Filmanmeldelse: «Call Girl

»

Ikke langt unna perfekt om det «perfekte» sosialdemokratiske 70-tallet. «Call Girl» er en fantastisk god film.

Hvor skal man begynne?

Annet enn å fastslå at Call Girl lykkes på de aller fleste plan.

En komplett gjennomført filmopplevelse.

Call Girl er en så stilsikker, gjennomført og visuelt henrivende beskrivelse av 1976, at man tror man er der.



Scenografen og kostymedesigneren bør definitivt få sine gullmedaljer. Fotograf Hoyte van Hoytema likeså, manusforfatter Marietta von Hausswolff von Baumgarten (for et navn – gud bedre!), komponist Mattias Bärjed (mange geniale synthtema), og la oss slenge med klipper Kristofer Nordin og regissør Mikael Marcimain også selvsagt.



For et team denne gjengen og deres medsammensvorne har vært. For en visjon de har fullendt.



Hva fascinerer? Det meste. Som barn av 70-tallet og med en stor interesse for både politikk og samfunnsliv er det klart at en historie som til de grader handler om «liv og lære», og de nære ting som familiepolitikk, barn, sex og familie – vil interessere. Men den vil også interessere den gjengse filmseer, velger jeg å tro.



Dette er dramatikk på sitt beste, og uten den tilgjorte spenningskurven så altfor mange «basert på en sann historie»-filmer velger å tilegne seg. Denne filmen føles mer ektefølt og riktig, uten at jeg helt klarer å forklare hvorfor.

 Men jeg skal forsøke.

Det hele er en ganske så direkte skildring av hvordan det visstnok var i Stockholm for snart 40 år siden. Sjokkerende? Neppe, etter dagens standarder. Man blir bare sittende og måpe. Var det virkelig slik? I alle dager, skjedde dette? Ja, det gjorde det.



Filmen har tatt utgangspunkt i den virkelige «Bordellhärvan» – en etterforskning som fant sted i 1976, og hvor en bordellmamma ble pågrepet. Flere av samfunnets absolutte topper var på kundelisten, men de ble verken avhørte, tiltalte eller måtte vitne, selv om flere av de prostitierte var under 18 år og den yngste var 14. 

I filmens fiksjonsunivers, som føles ekstremt ekte da likhetstrekkene med saken er mange, følger vi nettopp fjortenåringen, kalt Iris, og hennes historie som barnehjemsbarn, og hvordan hun og venninnen trekkes inn i det eksklusive prostitusjonsmiljøet.

Unge Sofia Karemyr er filmens hjertebarn og stjerne, men hennes «mamma» – altså i faget – spilles av Pernilla August i det som må være hennes livs beste rolle, Dagmar Glans. 

For en tolkning, for en syndens dronning, med en intensitet uten sidestykke! La oss heller ikke glemme, og ikke bare av patriotisme, nevne Sven Nordin i en alldeles herlig siderolle som bordellmammaens kjæreste. Jo da, svensken sitter meget bra, og sannelig også en nordmann til, Kristoffer Joner som slesk regjeringsrådgiver.

Soundtracket er verdt noen setninger alene. Filmmusikken er preget av samtidsmusikk og ditto herlige synthtemaer. Filmskaperne har kostet på seg innkjøp av både Nights of Broadway og Fanny (Be Tender With My Love) fra det fabelaktige Bee Gees-albumet Main Course (1975), og sannelig viser de også omslaget på LP-en. Syncrabatt? 😉 Alt dette gleder selvsagt en Bee Gees’ fans hjerte.

Se filmen for all del på kino. Når den skal BD og DVD-lanseres til høsten vil angivelig en av scenene klippes bort! Det er scenen hvor en politiker mistenkelig lik Olof Palme har sex med fjortenåringen.

Stort mer er det ikke verdt å si. Gå og se den på kino og kos deg med en solid dose dobbeltmoral & en trippel dose kameraderi. Så veldig mye er neppe forandret siden 1976, når alt kommer til alt.