Anmeldelse: Birds of Prey (and the Fantabulous Emancipation of one Harley Quinn)

Birds of Prey (and the Fantabulous Emancipation of one Harley Quinn) er en stor fornøyelse å se på kino!

Hvis du skal se den, så ha ditt gode humør klart for denne festen av en film. (I resten av artikkelen så kaller jeg den bare Birds of Prey for enkelhetens skyld. For en lang tittel denne filmen har!)

Her er det mye som er kult for DC-fans, med referanser til tidligere filmer, TV-serier og til det større tegneserieuniverset de kommer fra.

Birds of Prey foregår etter hendelsene Suicide Squad (2016) – men det er ikke nødvendigvis en oppfølger, det er mer sin egen historie.

Du trenger heller ikke egentlig å ha sett Suicide Squad, for å forstå hva som skjer her siden Birds of Prey gir et veldig godt resymé av Harley sin historie til nå. Dette er veldig fint fordi Suicide Squad var veldig middels film. Mye bra og mye dårlig som ikke helt hørte sammen. Det var potensiale der, til noe bedre, men kom aldri frem. Birds of Prey utvider og forbedrer nesten alt Suicide Squad prøvde på. Birds of Prey ender opp som den beste av de to filmene av nettopp denne grunnen.

Historien er spennende å følge med på. Noen ganger tar den gode historievalg som jeg ikke forutså. Historien er ikke nødvendigvis perfekt, men den har mye som gjør seg bra der. Nå er ikke jeg psykolog, men dette var veldig god måte på å illustrere reisen til Harleen Quinzel – fra deprimert og dumpet kjæreste, til en badass gal kvinne som står opp for seg selv og andre.

Skurkene var også kjempebra å se, selv om en viss Victor Zsasz (Chris Messina) gjerne kunne trengt noen flere scener som definerte ham – som en dyp karakter og skummel morder, mer enn en lakei til sin mester Roman Sionis (Ewan McGregor). Denne karakteren blir brukt godt, men jeg kan se at han hadde et større potensial. Hvis de hadde valgt å gi han litt mer spilletid, så kunne kanskje Victor Zsasz kommet enda bedre frem i filmen.

Apropo tidligere nevnte Roman Sionis/Black Mask, så er han illustrert veldig bra, med god karisma og en skummel atmosfære rundt seg. Du kødder ikke med han for å si det sånn.

Jeg fikk litt gåsehud av hvor skummel og truende han kunne være. Han er neppe den dypeste skurken i galleriet og kanskje ikke den aller skumleste, men han passet fortsatt veldig godt inn.

De andre medlemmene i team-upen til Birds of Prey fungerer også godt. Manusforfatter Christina Hodson har gjort en bra jobb med de interessante karakterene. Flere gode lag med karakterhistorier her, spesielt på Huntress, Black Canary og Cassandra Cain. Batman the Animated Series-fanen i meg er også veldig glad for at Renee Montoya var med. Hun var en ypperlig del av historien og er en brak karakter å legge litt mer vekt på, for å øke seriøsiteten i filmen.

ForBirds of Prey er ikke den mest seriøse, og det vet filmskaperne, men innimellom er det ihvertfall et snev av det, spesielt i scener med Montoya og Huntress. Når seriøsiteten først kommer så lar de den dvele litt uten brå klippinger til noe kjempemorsomt eller koselig.

Filmen bringer frem mye god humor. Spesielt i scener med Harley, hun har en nesten Deadpool-lignende følelse i humoren, men med sin egen vri. Dette er også en veldig voldelig film, som ofte tøyer de grensene veldig. Da er det god grunn til å ha 15-årsgrense her. Andre ganger er det mer «gladvold» som bringer mer humor og noen kule slow-motion sekvenser.

Margot Robbie som Harley Quinn og Ewan McGregor som Roman Sionis/Black Mask viser noen ypperlige fremvisninger av sine karakterer. Det virker som de koser seg med å bekle denne typen roller, spesielt når hver av dem gir karakteren sin en atmosfære som det var vanskelig å ikke like.

Jurnee Smollett-Bell, som spilte Dinah Lance/Black Canary, gjorde en bra illustrasjon av sin karakter. Koreografien på hennes slåssescener var helt rå, jeg elsker de! Jeg vil fortsatt si at den beste versjonen av Dinah Lance/Black Canary er spilt av Katie Cassidy i superhelt-TV-seriene fra CW (Arrow, Flash, Supergirl. osv), men Smollett-Bell kommer i nærheten, og om noen år så kan hun kanskje rivalisere med Cassidy i sitt skuespilleri.

Karakterer som Huntress, Cassandra Cain og Renee Montoya får også interessante vrier.  Dette gjør deres karakterer til skuespillernes egne. Jeg tror den jeg er mest fornøyd med er  Renee Montoya, spilt av Rosie Perez. I Batman: The Animated Series fra 90-tallet er hun ikke egentlig en så stor og viktig karakter, men jeg blir overrasket over hvor mange lag og hvilke nye sider denne karakteren har nå, kontra det hun hadde tidligere.

Ella Jay Basco, som spiller Cassandra Cain, og Mary Elizabeth Winstead som Helena Bertinelli/The Huntress, gjør begge to formidable jobber med å vise seg frem som kompetente skuespillere. Jeg kan se at Basco kanskje kan trenge litt mer trening på overbevisning i noen scener, men eller så er hun fabelaktig. Winstead derimot har full kontroll, det føles ut som om hun var født til å spille denne karakteren.

Jeg elsker fargepaletten i Birds of Prey (and the Fantabulous Emancipation of one Harley Quinn). Den er skjønn og gir en egen identitet til hele filmen. Den sammensvarer mye med action-scenene hvor det skapes god kontrast mellom de forskjellige fargene.

Musikken er også veldig bra, og her har mye blanding av bakgrunnsmusikk og vokalisert musikk fra forskjellige artister. Hver av dem gjør filmen veldig spennende og mer interessant. Vanligvis liker jeg bakgrunnsmusikken mer fordi den vanligvis gir en slags spesiell atmosfære til en film. Vokaliserte sanger pleier ikke å gi meg det vanligvis, men denne gangen liker jeg band-sangene bedre. Sangene gir  mer identitet til ikke bare filmen, men også kvinnerollene. Det er akkurat som om de er laget spesifikt for disse karakterene.