Filmanmeldelse: Den danske piken

KINOMAGASINETs anmelder gir Den danske piken terningkast fire.

Den danske piken har et skuffende manus, men fantastiske skuespillerprestasjoner.

Tom Hooper har regissert flere suksessfulle og følelseladede filmer, blant annet Oscar-vinneren Kongens tale.

Forventningene er derfor høye når hans nyeste film er enda en dramafilm basert på virkelige hendelser, denne gangen om det danske kunstner-ekteparet Einar og Gerda Wegener på 1920-tallet, som får livet snudd på hodet når Einar innrømmer at han identifiserer seg som kvinnen Lili, og blir etterhvert en av de første personene i verden som gjennomgår en kjønnsoperasjon.

Gerda er i begynnelsen en støttende og oppmuntrende kone, men ser etterhvert riskoen og farene ved at Lili vil gjøre alt hun kan for å bli en kvinne. Den sanne historien om en av verdens første transperson-pioneerer er en fascinerende historie, men det er langt fra en perfekt film.

Det er vanskelig å fortelle historien om en mann som ikke føler som komfortabel i sin egen kropp, og som identifiserer seg selv som en kvinne. For oss utenforstående er det ganske umulig å forstå hvilke følelser som må være i konstant sving inne i hodet til Einar Wegener, og hvilken lettelse det måtte vært å endelig kunne identifisere seg som Lili Elbe, kvinnen hun alltid har vært innerst inne.

Eller hvilken grad av forvirring og sorg Gerda Wegener må ha følt når hun etterhvert så Einar forsvinne mer og mer, og bli erstattet med Lili, en kvinne hun ikke lenger gjenkjente som sin ektemann gjennom seks år.

Manusforfatternes oppgave er i dette tilfellet å få publikum knyttet til karakterene i en så stor grad at en brøkdel av deres følelser blir gjenspeilet i oss når vi ser filmen. Men man får dessverre aldri et sterkt nok emosjonelt bånd til karakterene, på samme måte som man gjorde i for eksempel Kongens tale.

Poenget med denne filmen er at tilskueren skal bli rørt, sjokkert, frustrert, lei seg og glad på vegne av Lili og Gerdas historie. Men Den danske piken bringer dessverre frem lite følelser hos meg, og dette skyldes mangelen på det emosjonelle båndet mellom tilskuer og karakter, i tillegg til et ganske forutsigbart, stivt og til tider kjedelig manus. Veldig synd, og absolutt ikke forventet.

Men til tross for det skuffende manuset er det noe som trekker Den danske piken høyt opp, og gjør den til en film som absolutt bør sees. Og det er skuespillerprestasjonene. Eddie Redmayne fikk mye skryt for sin rolle som Stephen Hawking i fjorårets The Theory of Everything, og han gjør en like god jobb i Den danske piken, i rollen som Einar Wegener/Lili Elbe.

Redmayne er en skuespiller som bruker ansiktuttrykk og kroppsspråk til å gjenspeile følelser på en strålende måte, og dette utnytter han i denne filmen. Han overbeviser i en utfordrende rolle, og med et bedre manus kan jeg garantere at jeg måtte ha tørket tårer flere ganger i løpet av filmen.

Men selv om Redmayne gjør en stødig jobb i hovedrollen, er det svenske Alicia Vikander som imponerer mest. Denne unge skuespilleren har virkelig skapt et navn for seg selv i løpet av de siste årene, og beviser en gang for alle at hun er en av de neste store kvinnelige skuespillerne i Hollywood.

Vikander gjør en formidabel jobb som Gerda Wegener, en støttende, men forvirret kone, som gjør alt hun kan for å støtte mannen sin, som hun ser forsvinne litt og litt for hver dag. Hennes karakter er preget av mye følelser, og disse forskjellige følelsene blir godt fremhevet og strålende spilt ut av Vikander, som stjeler filmen!

Kjemien mellom de to hovedrollene er til å ta og føle på, og skuespillerprestasjonen til Redmayne og Vikander er uten tvil høydepunktet i Den danske piken.

Rollebesetningen i Den danske piken består av få navn, men alle de som spiller en sentral rolle gjør en god jobb. Ben Whishaw overbeviser i rollen som mannen som har et usunt forhold til Lili Elbe, Amber Heard ståler i rollen som den festglade og utradisjonelle venninnen til paret, og belgiske Matthias Schoenaerts gjør en stødig jobb i rollen som Hans, kunstforhandler og en av Einars barndomsvenner.

En av filmens andre styrker er det estetiske. Filmen ser veldig bra ut, med tanke på landskapsbilder, farger, klær, bilderedigering og klipping. Det er lite å utsette på her, og Den danske piken er uten tvil en stilren og visuelt flott film, med 20-tallets København og Paris i fokus. Filmmusikken er komponert av Alexandre Desplat, og det er heller ikke noe å sette fingeren på her.

Med et bedre manus kombinert med de strålende skuespillerprestasjonene fra Redmayne og Vikander, kunne Den danske piken blitt en fantastisk, men hjerteskjærende film, om aksept, toleranse og identitet. Men i stedet er det bare en god film, som bør sees på grunn av skuespillerne og det estetiske.

Stor takk til Trondheim Kino for presseadgang.