Filmanmeldelse: Gone Girl

Filmanmeldelse: Gone Girl.

Gone Girl er nok en mesterlig filmoppvisning fra perfeksjonisten David Fincher.

Akkurat som illusjonen som filmen skal skildre, «det perfekte ekteskap», er det meste perfekt i Finchers nye dramathriller. Jeg klarer ikke å finne noen direkte feil med denne filmen. Den er rett og slett utrolig god.

To og en halv time flyr forbi før man rekker å tenke over det.

Så god er filmen i mine øyne og ører, at jeg for egen del snakket om den resten av dagen, først til kona, og deretter til en kollega.

Uten å røpe noe, selvsagt!

Den som måtte røpe noe som helst om filmen, eller ha «vært så dum» at man har lest boken, vel, da tas mye av gleden bort. Ikke les boken! Se filmen. De som har lest boken, eller kjenner til den, sier dessuten at filmen er veldig tro mot boken.

Men dette er ingen bok, det er en filmatisering av en simpelthen magisk historie, som har så mange lag og budskap av man kan la seg blende av det alene.

Det er, tross sjangerdefinisjonen, ikke bare en dramathriller heller. Det er like mye en detektime, en utroskapsfilm, og vel så mye en film om iscenesettelse og amerikansk medievirkelighet på sitt mest eksemplariske. Den viser både mulighetene og umulighetene med hvordan mediene bygger opp og river ned, og hvordan medienes dramaturgi i seg selv blir en faktor, både for historiens utfall og hvordan Fincher velger å fortolke den.

Fincher, ja. Mannen var for meg lenge «den nye Ridley Scott», men nå synes jeg han bare er en nesten like god regissør som Ridley Scott. I alle fall i samme liga.

Den kalles mesterklassen. Der Michael Bay pøser på med reklamelignende «beauty shots», er Fincher stilisten som klarer å få både dagligdagse detaljer og «americana» til å se både ordinært og ekstraordinært ut.

I Finchers nye film flyter vi avgårde med behagelig, deilig kameraføring – nydelige, storslagne tablåer og med et usedvanlig godt tonevalg. Når man glemmer at man ser en film, at man ikke blir bevisst på virkemidlene (men likevel ikke klarer å la være, det må være det faktum at man er filmanmelder!) – da har filmskaperen lykkes! Det er da for flate suspension of disbelief vi snakker om her.

En annen mesterlig ting med Gone Girl, og det er mange, er hvor «nede» filmen er. Avdempet, avstemt. Musikken er aldri høy eller inntrengende. Trent Reznor og Atticus Ross er mennene bak soundtracket og de er finslipet med Finchers filmspråk. Spesielt herlig er bruken av perkusive elementer, og legg merke til hvordan «temaene» er så «nedpå». Mesterlig, igjen!

Så har vi skuespillerne. Hvor skal jeg starte? De er absolutt alle helt fantastiske, rollebesetningen er også en mesterklasse verdig.

Jeg har sagt det i snart ti år, at Ben Affleck er vår generasjons Clint Eastwood. Han blir bare bedre og bedre. Få «filmstjerner» klarer å være så troverdig i rollene for meg, som Affleck er. Nå har han et nivå som er skyhøyt. Og det virker bare så enkelt for ham. Filmens store overraskelse er britiske Rosamund Pike, som ikke bare slipper unna med flere amerikanske dialekter, men også for første gang – slik jeg ser det – overbeviser i en rolle. Fy flate for en innsats og for en performance. Her er vi milevidt unna dum Bond-pike i Die Another Day (2002) og lettbente roller i britiske komedier. I tillegg er den en lang rekke biroller som vil vekke glede og begeistring.

Gone Girl er en spenningsfilm, men den er spennende på en veldig annerledes måte enn «slike» filmer vanligvis er. Her har Fincher tatt modige og spennende grep. Det mest spesielle er hvordan han, via historiens sterke grunntone og skuespillerne, klarer å få frem hvor mange sider et menneske har, med gode og dårlige egenskaper. Fincher får også veldig tydelig, men subtilt frem, hvorfor hovedkarakterene er slik de er, uten å trykke det inn i trynet på seerne – slik mange andre filmskapere har for vane å gjøre. Dessuten er filmen morsom, men uten komedietrekk. Den er rett og slett morsom i form av de mange ulike situasjonene og hvordan de utspilles. Og med mange gode replikker!

Tre år siden hans forrige film, er det bare for Fincher & Fox å notere seg en ny supersuksess. Denne blir megastor.