
Om Christian Høkaas
Artikkelforfatteren er redaksjonsassistent i KINOMAGASINET.
Morgenbladet er for late til å finne ut hva Netflix egentlig er.
18. april 2019 skrev Morgenbladets skribent Gaute Brochmann (arkitekt) en kommentar om at hvis du frivillig ser på Netflix-originaler er du lat eller fordummet (eller begge deler).
Argumentasjonen til skribent Gaute Brochmann gikk blant annet ut på at Netflix-filmer er av lavere kvalitet og denne magefølelsen fikk han bekreftet av å anmelde fire vilkårlige Netflix-filmer.
Hva han synes om filmene er jeg ikke opphengt i. Det er ikke derfor jeg skriver denne kommentaren. Det er for å komme med en litt mer nyansert presentasjon av hva Netflix-originaler er.
Argumentasjonen hans dreier seg om en sammenligning med kinofilmer satt opp i Norge og at Netflix-filmene «befinner seg i helt en annen, lavere divisjon enn alle disse. Det blir som å sammenligne profesjonell idrett med amatørsport, det er to forskjellige ting».
Brochmann konkluderer med at «Netflix-filmene fremstår som et resultat av romvesener som har sett vanlig kinofilm, for så å kopiere dem og lage sine egne filmer».
Her trengs det en massiv oppklaring. Brochmann snakker om Netflix som om det var en filmfabrikk som lager sine filmer på samlebånd. En film med stempelet «Netflix Original» er ikke laget av ansatte hos Netflix, egne Netflix-regissører eller av selskapet i seg selv. Påstanden til Brochmann «om du er så både produsent og distributør på en gang, så har ikke kvalitet stort å si,» er derfor ikke helt sann.
«Ser du på Netflix’ egenproduserte materiale står du i fare for å bli intellektuelt korrumpert,» forteller Brochmann etter en kort anmeldelse av fire Netflix-filmer: The Dirt, Triple Frontier, The Silence og The Highwaymen. Ingen av disse filmene er Netflix’ egenproduserte materiale.
The Dirt skulle egentlig produseres og distribueres av Paramount Pictures og MTV Films etter at de kjøpte filmrettighetene til boka om bandet for over ti år siden. Filmen hoppet fra studio til studio (Focus Features var også involvert på et tidspunkt) inntil Netflix kjøpte opp distribusjonsrettighetene, og med sin hjelpende (økonomiske) hånd kunne de samprodusere den med LBI Entertainment og 10th Street Entertainment. Netflix sørget for at filmen ble til, men ikke nødvendigvis hvordan den ble til. Her bør man skylde på andre enn Netflix hvis man ikke liker filmen.
Triple Frontier er ikke produsert av Netflix, men av Atlas Entertainment. Manuset var skrevet av Mark Boal og Kathryn Bigelow. Førstnevnte er en kritikerrost manusforfatter, som står bak The Hurt Locker, Zero Dark Thirty og Detroit. Alle tre verkene har han samarbeidet med Bigelow, som regisserte dem. J.C. Chandor (A Most Violent Year, All is Lost) skrev om manuset da han tok over regijobben. Filmen fikk god kritikk fra de fleste filmkritikere. Verken Chandor eller Boal har noe med Netlix å gjøre. Netflix hjalp Atlas Entertainment og sørget for at filmen ikke døde.
The Silence er heller ikke produsert av Netflix. The Silence er produsert av Constantin Film og EMJAG Productions. Førstnevnte er et tysk produksjonsselskap mest kjent for Resident Evil-filmene. De har tidligere i år samarbeidet med Netflix, da Constantin Film produserte Polar. En film som Brochmann sikkert hadde sagt var «laget av Netflix». EMJAG Productions er også et eget produksjonselskap og var en av de fire produksjonsselskapene til Martin Scorseses The Wolf of Wall Street. Open Road Films, LLC, tidligere kjent som Global Road Entertainment hadde distribusjonsrettighetene til The Silence. De solgte dem til Netflix for å unngå å gå konkurs.
The Highwaymen er, ja, du gjettet riktig, ikke produsert av Netflix. Filmen startet som en produksjon av Casey Silver Productions, Media Rights Capital og distribuert av Universal Pictures. Den skulle ha Paul Newman og Robert Redford i hovedrollene, men kom aldri noe sted. Paul Newman døde også for over ti år siden nå. Netflix kom på banen med en avtale med Universal. Filmen ble fullført (og fremdeles produsert av Casey Silver), men da med Kevin Costner og Woody Harrelson i hovedrollene. Det ble ikke gjort noen store forandringer i produksjonen og filmen hadde Casey Silver som produsent, som var samme rolle han hadde da filmen skulle distribueres av Universal.
