De små, søte blå nurkene som erobret verden

Siden begynnelsen i 1958 har Smurfene blitt nesten universelt gjenkjennelige figurer som har dukket opp i alle tenkelige medier og former, også på TV og kino. I den kinoaktuelle Smurfene: Den hemmelige landsbyen er det første gangen smurfene opptrer i en rent digitalanimert kinofilm.

Smurfene (fransk: Les Schtroumpfs, engelsk: Smurfs) dukket første gang opp i det belgiske seriebladet Spirou i 1958, som bifigurer i en eventyrserie for barn, Johan et Pirlouit. Serien ble skapt av tegneren Peyo (eg. Pierre Culliford, 1928-1992).

Oppmuntret av Spirou-redaktøren Yvan Delporte ga han de små blå gnomene sin egen serie i 1959. Allerede samme år begynte man å produsere de små plastfigurene som er blitt hjørnesteinen i det etter hvert så enorme produktapparatet rundt smurfene.

Tre epler høye
I årene som fulgte skrev og tegnet Peyo flere tegneseriealbum om Smurfene. Selv ville han helst jobbe med Johan et Pirlouit, en serie som han da også fortsatte med. Men Smurfene krevde hans oppmerksomhet, selv om et helt studio bidro til jobben, og han utviklet et eget univers for figurene.

I likhet med Johan lever Smurfene i noe som likner et mytisk middelalder-Europa. De bor i en landsby laget av uthulte sopper (eller hus som er laget for å likne på sopper), er ifølge Peyo «tre epler høye» (en beskrivelse som neppe skal tas for bokstavelig; sett i forhold til et menneske ser en smurf vanligvis mindre ut enn som så), og har et eget språk der verb og substantiv stadig blir byttet ut med ordet «smurf» (f.eks. «hva smurfer han med, egentlig?»).

Den røde høvdingen
Smurfenes «høvding», Gammelsmurf, (fransk: Le Grand Schtroumpf, engelsk: Papa Smurf) skiller seg ut fra resten av landsbyen ved at han går kledd i rødt i stedet for hvitt, og har skjegg. I likhet med Miraculix i Asterix-albumene har han rollen som landsbyens vismann og en trollmann som beleilig nok kan lage et hvilket som helst tryllemiddel når historien krever det. De øvrige smurfene ser helt like ut, men blir identifisert ut fra sine personligheter (Sur-smurfen, Skøyersmurfen, Jålesmurfen, osv).

Mennesker kan visstnok ikke komme til smurfelandsbyen med mindre en smurf leder dem dit. Det er derfor deres erkefiende, den onde trollmannen Gargamel, ikke uten videre kan finne dem. Hva Gargamel egentlig vil med smurfene er ikke alltid gjort like tydelig, men den vanligste forklaringen er at han kan bruke dem til å lage gull, på en eller annen måte.

Eneste jente
Et kuriøst fenomen i smurfenes verden er Smurfeline, som lenge var den eneste kvinnelige smurfen. Både i tegneserien, tegnefilmene og i filmene fra tidlig 2010-tall er historien hennes at hun ble skapt, kunstig, ved hjelp av tryllemidler, av Gargamel for å så splid i smurfelandsbyen. Antydningen er dermed at det egentlig ikke finnes kvinnelige smurfer, i alle fall ikke noen som er naturlig skapte.

Men hvor kommer smurfer fra, da? Reproduserer de seg aseksuelt? Og i så fall, hvorfor blir alle de mannlige smurfene forelsket i Smurfeline?

Peyos sønn Thierry Culliford fant til slutt ut at han skulle gjøre slutt på spekulasjonene ved å introdusere flere jentesmurfer i tegneserien.

Erobrer Norge – og verden
Smurfene het opprinnelig Nurkene på norsk, og det første norske nurk-tegneseriealbumet kom i 1974. Men da smurfefeberen for alvor kom til Norge, noen år senere, var det strengt tatt ikke tegneseriens fortjeneste.

Det skyldtes smurfesangene til Geir Børresen og den nederlandske slagekomponisten Pierre Kartner. Den første Smurfeplaten ble spilt inn på flere språk og gikk til topps i 16 land – inkludert i Norge, hvor Børresen fikk sin største suksess med albumet I Smurfeland i 1978. Alt neste år begynte Allers å gi ut tegneseriealbumene på norsk. Seks album kom ut fra 1979 til 1981, før interessen begynte å synke igjen.

Alt på 70-tallet var smurfene godt synlige i amerikanske leketøysbutikker, og TV-direktøren Fred Silverman kom på ideen om å gjøre dem til en serie, visstnok etter å ha kjøpt en smurfedukke til datteren sin.

Tegnefilmserien var laget av Hanna-Barbera Productions, og gikk på NBC i ni sesonger, fra 1981 til 1989. Fem videospill ble produsert i samme periode. Slik ble smurfene et begrep for en hel generasjon av amerikanske barn, og de er fortsatt en referanseramme i moderne, amerikansk kultur. Smurfene hadde oppnådd verdensherredømme.

Animasjon og realfilm
Likevel skulle det ta lang tid før Smurfene kunne ta skrittet videre til det store lerretet. Den første store smurfefilmen – The Smurfs – var laget av Sony, og ble lansert i 2011. I forbindelse med filmlanseringen gjorde Smurfene comeback i norske bladhyller, etter at albumene så vidt hadde vært forsøkt lansert på nytt på midten av 90-tallet. Denne gangen kom de i bladform i stedet for som album. Bladutgivelsene varte like lenge som den nye filmserien, nemlig fra 2011 til 2013. Kritikerne var ikke overbegeistret for den nye Smurfefilmen, som fikk 22 % på Rottentomatoes.com. Og gamlefansen var skuffet. De mente det var unødvendig å lage filmen med levende skuespillere (Hank Azaria spilte Gargamel), selv om Smurfene selv fortsatt var animerte. Og det var i alle fall unødvendig å på magisk vis transportere Smurfene til vår verden (nærmere bestemt til New York – selvfølgelig).

Men filmen ble populær nok til at Sony i all hast slapp en oppfølger i 2013, laget over samme lest. Kritikerne var enda mer negative, men samme år kom Sony også med en Halloween-spesial og en julespesial som fokuserte bare på Smurfene selv.

Disse ble bedre mottatt av fansen, og humøret steg da meldingen kom om at Sony var i ferd med å lage en rent digitalanimert smurfefilm: Den hemmelige landsbyen. Filmen gir en alternativ forklaring på kjønnsubalansen i smurfelandsbyen. Historien begynner nemlig med at Smurfeline, nysgjerrig på hvorfor hun tilsynelatende er den eneste kvinnelige smurfen, begir seg ut på oppdagelsesferd for å finne annen, mystisk landsby dypt inne i skogen. Kontroverser rundt Smurfenes samfunn og hele dets univers er spesielt nok til at det har skapt mange spekulasjoner. Smurfene har blitt anklaget for å være alt fra et kommunistkollektiv til Ku Kux Klan, og Gargamel er blitt beskyldt for å være en antisemittisk stereotyp. For ikke å snakke om de svarte smurfene – som er ville, hjernedøde zombier – og hvordan det er blitt tolket. Når en barneserie blir populær nok, er det tydeligvis vanskelig bare å se på den som kun en barneserie.

ARTIKKELEN ER HENTET FRA KINOMAGASINET 2•2017 SOM DU KAN LESE HER: