egmont som leiepartner. Jeg hadde all kontakt med dem og var på alle salgsmøtene deres. Det var utelukkende tegnefilmer i starten. Da de relanserte eldre filmer, ble de satt opp på kino først. Slik var markedet.
KJØPEFILM VAR NYTT
– Hva slags inntrykk hadde du av videobransjen idet du begynte å jobbe i den selv?
– Jeg hadde ingen erfaringer bortsett fra som leiefilmkunde. Kjøpefilm var ikke veldig vanlig den gang. Det var helt andre priser. 249,– kostet en Disney-klassiker på VHS. Etter en tid kom de på tilbud ned til 199,– Kjøpekraften og lønningene var jo mye lavere da enn nå, så dette var kostbare greier.
Solberg sier den store endringen kom med Aladdin.
– Målet var å åpne opp konseptet kjøpefilm. Det fantes i svært liten grad kjøpefilm hos dagligvarebutikkene. Det fantes lite kjøpefilm generelt. Det vi jobbet med, var å åpne distribusjonen og å få synlighet for produktene. Vi satset på mediakampanjer. Det var for noen litt nytt og attraktivt å eie filmen. Men det var først og fremst barnefilmene som solgte bra. Spillefilmene solgte dårlig den gang.
– Det sies at leiefilmforhandlerne var imot kjøpefilm?
– Selv husker jeg ikke motstand mot kjøpefilm i bransjen, men det var mye snakk om vinduene mellom kjøp og leie. Den gang var day & date direkte utenkelig. Alle hadde vinduer. Leiebransjen var ikke prinsippielt imot. Men de var imot at det skulle selges i andre kanaler enn leiebransjen. De mente leiebransjen skulle få fordeler. Man så ikke konturene den gang. Vi mente tilgjengelighet var nøkkelen til suksess – at film var et impulsprodukt som man plukket med seg. Jeg skjønner jo at de ikke ville at andre skulle ha produktet.
– Var det lett å få nye salgskanaler å ta inn kjøpefilm?
– Nei. F.eks. ringte jeg en dagligvarebutikk i Molde. Han ville ikke ha møte med meg. Gir du meg fem minutter, så skal jeg fly til Molde og ha møte med deg, sa jeg til innehaveren. Gir du meg de fem minuttene, og du synes det er bortkastet, kan jeg gå ut av butikken. Jeg fløy dit, og han begynte med film da han fikk høre om konseptet.
DISNEY TRYGGERE
Konsesjonsordningen, som ble innført i 1987 og gjorde at hver enkelt kommune skulle godkjenne de som fikk lov til å selge og leie ut video, ble en utfordring.
– Den gang var det hardt håndhevet. En del kommuner var vrange. Det stiltes krav til utvalg, hvor mange som fikk lov til å selge «styggedommen» video. Men Disney var tryggere enn resten av videobransjen. Vi var mer stuerene. Det var mye mer lokalt salg enn det er i dag. Det var mye papirarbeid både å få konsesjon og rapportere inn avgiften. Derfor var det vanskelig å få kjedene med.
Solberg sier også Egmont Film og Warner satset tungt på kjøpefilm utover 90-tallet. Men i starten var det Disney som i størst grad hadde de største filmene og som jobbet med å utbrede distribusjonen.
– Vi ble sett på som lokomotivet i kjøpefilmmarkedet, mener Solberg.
– Det var også mange butikker som i utgangspunktet ikke ville ha film, men de kunne ha Disney-filmer. Det var en medgangsbølge. Det var mye snakk om innsalg. Butikkene ble fylt opp av mye VHS. Flere kjeder fant ut at dette skulle de satse på. Bokhandlerkjedene ble sentrale, deriblant Libris-kjeden som satset hardt. Videobransjen ble invitert på de årlige konferansene deres. Leiebransjen hadde noen gode butikker, men de var ikke supergode på kjøpefilm den gang heller. Veksten i kjøpefilmmarkedet kom i stor grad på andre kanaler enn i den etablerte leiefaghandelen. Det var veldig få elektronikkbutikker som satset. Narvesen satset og hadde egen innkjøpsavdeling for kjøpefilm.
Solberg medgir at distributørbransjen aldri har vært fryktelig langsiktige i forvaltningen av formatet man har hatt. Pilen pekte oppover og markedet økte for VHS. Og så kom DVD, og Disney i Norge fikk ikke selge sine egne DVD-filmer. De rettighetene ga amerikanerne til Warner.
DVD BLE STØRRE ENN FORVENTET
– Hva husker du ble sagt før DVD kom?
– Jeg husker det var snakk om et format hvor bildekvaliteten var fantastisk og at det skulle ta mindre plass. Det skulle være rimeligere å produsere og man skulle slippe spolingen. For leiebransjen var det fantastisk. Du fikk bot om ikke båndet var tilbakespolt. Du kunne ha flere språk. Det var fantastisk.
– DVD ble vel mye større enn man håpet på?
– Det var frustrerende at Disney lisensierte bort DVD-ene til Warner. Vi fikk mindre og mindre betalt for VHS-ene og Warner solgte de samme på DVD. Ingen hadde sett for seg et marked rundt en milliard. Nå ser vi med DVD at historien gjentar seg fra VHS-tiden. På slutten av VHS’ livsløp måtte du enten destruere eller gi dem bort. Du fikk ikke solgt dem for ti kroner en gang. Det er skremmende likhetstegn med DVD. Da VHS døde, hadde man et nytt, sexy format, som til de grader tok over for VHS. Det har man ikke i dag. Man har jo et sexy format som heter BD, men ingen tror at det i volum vil erstatte DVD, at forskjellen er så stor for alle filmer, for enkelte ja, at man tror man kan selge hele katalogen til høye priser igjen. Nå har vi jo også et digitalt alternativ.
Solberg poengterer at intet tre vokser inn i himmelen. Fortsatt er vi verdenmestre i filmbruk her til lands. Når vi snakker om markedsstørrelser, snakker vi ofte om hva distributørene fakturerer. Solberg mener toppårene ikke gjenspeiler konsumentforbruket.
– Toppårene har vært kunstig høye. Distribusjonen har økt. Plassen i butikk har økt. Lagrene til butikk og grosisster har økt. Hos de sistnevnte økte de så mye at de gikk over ende, de fleste av dem.
– 20 år etter, og du er fortsatt i bransjen. Du er ikke gått lei?
– Hehe, jeg burde vel sett på stillingsannonsene tidligere. Det har aldri rukket å bli kjedelig noen gang når vi ser utviklingen disse årene. Det har alltid vært mange fargerike og hyggelige mennesker i bransjen. Hadde vi fremdeles slitt med VHS, hadde jeg ikke vært her. Men det er en rivende utvikling. Fra de store klumpete TV-ene og VHS, til ultratynne smart-TV-er hvor du kan se 3DBD eller filmen digitalt, det er dag og natt.
(Dette er en historisk artikkel fra 2012, som legges ut ifb. med Solbergs fratreden fra videobransjen. Opprinnelig skrevet høsten 2012.)
RSS