Derfor blir det svake argumenter når man skal angripe en strømmetjeneste ved å anmelde filmene de velger å distribuere. Netflix har en helt annen rolle enn det som blir fremstilt i Morgenbladet.
Er det mye «dritt» på Netflix? Selvsagt! Jeg føler derimot ikke for å angripe mitt lokale bibliotek selv om jeg ser utallige barnebøker eller Fifty Shades of Grey oppstilt på et podie. Jeg går rundt og leter mellom sjangre og forfattere, for å finne det som treffer min interesse. Filmens kunstneriske kvaliteter (eller mangelen på dem) har ikke så mye med plattformen filmene vises på.
Noen ganger har Netflix en mer aktiv rolle i en films produksjon, men Netflix er ikke alene som produsent og distributør, med en Netflix-regi som kommentaren insinuerer.
Jeg ønsker å trekke frem hva Netflix har gjort, hvor flinke de har vært på å fremme gode, intellektuelle filmskapere, men også gi talentfulle skapere en plattform til å leke seg på. Netflix er fremdeles nokså unge i feltet. «Netflix Original»-stempelet er bare noen år gammelt.
Den aller første spillefilmen som fikk stempelet var Beasts of No Nation (2015) som premierte på Venezia filmfestival. Den bærte stolt «Netflix Original»-stempelet på filmplakaten og fikk mye oppmerksomhet for skuespillerprestasjonen til Idris Elba, som vant prisen for beste birolle under SAG-utdelingen. Den andre filmen som fikk stempelet var en kjempeflopp (The Ridiculous 6). Som i et bibliotek valgte jeg bort denne filmen og plukket opp den som fenget min interesse. Den filmen som faktisk plukket med seg priser, som gjorde seg kjent blant filminteresserte og innad i industrien.
Senere hoppet flere talentfulle filmskapere på dette toget. Hva med Bong-Joon Ho sin Okja og Noah Baumbachs Meyerowitz Stories som ble vist på 2017s Cannes-festival (som var før Cannes sa «nei takk» til å vise Netflix-filmer, men det er en annen sak)? The Meyerowitz Stories fikk en fire minutter lang stående applaus på festivalen. Dette er også filmer som trendet på Netflix sommeren 2017. Det som Brochmann beskriver som en uting ved Netflix-originalene.
Året etter kom de tydeligere på banen under «award season». Alfonso Cuaróns kritikersuksess og Gulløven-vinner Roma fikk ti Oscar-nominasjoner og vant pris etter pris på mange utdelinger. Roma ble til slutt den mest kritikerroste filmen i 2018 når man leger sammen anmeldelsene på Rotten Tomatoes og Metacritic.
«Netflix trenger ikke selge en Netflix-film,» skriver Brochmann og argumenterer at folk betaler for volum og ikke enkelttitler. De har likevel en markedsføringstaktikk som alle andre studioer, og det er gjerne sentrert rundt enkelte titler. Man kan ikke ignorere at de brukte 25-30 millioner dollar på å markedsføre Cuaróns Roma. Det er mer enn det filmen kostet. I januar 2019 kunne de avsløre at de fikk rekordmange nye Netflix-abonnenter i det siste kvartalet av 2018. Kan Coen-brødrenes Ballad of Buster Scruggs, Roma (og sikkert Bird Box) være årsaken til det?
Netflix hadde et stort fokus på å selge mesterverket Roma. Hvor ofte er det vi får et ærlig og realistisk portrett av meksikanske hushjelper så fremtredende i dagens filmmiljø som Netflix greide med Cuaróns film? Hvor ofte kan en fremmedspråklig film ha en presse-turné med skuespillerne Marina de Tavira og Yalitza Aparicio på et talk-show som Jimmy Kimmel på samme linje som de andre Hollywood-blockbusterne? Netflix satset store summer for en kvalitetsfilm. Mye mer enn de gjorde for Netflix-filmene som fikk dårligere kritikk.
