
Mitt navn er Erik Martenson, og jeg er en videogramfanatiker. Jepp, jeg er en av de tullingene som samler på fysiske videogram, i 2021!
Da spør jo alle om hvorfor, og for å svare på det, må jeg nesten starte fortellingen fra begynnelsen.
Og siden jeg er blitt 48 år gammel, strekker den seg ganske langt tilbake i tid.
Vi må ta tidsmaskinen tilbake til det glade 80-tallet. På den tiden var det ingen selvfølge at folk hadde videospiller hjemme. Faktisk var det få som hadde datamaskin. Mange hadde fortsatt bare radio, og jeg kjente familier som eide sort-hvitt-TV. Tenk litt over det! TV-apparater som bare viste bilder i sort, hvitt og ulike gråtoner.
Uansett, vi skal til 80-tallets Tromsø. Fatter’n hadde heldigvis et bra fargefjernsyn. Det bulet kraftig ut bak og veide like mye som en middels folkevogn, men joda, farger!
Eneste problem var at det ikke fantes noe annet å se på enn NRK, og Internett fantes ikke ennå. NRK var ikke noe for oss, så min far kjørte oss i Land Roveren til Videoverden rett utenfor Tromsø sentrum og leide en «Moviebox».
Kort fortalt var Moviebox et monster av en videomaskin innbakt i en svart plastkoffert som man leide sammen med filmene. Dermed åpnet det seg en ny verden for et folk som bare hadde én TV-kanal å rutte med. NRK var statskontrollert og under streng sensur. Fatter’n og jeg mesket oss med action- og science fiction-filmer og -serier på disse svarte plastkassettene, gjerne fem til seks filmer i slengen. Jeg husker klassikere som V, Knight Rider, Star Wars, The Twilight Zone, Blade Runner, Tron, for å nevne noen.
(Artikkelen fortsetter nedenfor.)
ANNONSE:
Klikk her for 15 % rabatt på Disney+ sitt årsabonnement!

Eriks hjemmekino anno 1992–1994. TV-apparatet er et Bang & Olufsen med farger og fjernkontroll, mest sannsynlig er dette BeoVision 4002, produsert mellom 1977–1982. Jeg arvet dette fra mine besteforeldre da de oppgraderte til et nyere B&O-apparat. Forsterkeren er den første jeg kjøpte, en Marantz. Den doble kassettspilleren er en JVC, CD-spilleren en Sanyo som tok fire plater i slengen, og videospilleren er en Panasonic jeg kjøpte brukt av Ivar Landbakk (Landbakks foto, Tromsø), en utrolig spiller som varte nesten helt frem til jeg fikk DVD i 1998. Foto: Eget
«Hva med formatkrigen?» vil noen sikkert spørre nå. Ja, det var en formatkrig, hovedsakelig mellom Betamax og VHS, og jeg tror fader’n hadde en Beta-spiller, men den krigen foregikk uten at jeg merket noe til den. På midten av 80-tallet var VHS allerede nesten enerådende.
Så VHS ble en kulturell revolusjon for kulturelt sultefôrede nordmenn. Det ble en trend som satt seg så fort at myndighetene ikke rakk å innføre sitt sedvanlige sensurapparat før det fantes videokiosker på hvert gatehjørne. Mye morsomt ble tilgjengelig på magnetbånd, og det gikk ikke så veldig langt tid før de første razziaene åpenbarte seg. Videobransjen ble dermed i visse kretser sett på som noe snuskete og umoralsk.
Det varte heldigvis ikke lenge. I 1987 kom loven om film og videogram, og den ryddet opp i mye av det verste snusket. For ja, det var nok noen med svin på skogen både med hensyn til ulovlig innhold på kassettene og ikke helt tradisjonell bokføring. Det ble samtidig innført avgift på omsetning av leie- og kjøpefilm.

Katten Lotta elsker også å se film, men hvis filmen er kjedelig, da sovner hun. Her ligger hun i godstolen mens matfar ser på Chappie (2015). Foto: Erik Martenson.
