Filmanmeldelse: «Elysium»

Terningkast 6 fra KINOMAGASINETs anmelder til «Elysium».

«Elysium» er en en film som fungerer på absolutt alle plan. Intelligent og underholdende på samme tid er mulig.

Jeg gikk nærmest ør ut av visningen av Neill Blomkamps andre spillefilm, Elysium. Ør av opplevelsen av å ha sett en film som appellerte til meg på så ekstremt mange måter. Og for endelig å ha fått servert en sommerfilm som innfridde!

Elysium er skrevet og regissert av sørafrikanske/canadiske Neill Blomkamp, som slo an med sin debutfilm District 9 (2009). Han har med seg mange fra forrige film: klipper Julian Clarke, produksjonsdesigner Philip Ivey, filmfotograf Trent Opaloch og skuespiller Sharlto Copley (Agent C.M. Kruger).

Elysium er noe så sjeldent som en sci-fi-action-film som folk som verken har sans for sci-fi og/eller action bør kunne ha glede av, tenkte jeg umiddelbart etter å ha sett filmen.

Selv liker jeg begge sjangrene, også når de mikses, som i dette tilfellet. I tillegg er dette en dramafilm, en kjærlighetshistorie, og en politisk film. Så mye, i en film under to timer. Ja, det er faktisk mulig! Men jeg innser at det kan være vanskelig å tro det før man ser det.

Sjangermiksen gir filmen en unik stemning, og gjør at sci-fi-elementene føles ekstremt realistiske, man tror på denne verdenen som er skapt:

Vi befinner oss i år 2154, i Los Angeles og på romstasjonen Elysium. På sistnevnte sted er det Paradis, mens folk flest strever med forurensning og kaos nede på Jorden. Og her møter vi vår antihelt Max Da Costa (Matt Damon), som raskt skal få en ekstremt god grunn til å komme seg til Elysium – en uoppnåelig drøm for de fleste.

Selvsagt er det elementer i Elysium man vil kjenne igjen fra en lang historikk med sci-fi-filmer og bøker. Ting i filmen kan gi assosiasjoner til f.eks. The Terminator; RoboCop; I, Robot; osv. – da tematiske og filmatiske virkemidler naturlig nok har fellestrekk. Men der en mer ordinær sci-film ofte kan føles som en stor rip-off på andres verk, føles Elysium som en frisk og orginal pust, med en innfallsvinkel som virkelig engasjerer.

Scenografi, produksjonsdesign og effekter er ekstremt godt laget og oppleves som realistisk – nok et pluss i boken. Fra vakkert til stygt – alt er troverdig innenfor filmfortellingens rammer. Jeg vil også gi et pluss til filmkomponist Ryan Amon, som debuterer med dette kraftfulle soundtracket.

Og med en fascinerende og troverdig historie i bunn, har skuespillerne mye å jobbe med. Jodie Foster er herlig i rollen som ond forsvarsminister, og alle birollene, med unntak av Agent C.M. Kruger, får pluss i margen. (Kruger er filmens tidvise «comic relief» og trakk noe ned for meg.)

Så hva fascinerer så sterkt? Jeg tror det er fordi filmen ikke er redd for å si noe klart og tydelig. Om hva slags samfunn vi kan få, eller faktisk har, i vår moderne verden, hvor noen har alt, og stadig flere har ingenting. Alt anført av en helt, en hverdagsmann, som bare egentlig vil overleve, men som selvsagt vil være den sanne, ene helt til slutt. Og viktigst av alt – den er fordømt godt laget. Kvalitet i alle ledd!