2018 var et spesielt år for Netflix når det gjaldt kritikerroste filmer. Den rake motsetningen til det Brochmann forteller om at «sjangergrepene er så like tradisjonell Hollywood-film,» er Orson Welles‘ The Other Side of the Wind. Ja, du hørte riktig. Mannen bak det som anses som en av verdens beste filmer (Citizen Kane) har en eksperimentell dramafilm som han ikke fikk fullført. Welles hadde prøvd å få filmen finansiert siden 70-tallet. Han døde i 1985 og prosjektet var ansett som tapt. Showtime ville finansiere det, men kom ikke så langt (og mannen med den planen døde). Deretter prøvde produsentene med crowdfunding. Det gikk heller ikke så bra. Netflix kom deretter med en to-films-avtale og gav mange nok millioner sånn at Oja Kodor (den gamle kjæresten til Welles) kunne klippe ferdig filmen og produsentene med visjonen (Frank Marshall og Filip Jan Rymsza) kunne sørge for at verket ble komplett. Filmen, samt They’ll Love Me When I’m Dead (dokumentarfilmen om skapelsen av The Other Side of the Wind), ble lansert høsten 2018 på Netflix og fikk storslått kritikk. Netflix hadde pengene og gav en hjelpende hånd til å få en del av filmkulturen tilgjengelig. I 2019 gjør de det igjen.
En av vår tids mest anerkjente filmregissører har slitt med å få nok penger til sine cinematiske drømmeprosjekter. Martin Scorsese slet med å få igjennom Silence (2016), som i 2012 var oppe i luften som et tapsprosjekt, fordi religiøse periodedramaer er vanskelig å trekke inn et kinopublikum. Det er rart å tenke på at til og med Martin Scorsese kan ha problemer med å få publikum til å komme til kinoen, men det er realiteten. Etter Silence var drømmen å få filmatisert The Irishman, som skulle vise seg å være veldig vanskelig. Paramount takket nei til å distribuere Martin Scorseses drømmeprosjekt inntil Netflix gav tommelen opp og gav produksjonen millionene de trengte for å få det igjennom. The Irishman er første samarbeid med Robert DeNiro og Scorsese siden Casino (1995). Joe Pesci, som imponerte oss alle i Goodfellas, returnerer i denne filmen som består også av Al Pacino, Harvey Keitel, Anna Paquin, Bobby Cannavale og Ray Romano. Dette prosjektet kommer i slutten av 2019 og hadde gått i søpla uten Netflix’ inngripen. Her er også et eksempel på Netflix som prøver å selge én Netflix-film. Under årets Oscar-utdeling (hvor Netflix dominerte mer enn de har gjort før) viste de en kort teaser til The Irishman i reklamepausen, og fokuserte på stjernegalleriet og den kritikerroste regissøren. Ikke på volum.
Netflix har et kjempeutvalg, men de strider aldri om å være et utelukkende A24, Annapurna, arthaus eller Fox Searchlight. Noe som er greit, for utvalget skal være for alle og enhver. De er også den mest fremtredende plattformen for kvinnelige regissører. Det er ikke nødvendigvis en «lavere dimensjon,» som Brochmann sier, fordi Netflix kjøper opp filmer fra alle mulige produksjonselskap uansett. Jeg hadde kjøpt argumentasjonen litt mer om Netflix hadde distribuert samtlige filmer fra selskapet The Asylum, men det gjør de jo ikke. Det er middelmådige filmer på Netflix, men som abonnent velger jeg bare noe annet.
Poenget ved denne kommentaren er ikke at «disse eksemplene er bedre enn dine,» men å belyse at Netflix ikke er et romvesen som lager film kopiert av kinofilm. De har ikke et gigantisk filmstudio hvor alle Netflix-filmer blir til. Netflix er en økonomisk hjelpende hånd som sørger for at filmer får en plattform. Og den fantastiske, økonomiske hjelpen de har gjort hittil bør ikke ignoreres. Det kan være å redde en film som kommer til å slite med å få publikum i kinosalen. Eller filmer som er i fare for å kjøre noen konkurs (slik som The Silence). Arbeidet blir i det minste bevart av noen og Netflix har millionene til det. Jeg vil argumentere for det motsatte av det Morgenbladet forteller meg. Filmer som Netflix distribuerer kan bidra til at man leter etter hvor filmen først hadde premiere, hvordan Netflix kjøpte opp distribusjonsrettighetene og produksjonshistorien til gitt film. Jeg føler meg mindre lat med Netflix.
RSS