På begynnelsen av 90-tallet ble jeg ferdig med videregående skole og militæret, og jeg startet å jobbe i min fars bokhandel. Ironisk nok, vil noen si, ble videoformatet omfavnet av bokhandelen i Norge og dermed akseptert som noe kulturelt. Selvsagt hjalp det at barnefilmer ble populære å ha «i de tusen hjem», og at man kunne kjøpe de trygge Disney-filmene. Således var det bokhandelen som tok seg av kjøpefilmene, men de tradisjonelle videobutikkene fortsatt hovedsakelig drev med utleie. Snart hadde «alle» videospiller hjemme, og folk leide og kjøpte i store mengder.
Jeg tok over videoavdelingen i 1993, som da var et hjørne i første etasje av bokhandelen i Sjøgata i Tromsø. Det gikk i løse stativer og sjokkselgere, spredt litt rundt omkring. Jeg hadde god tro på kjøpefilm og begynte å samle selv. Jeg kjøpte inn videostativer til butikken med lys og skikkelige hyller, slik at man kunne bla i filmene på en god måte. Omslagene sto ute og filmene lå i skuffer bak kassen. På midten av 90-tallet spådde jeg at kjøpefilm kom til å bli stort, større enn leiefilm. Ikke så mange trodde på det.

Eriks hjemmekino anno 2001–2005. Widescreen og DVD. Min første widescreen-TV ble den tyske Loewe Xelos 5381ZW. 32 tommers CRT med eget kabinett og dreibar fot. Dette var saker! Jeg hadde sonefri DVD-spiller i samme merket, og kunne bruke TV-fjernkontrollen til begge, men for å bytte plate, måtte man selvsagt åpne skapet. Forsterkeren var en Denon AVR1804SI, og høyttalerne EPOS ES11 på stativ med spikes. Kongelyd! 32 tommer ble også ansett som digert! Foto: Erik Martenson.
Men jeg fikk jo rett. VHS solgte som bare dét, og vi kunne utvide utvalget med import fra England. Vi hadde til og med egen hylle for Hong Kong-filmer, og Centrum Libris bokhandel ble kjent for stedet å kjøpe film i byen. I 1994 gikk jeg bokhandlerskolen i Oslo, og i 1996 var jeg med Erik Zmuda fra bransjeorganisasjonen Film & Kino og mange andre videofolk til Los Angeles på min første videomesse, VSDA. Jeg ble også med i Libris-kjedens videoråd, som forhandlet frem distributøravtaler og bestemte strategien for videre videosalg.
Inspirert av videomessen, og med klokkertro på kjøpefilm, utvidet jeg videoavdelingen ved å flytte den opp i andre etasje av bokhandelen. Dette var i 1998, og vi kalte butikken for Libris Multimedia. Der skulle vi samle alle de høyteknologiske produktene. Dette var tiden da folk begynte å kjøpte hjemme-PC, og spillkonsoller som PlayStation var skikkelig i skuddet. Med ett hadde vi byens beste utvalg i kjøpefilm, og vi utvidet importen fra England. Disse måtte registreres og merkes med klistremerker fra Statens filmtilsyn.
Personlig hadde jeg hundrevis av VHS-er hjemme, meter etter hyllemeter i BBB-reoler. Faktisk ble VHS-formatet utviklet det samme året jeg ble født, i 1971, og i 1976 ble den første VHS-videomaskinen lansert. Det var selvsagt en JVC, skaperen av VHS, og maskinen ble lansert på Hotel Okura i Tokyo, et flott hotell som jeg tilfeldigvis skulle feire jul på i 2013.
Men var VHS et bra videoformat?
Ja og nei. VHS brakte filmer og TV-serier hjem til folk på en relativt rimelig måte, og folk flest hadde uansett små fjernsynsapparater plassert langt unna. Men det var ikke et format som kunne gi en fullverdig og optimal filmopplevelse. Det var lav oppløsning på bildet, og lyden var dårlig. I tillegg fikk man ikke se hele bildet. Fordi TV-apparatene i den tiden var nesten kvadratiske, ble filmene tilpasset med såkalt «pan & scan»-teknikk. Tanken var at folk skulle slippe svarte striper øverst og nederst på skjermen. For en filmelsker var dette selvsagt ren vandalisme. For filmer skutt i skikkelig widescreen, for eksempel Ben-Hur (1959), fikk man jo bare se halve filmen. I tillegg ble man påtvunget teksting om man ikke kjøpte filmen på import. På slutten av 90-tallet kom det ut filmer i widescreen på VHS, men da var allerede formatet modent for utskiftning uansett.
Mange nye formater hadde prøvd å dytte VHS av videotronen, og det var vel LaserDisc som kom nærmest. Markedsført som MCA DiscoVision i USA, og med overlegen bilde- og lydkvalitet sammenlignet med VHS, ble de store, blanke platene raskt en favoritt hos filmentusiastene (og er det fortsatt i dag hos mange samlere). Men det største gjennombruddet med LaserDisc var likevel at formatet la grunnlaget for nyere optiske discfomater som CD og DVD.
I 1998 kom de første DVD-ene ut i Norge fra Scanbox og Warner, og jeg tok imot formatet med åpne armer både hjemme og i videobutikken. DVD var sexy, tok lite plass i hyllene og hadde mye bedre bilde og lyd. DVD-ene ble heller ikke slitt under avspilling på samme måte som VHS, filmene var i widescreen, og man kunne skru av teksten (som regel). Det var lett å markedsføre formatet. Med samme størrelse som en CD, som folk kjente godt til, var det enkelt å forklare at dette var videoens CD.
En stund hadde vi begge videoformatene i butikken, men det gikk ikke så lang tid før VHS var utfaset. Jeg mener å huske at 2001 var året vi hadde høyere omsetning på DVD enn VHS, og i 2002 ble de siste hyllene konvertert til å passe DVD-omslagene. Personlig hadde jeg solgt unna alt av VHS før årtusenskiftet, og antall DVD-er hjemme rakk å komme opp i over tusen stykker før neste format kom valsende over horisonten.

Eriks hjemmekino anno 2006–2012: Ekte flatskjerm og full surround! Min første flatskjerm ble en plasma fra verdens beste TV-produsent da: Pioneer. Den var 720p og på hele 50 tommer. Denon-forsterkeren var byttet ut med Pioneer (VSX-LX70), og jeg supplerte EPOS-høyttalerne med Dali for å få full 6.1 surroundlyd. For å unngå soneproblemer hadde jeg to Blu-ray-spillere: en Sony fra USA og en Samsung fra europeisk region. Apple TV gen. 2 var på markedet fra 2012, og ga 720p den også. Ellers på bildet er det dekoder og modem fra Canal Digital, samt en Time Capsule fra Apple. Pioneer-boksen under Time Capsulen er kontrollenheten til skjermen, som altså på den tiden ikke fikk plass i selve skjermen. Foto: Erik Martenson.
Da DVD kom, var det liten tvil om at formatet kom til å erstatte VHS, men det var ikke like sikkert for Blu-ray Disc (forkortet til BD). Helt fra startgropen var det nemlig en glohet formatkrig, og den pågikk i to år. BD ble lansert i 2006, bare ni år etter at DVD ble lansert. Hvorfor DVD fikk så kort levetid i forhold til VHS (over tjue år) kan tilskrives den stadig akselererende teknologiske utviklingen. Før i tiden kjøpte man TV, radio, vaskemaskin og lignende, og forventet at de skulle vare i ti–femten år. Nå er TV o.l. ferskvare og byttes gjerne ut etter fire-fem år. Det var også en rivende utvikling i TV-bransjen. På få år gikk fjernsynsapparatet fra å være en stor, klumpete kasse bortgjemt i et hjørne av stuen til å bli en lekker flatskjerm plassert sentralt i det samme rommet. Skjermstørrelsen vokste omvendt proporsjonalt med tyngden og tykkelsen på apparatet, og oppløsningen på bildet skjøt i været som en romferge.
Blu-ray kom tordnende som et ekspresstog med sine 1080p, digital 3D og fantastiske Master Audio True HD surroundlyd. Elektronikkbransjen var allerede i gang med å selge inn Full HD-skjermer (1080p) som skulle erstatte både CRT- og HD Ready (720p) -skjermer.
DVD hadde ikke en sjanse, og det samme kan sies om HD DVD, som var konkurrenten i formatkrigen. Redaktør John Berge i daværende Release (og nåværende Videomagasinet) og jeg var til stede under videomessen HME i Las Vegas sommeren 2008 da Warner valgte side i krigen og satte siste spiker i HD DVD-kisten. Vi hadde begge stor tro på at formatet ville vinne, og så langt ser det ut til at vi kan kalle BD det mest suksessrike kjøpefilmformatet i historien. Kvaliteten var fremragende, og man kunne se sine gamle DVD-er på den samme spilleren.
Nå kunne det vel ikke bli bedre?

Eriks hjemmkino anno 2012–2017. Endelig full HD! I 2012 tok jeg spranget fra 50 til 65 tommer, og denne gangen ble det 1080p. Siden Pioneer ikke lenger produserte TV-er, ble det en Panasonic TX-P65VT50Y, da dette var toppmodellen dette året. Plasma, selvsagt! Det øvrige utstyret er det samme, men Apple TV-en ble byttet ut med en 3. gen. 1080p-boks. Foto: Erik Martenson.
Som følge av at min far dessverre ble alvorlig syk, ble bokhandelen vår lagt ned i 2007, rett før BD-formatets inntog. Jeg gikk over fra å selge bøker og filmer, til å skrive romaner. To av dem er gitt ut på hhv. Schibsted Forlag og Vigmostad & Bjørke. Jeg venter fortsatt på telefonen fra Hollywood på filmrettighetene, og jeg håper selvsagt på Ridley Scott eller James Cameron.
I 2008 var jeg og John som nevnt med på den amerikanske videomessen i Las Vegas, som skulle bli den siste i historien. BD vant da over HD DVD, og Toshiba måtte dra hjem med halen mellom bena. Det var året resesjonen traff USA hardt, og mange flotte hoteller ble lagt på is i Syndenes by. Jeg traff også min fremtidige kone da, i Las Vegas, som også var siste by på en spennende roadtrip sammen med min gode venn (og redaktør) John Berge. Året etter var jeg også på min første Consumer Electronics Show-messe (CES), som også gikk av stabelen i Las Vegas. Det handlet selvsagt i stor grad om Blu-ray. Formatet vokste og vokste. Senere samme år var jeg for første gang i Asia, nærmere bestemt teknologibyen Shenzhen på grensen til Hong Kong. Og deretter Hainan-øya, Kinas svar på Hawaii.
Vi hopper frem til 2013. Jeg jobbet da på Eplehuset i Tromsø. Min 50-tommers Pioneer plasma har blitt byttet ut med en Panasonic 65-tommers plasma med full 1080p HD og 3D via aktive, progressive briller. Filmsamlingen hjemme vokser. Mange DVD-er har blitt byttet ut med BD, og et nytt format tar plass i hyllene: Blu-ray 3D.
3D ble kanskje ikke den suksessen mange håpet på, men formatet hadde sine tilhengere, og det var artig for ungene. Dessuten kom et nytt format deisende over horisonten, et format som skulle sette 1080p og 3D helt i skyggen: 4K.
Allerede i 2012 fantes det TV-er som kunne vise 4K, men det skulle gå enda et par år før formatet var skikkelig definert i forhold til hvilke standarder som skulle gjelde, og ikke minst før det kom tilstrekkelig med 4K-innhold. Å streame 4K er ikke så enkelt når en film kan være på 100 GB. Igjen var svaret å gi ut filmene på et nytt fysisk medium. Denne gang ble det kalt 4K Ultra HD, arvtakeren til Blu-ray Disc. De første titlene kom ut 1. mars 2016, sammen med de første spillerne fra Samsung og Panasonic.
Først i 2017 fikk jeg endelig selv 4KTV, en Panasonic EZ-1000, en 65-tommers OLED-skjerm. Spilleren ble en Oppo UDP-203, og det gamle lydanlegget med fete kabler ble byttet ut med trådløse og minimale Bose Lifestyle 650.

4K Ultra HD Blu-ray-logo.
Men er det virkelig verdt det? Er ikke DVD og Blu-ray «godt nok»?
Svaret avhenger selvsagt av hvilken side av gjerdet man står på. Spør deg selv; er du en virkelig filmfan? Dyrker du kvalitet, og elsker du å se film? Bryr du deg om kvalitet på bilde og lyd? Hvis du svarer nei på disse spørsmålene, bør du nok absolutt holde deg til streaming på nettbrett eller mobil, men svarer du ja, da er det ikke noe å tenke på!
Det er ikke uten grunn at samtlige seriøse filmstudio nå rekonstruerer og skanner inn sine klassikere på UHD, det vil si enten 4K eller 8K. 4K er det eneste formatet som i størst mulig grad kan gjengi detaljrikdommen i en original og velholdt 35 mm filmrull. Blu-ray er et flott format som åpnet muligheten for at man kunne kjøpe større TV og sette seg nærmere, og de fleste 4K-spillere og -TV-er kan oppskalere Blu-ray til å bli enda bedre. Men 4K (og snart 8K om to–tre år) er kongen på haugen. 4K UHD er hvordan filmskaperne ville at du skulle se filmen. Perfekte farger (på grunn av HDR), ingen jitter (bildet hopper opp og ned), god kontrast og klarhet i bildet, samt utmerket lyd (selvsagt avhengig av lydanlegget ditt).

Eriks hjemmekino anno 2018: Endelig 4K! Nå er alt unntatt stereobenken byttet ut. TV-en er en Panasonic EZ1000, toppmodellen av OLED-skjermer fra produsenten i 2017 i 65 tommer. Spilleren er en sonefri Oppo UDP-203 som spiller «alt»: CD, DVD, BD, UHD, etc. Apple TV-boksen er nå i 4K, og surroundanlegget er byttet ut med et trådløst Bose Lifestyle 650. Foto: Erik Martenson.
Det er i sannhet en god tid å leve i som filmentusiast. Vi har altså beveget oss fra en tid med null respekt for filmen som kunstverk: De viste oss halve bildet (pan & scan), i en grusom, grøtete kvalitet, med påtvungede norske undertekster. Gjerne var filmen klippet i også, men det var filmsensurens skyld. De oversatte som regel filmtittelen, noe som skapte komplett kaos både for kinogjengere og de som ville leie eller kjøpe den. I tillegg var det sonesystemet. DVD og Blu-ray ble delt inn i et rigid apartheidvelde som forhindret import på tvers av landegrensene. Brukssperre, kalles det, og det går utover både seerne og filmsalget til studioene, som sikkert trodde det var en god idé på den tiden.
Nå er heldigvis alt mye bedre. Det har vel knapt fantes en bedre tid for filmelskere? Bredden i utvalget er imponerende, og det har aldri før eksistert så mange måter å se film på. Fysisk video lever i beste velgående. Blu-ray holder markedsandelene og i tillegg kommer UHD, Den hellige gral for filmsamlere, hvor du kan se filmen slik den ble skapt, med eller uten norsk tekst, og med perfekt lyd. Sonesystemet er også en saga blott med UHD-formatet!
Men som med alt her i livet, må man av og til finne en balanse. Det passer ikke for alle å fylle en hel veggreol med filmer, eller å investere 140.000 kroner i hjemmekino (som mitt anlegg koster i butikk). For selv om streaming fortsatt bare står for en tiendel av inntjeningen til filmstudioene, og kvaliteten er noe lavere pga. redusert bitrate og høyere komprimering, er det for mange eneste mulighet i en travel hverdag. Og streaming (eller strømming, om du vil) har blitt veldig mye bedre i det siste. Her skal Netflix, som opprinnelig startet med fysisk, ha honnør for å ha startet med 4K-streaming allerede i 2014. Senere fulgte Amazon, og nå er også Apple på banen med sin Apple TV 4K, og etter å ha sett Annabelle (2014) i 4K, må jeg si meg imponert.
Så nå har jeg Apple TV 4K, og det hender oftere at jeg streamer film. Jeg laster også ned iTunes-filmer på min iPad Pro når jeg skal ut og reise. I tillegg har jeg Amazon Prime-medlemskap og begynt å se The Man in the High Castle (2015) via appen. Jeg ser også filmer og serier hos den nye strømmetjenesten Apple TV+
Jeg kjøper digitalt innhold, leier det ikke, og jeg foretrekker fysisk. Det er noe med fargene og oppløsningen, spesielt i mørke partier, hvor 4K UHD-formatet fortsatt har et fortrinn. 4K-streaming kan kanskje erstatte Blu-ray med sin 1080p-kvalitet, men enn så lenge velger jeg 4K UHD for den perfekte 4K-opplevelsen.
Snurr film!

Erik Martenson.
RSS